Jepp, da er jeg på plass i Canada!

Ja, i går nevnte jeg at jeg er på utkikk etter et kanadisk SIM-kort, og nå har det gått i orden. Fra nå av vil jeg bruke dette telefonnummeret:

(+1) 506.292.9340

Dette betyr at mitt norske telefonnummer vil være ute av drift for en stund. Håper jeg ikke går glipp av noe viktig...

Ellers er jeg tilgjengelig gjennom Skype (anderfo), MSN (anderfo ætt stud.ntnu.no), epost (en haug med adresser, alle er lette å finne men jeg orker ikke å skrive dem ned her) og forsåvidt også gjennom Facebook.

Dagen har gått med til å skaffe SIM-kortet, betale avgifter til UNB og kjøpe diverse ledninger og en sykkellås.
Veilederen min har en gammel landeveissykkel, fra tidligere utvekslingsstudenter, som han ville gi meg gratis. Det er hjelmpåbud her, og jeg er jo vant til å bruke sykkelhjelm. For å spare litt utgifter blir det klatrehjelmen...

For de som ikke har fått med seg hvor Fredericton er, har jeg et kart:

View Larger Map

I går fikk jeg endelig prøvd meg på skikkelig klatring her igjen. Adam (som jeg klatret med her i fjor) var kommet tilbake fra ferie og plukket meg opp søndag morgen. Vi dro til feltet "Sunny side" i Welsford, som er ca en halvtimes kjøring sørover mot Saint John og havet. Anmarsjen går gjennom litt tett skog i et kvarters tid.
Selve klippen er rundt 25m høy og 100m bred med mange klatreruter. Mesteparten av feltet er utviklet av Adam og et par kompiser av ham. Gradene er fra ca 5.5 til ca 5.12c (i norsk grad blir det fra 4+ til 8) med en hovedvekt rundt 5.11b (ca 7). Det passer meg bra!
Vi ble etterhvert rundt 10 klatrere der og vi var der i rundt 6-7 timer. Formen min er relativt dårlig, ettersom jeg ikke har klatret på en måneds tid pga en infeksjon i tåa. Jeg kjente litt til det nå også, men det var ikke så ille som sist... Det var godt å få brukt armene og fingrene igjen. Hovne fingre er en bra følelse.
Jeg har fortsatt vondt i kneet etter en joggetur sist fredag, men jeg håper det gir seg fort.

Welsford:

View Larger Map

Nå er det skikkelig bra temperatur her i byen - rundt 30-35 varmegrader og steikende sol. Det blåser heldigvis litt. En liten oppsummering av hva som har skjedd den siste uka:

Jeg har ringt inn på 5-6 annonser og til rundt 10 "landlords" (de som tar seg av utleie av små leiligheter her i byen), men alt er i øyeblikket fullt. I dag har det dukket opp noen nye annonser, men de var uten telefonnummer så jeg har svart dem på epost. Håper å få treff en dag... Nå har jeg også fått beskjed om at Adam (som jeg har klatret med her) fikk kjøpt seg hus i dag, og han kommer til å leie ut 3 leiligheter i huset sitt. Men ettersom de allerede bor folk i disse leilighetene er det ikke mulig å få overtatt en før i oktober, og det er ikke 100% sikkert ennå. Så inntil videre får jeg legge beina høyt og se hvordan det går. Som vanlig ordner det seg antakelig i siste liten! (Jeg har plass på vandrerhjemmet fram til 1. september)

Jeg var ute og klatret igjen på onsdag, på samme sted som sist (Sunnyside) og formen føltes litt bedre enn sist. Framgang er bra! Klatreskoene er imidlertid fortsatt små og stortåa gjør vondt, så jeg er på utkikk etter nye sko - men dessverre har klatrebutikken her kun de modellene jeg allerede har prøvd eller har hatt. Hvis jeg f.eks. ønsker å kjøpe sko fra Fiveten må jeg bestille over nettet (og da får jeg ikke prøvd dem). Litt usikker på hva jeg skal gjøre...
- I går hadde vi "piknik" (grillfest) på instituttet. Det foregikk på en slags campingplass litt oppover elva (det var faktisk et stykke å sykle, ihverfall føltes det slik i 35 plussgrader). Serveringa bestod av grillmat og øl (omtrent som på sommerfestene ved instituttet vårt hjemme), og det ble spilt endel minigolf, basketball og vanlig golf. I tillegg fikk vi låne kanoer og kajakker, så det ble endel fysisk aktivitet og mulighet til å bli kjent med flere. Det var særlig bra for meg som ikke kjenner alle her ennå. Jeg fant ut at jeg ikke er noe (mini-)golftalent, men at jeg har mer taket på kanopadling enn en standard kanadisk innfødt, og det er jo ikke så verst. Jeg fikk snakket endel med både professorer, studenter og stipendiater, og det var veldig hyggelig. Festen tok imidlertid slutt tidlig da alle dro hjem i åttetida (!). Det ble jeg litt overrasket over.

I dag er det for varmt til å klatre, ettersom alle klatreveggene her ligger i solsteika. Istedet har jeg vært ute og kjøpt solkrem, fikset litt på sykkelen, lest kanadiske aviser og drukket kaffe inne på en kafé med aircondition...

Jeg prøver stadig å venne meg til å svare når folk ute på gata plutselig sier "How ya' doin'?", "Wazzup?", "Howdy?", "How are you this morning?", "What's up man?" og liknende uttrykk. Det er jo høflig å svare, men ofte sliter jeg med dårlig reaksjonsevne slik at jeg ikke vet svaret før de har forsvunnet. Jeg må nok finne et standardsvar og pugge det...

I dag var jeg på visning flere steder, og et av stedene var så bra at jeg flytter dit. Faktisk får jeg flytte inn allerede i morgen!
Det er ca 400m å gå til jobben/universitetet, og det er under 1km fra sentrum (2min på sykkel, mest i nedoverbakke).

Postadresse:
638 King's College Road
Fredericton, NB
E3B 2G8
Canada

Mobiltelefon: (+1) 506.292.9340
Skype: anderfo

Besøksadresse:

View Larger Map

Jeg har ikke publisert mange bilder fra Fredericton ennå, men her er ihvertfall noen som viser boforholdene jeg har opplevd hittil!

Vi tar det styggeste først: vandrerhjemmet. Nå er jeg nok litt urettferdig, ettersom jeg egentlig tok bilde av de verste delene (det finnes et penere kjøkken enn det man ser her). Men deler av vandrerhjemmet er altså rimelig shabby...og utsiden er den peneste delen av huset.

Til slutt kommer noen bilder av huset som jeg flyttet inn i nå i dag. Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvilket av soverommene jeg skal ta. Huset er ganske lite i amerikansk/kanadisk målestokk, men det er velholdt, reint og fint.

Ja, nå har jeg vært i Fredericton en måneds tid.

Jeg har opplevd:
- Et skittent, luktende og generelt litt sjabby vandrerhjem.
- Et universitet med mye gress og trær men lite folk, antakelig på grunn av sommerferien. Den tok imidlertid slutt i dag!
- Enorme shoppingsentre, ihvertfall i norsk skala.
- Store biler og god plass på veiene. Lukeparkering har vi aldri hørt om. Skal du parkere, må du ha mist 5 meter å gå på i hver retning...
- Litt klatring, bare et par ganger ute og et par ganger inne - men i dag åpnet klatrehallen etter sommeren så nå skal det bli mer av det!
- Noen løpeturer har det blitt, men hver gang har jeg fått så vondt i kneet etterpå at det har vært vondt å gå, i opptil flere dager. På neste forsøk skal jeg holde meg i nærheten av sykkelen så jeg slipper å gå 5km langs veiene for å komme meg hjem når kneet har blitt vondt. Jeg håper naturligvis også å slippe å få vondt.
- Rundt 35 grader og steikende sol i nesten to uker.
- Ca 3 grader, regn og "fare for frost", bare et døgn etter at det var over 30 grader.
- Generelt mye ekorn, men lite fugler. Snart skal jeg ta med kameraet og se hvor nært ekornet jeg kan komme. De er veldig tamme, så jeg har en følelse av at jeg trenger makroobjektiv... (Pappa, kan du ta med det når du kommer på besøk?)
- Hyggelige folk, både på jobben og på klatringa. Så mange flere kjenner jeg ikke ennå. Kanskje det ordner seg når studentene er tilbake fra ferien.
- Gratis busskjøring i et helt år. Det er takken for å være "Grad student" på universitetet her. Helt greit for meg! Jeg har som kjent ikke bil her i øyeblikket, men jeg har fått en fin sykkel som jeg bruker langt oftere enn bussen. Sykkelen går når som helst, mens bussen går ca én gang i timen.

Denne helga blir det endelig litt skikkelig klatring!

I dag ble jeg med Adam til Saint John, en times kjøring sørover herfra, og vi klatret på en nyoppdaget kalksteinsklippe nede ved sjøen. Det var bra klatring, fin utsikt og artige folk der. Noe av klatringa var styggvanskelig, men det meste var mulig å prøve seg på og noe var overkommelig for vanlige folk.

I morra kommer vi til å stikke til Welsford (som er litt over halvveis til Saint John) for å klatre i 2 dager. Mandag er nemlig "Labor Day" så ingen er på jobb... Det går rykter om at 20-30 stk camper der ute denne helga. På det største feltet der (som heter Cochrane Lane) er det mest kileklatring og litt sportsklatring. Jeg har ikke tatt med meg kilesettene mine "over dammen" så jeg får bare henge meg med på noen taulag. Så blir det bål, kaffekoking og camping ute. Det blir nok bra!

Jeg tok noen bilder i dag, og de ligger nå her.

Både lørdag og søndag klatret vi i Cochrane Lane, som er det største klatrefeltet i Welsford. Det består av rundt 90% "tradklatring" (naturlig sikret klatring) og resten sportsklatring. Søndag kom vi dit litt seint ettersom Adam hadde vært på fest og måtte sove ut, men vi rakk å klatre et par ruter før det ble mørkt. Jeg ledet en naturlig sikret rute "Pass the moonshine" av grad 5.7 G (som visstnok tilsvarer en godt sikret grad 5 her hjemme). Det var bra granittklatring med mye friksjon og mye blod...

Vi campet ute og var overhodet ikke alene. Det var endel klatrere, noen geiter, et par store fugler og noen hester som overnattet i samme strøk. Litt av et fruktfat for en sulten bjørn! Men bjørnen så vi ikke noe til, selv om Adam så en da vi kjørte hjemover på fredag (en svartbjørn som sperret en hel traktorvei, tipper den var 3 meter lang).
Vi var altså endel dyr og mennesker som satt oppe og pratet den kvelden, før jeg til slutt tok kvelden i min medbrakte sovepose og våknet utpå morrakvisten med frost i barten og sol mellom trærne.

Etter en litt sjabby frokost "borti svingen", dvs på en mini-kafé som hovedsakelig selger omelett og kaffe (de hadde heldigvis bacon og toast), tok vi turen opp i klatreveggen igjen. Vi startet med en kilesikret rute Waterwalk (5.8 G) som rev opp fingrene mine i kampen for å få ut en kamkile som ironisk nok hadde kilt seg fast i jammerisset. Deretter ledet jeg klassikeren Snakepeel (5.7 G) som fulgte et flott 30m langt riss. Så kom Terry, som vi klatret med for et par uker siden, og Franca, som var med både for to uker siden og nå sist på fredag, og vi trasket opp til "sportsklatreavdelinga" oppe på Upper Tier for å klatre litt hardere.

Så veldig hardt ble det likevel ikke. Vi fikk prøvd oss på noen såkalt enkle ruter av grad 5.6, 5.8 og 5.9, og på noe hardere av grad 5.10c der jeg ikke engang klarte å lette fra bakken. Denne dagen gikk min grense på 5.8 som jeg akkurat klarte, mens 5.9 var altfor hardt. Og det er litt uvant, ettersom persen min i Norge tilsvarer rundt 5.11c her. Men det skyldes kanskje enten at denne klatringa er annerledes enn det jeg er vant til, eller at dette cragget er både gammelt og hardt gradert, ifølge Adam. Det var uansett fin klatring, mange utfordringer og muligheter til å forbedre både hud, fingerstyrke og teknikk på mange måter.

Vi avsluttet dagen med et par lette ruter litt lenger ned i veggen, ved Joe's Garage, der Terry ledet sin første kilerute It's a way of life (5.4 G) og var fornøyd med det. Jeg fikk jobben med å rense ruta og sjekke at han hadde gjort en skikkelig innsats med å kile fast Adam sine kamkiler.

Tilbake i Fredericton fikk jeg slappet av litt før Amanda, som også bor i huset her, kom hjem fra sommerferie med de to små hundene sine (!). Jeg hadde forsåvidt en mistanke om dette etter å ha sett noen hundebilder på veggene, men siden boligannonsen lød "Pets not allowed" tenkte jeg at det kanskje skulle gå greit for en allergiker.
Uansett, Amanda sa at dersom jeg reagerte på hundene kunne hun plassere dem hos familien sin i Halifax (2 timer herfra) neste helg når hun er hjemme på besøk. Jeg tenker nok at det er slik det blir, selv om jeg ikke har reagert ennå. Jeg sørger ihvertfall for at døra til rommet mitt er stengt for hunder, og ved antydning til allergisk reaksjon får jeg rømme inn dit med antihistamintablettene og Pulmicort inntil hundene er ryddet av banen og huset er vasket.
Amanda er hyggelig, så det ordner seg nok. Jeg fikk også beskjed om at jeg gjerne måtte være med når hun kjører på butikken, hvis jeg vil slippe å frakte all mat på sykkelen min. Og det var populært å lage middag sammen på hverdagene, mens hun ofte reiste hjem til Halifax i helgene. Det siste soverommet skal antakelig også leies ut, men hun var ennå ikke 100% sikker på det. I løpet av et par uker blir det nok bestemt. Hvis det blir leid ut er det til ei venninne av henne.

Ellers går det rykter om at det kan være mulig å hoppe på en roadtrip til klatreområdet Rumney, i Kentucky, om noen uker (forhåpentligvis ikke samtidig som pappa er på besøk). Det høres ikke dumt ut!

Bildene fra helgas klatring er alle samlet her.

Denne uka har mye tid gått med til å ordne seg en bil. Jeg kikket på endel bruktannonser og fant ut at for en som ikke kan fryktelig mye om bil, var det kanskje lurere å kjøpe bruktbil hos en skikkelig forhandler enn hos en lur privatperson. Så jeg fikk noen tips på jobben og suste av gårde (på sykkelen) til en anerkjent bruktbilbutikk på andre sida av byen.

Der møtte jeg endel hyggelige folk, og de virket ikke like sleipe som bruktbilselgere har rykte på seg for å være. Jeg hørte om de hadde noen prisgunstige småbiler, altså biler i europeisk størrelse&bensinforbruk. Det endte opp med en titt på en Golf 2003-modell som var veldig bra holdt mens som hadde kjørt endel kilometer, og som hadde en veldig bra pris i forhold til hva den nok ville kostet i Norge.

Men...for å kjøpe bil trenger man bilforsikring, og hvordan skaffer man det i utlandet?
Det var ikke så greit.
Jeg fikk noen telefonnummer fra bilforhandleren, og jeg fikk flere telefonnummer fra folk på jobben, med tips om hvor prisene var best osv.

De første telefonene endte opp med tilbud fra $795 til $2200, forutsatt at jeg kunne bevise 6 års plettfri kjøring i Norge. Men etter en liten stund ringte selskapene tilbake og fortalte at på grunn av noen nye regler, måtte de behandle meg og alle andre utlendinger akkurat som kanadiske 16-åringer, rett og slett fordi vi har kjørt 0km på kanadiske veier...

Ett av forsikringsselskapene anbefalte meg faktisk å ta et 30-timers kjørekurs, teoriprøve og førerprøve til en pris av mange hundre dollar, for å spare penger på forsikringen. Noe jeg naturligvis ikke hadde sett for meg da jeg forlot Norge for å bo her i 12 måneder.

Etter et par dager til med telefonsamtaler hit og dit, både til norske forsikringsselskaper (gjennom pappa, som har vært veldig hjelpsom) og en lang rekke kanadiske forsikringsselskaper og meglere, endte jeg tilslutt opp med et selskap som kunne gi meg en brukbar pris ($1200) til tross for at jeg har norsk førerkort. Så nå ser det ut til å gå i boks - i går møtte jeg opp på deres kontor, viste dem at jeg var i levende live, leverte dem en bunke med papirer fra Gjensidige og fikk utlevert et forsikringsbevis.
Og plutselig var hele arbeidsuka gått med!

Menmen, nå gjenstår kun å overføre en haug med penger til en kanadisk bank så jeg kan kjøpe bilen. Det tar vel en ukes tid. Jeg gleder meg!


Planene framover:
Denne helga: Harvest jazz & blues festival her i Fredericton. Kanskje klatretur på søndag.
Neste fredag: Foredrag for de andre her på instituttet. Jeg får anledning til å presentere meg selv og forskningen min, slik at alle her vet hva jeg driver med. Kanskje noen av dem trenger idéer fra meg eller ikke minst at jeg kan få noen idéer fra dem...
Neste helg: UNB Rock & Ice arrangerer Rock School, et slags nybegynnerkurs, der jeg er med som instruktør/arrangør.
Hver onsdag: Jeg jobber i 3 timer nede på klatrehallen. Skrur ruter, klatrer, prater og tar betaling fra de som kommer dit. Det er dugnadsarbeid men belønnes med gratis klubbmedlemskap og tilgang til nøkkel så jeg kan klatre akkurat når jeg selv ønsker, også utenom åpningstidene.


Ellers:
- Å logge inn i norske nettbanker er ikke så lett som det pleide å være. Jeg har brukt å få tilsendt et engangspassord via SMS, men dette passordet varer kun i 15 minutter. Og nå tar det gjerne 8-10 timer før passordet ankommer på min telefon - da er det ikke mye vits.
- Åsaken er nok at jeg har skaffet meg et nytt telefonabonnement her, som er mye billigere å bruke men som ikke går over GSM (jeg måtte faktisk skifte telefon) og som tydeligvis har litt problemer med å få levert meldingene i tide. Min norske nettbank har lovet å prøve å ordne dette, men foreløpig har det ikke hjulpet.


Nå høljer regnet ned her, noe jeg var lite forberedt på. I fleecejakke må jeg sykle hjem fra jobben i vind, 15 grader og sprutregn, akkurat som jeg antakelig ville gjort også hjemme i Trondheim. Bortsett fra at i Trondheim ville jeg hatt regnjakke med i sekken. Jeg får visst venne meg til det også her...

Mozzarella er ikke nødvendigvis mozzarella. Amerikansk/kanadisk mozzarella likner ikke i det hele tatt på italiensk mozzarella. Den minner mer om en kjip, enda mildere variant av Norvegia eller en annen kjedelig gulost. Å servere noe slikt sammen med basilikum, balsamicoeddik og tomater er derfor å klassifisere som sløsing av (ja, nettopp) basilikum, balsamicoeddik og tomater.

I dag var jeg en tur på markedet her i Fredericton, fordi jeg hadde hørt at de hadde ekte italiensk mozzarella. Det tror jeg ikke de hadde, men de hadde ihvertfall noe som liknet litt. I kveld skal jeg prøve den. Den så litt mykere ut enn den amerikanske varianten, og den lå i en kopp med vann - det er vel et bra tegn?

Samtidig fant jeg Fontina på det samme ostemarkedet. Jeg spurte dem om det var ekte italiensk Fontina - "Jada, det er det" - men deretter så jeg at den sto på prislista for skandinaviske oster...så jeg spurte på nytt, og de fant ut at den var dansk! Og den smakte omtrent som cheddar, mozzarella og alle de andre ostene de hadde. Fontina betyr altså ikke nødvendigvis god ost fra Val d'Aosta.

...men i går derimot, da fikk jeg endelig ordnet meg en bil her i Fredericton. Det ble en VW Golf 2.0 4-dørs 2003-modell, kanskje det dukker opp noen bilder en annen gang.

Ellers avslutter jeg dagens nyhet med denne tegningen fra xkcd:

Rundt 20.-26. september foregikk det endel klatring i Welsford, og jeg var blant annet med på å arrangere Rock School, et slags nybegynnerkurs. Jeg hadde også nettopp skaffet meg en bil, så da fikk jeg prøvekjørt den.
Bildene av klatringa og av bilen finnes her.


I forrige uke var pappa på besøk her i Fredericton. Han fikk sett litt av Fredericton, han fikk smakt lokale ølvarianter med guiding fra Adam, og han fikk besøkt instituttet vårt.
På "Thanksgiving day" (12. oktober) var vi på tur til St Andrews nede ved kysten, en hyggelig landsby. St John er ikke like pent, men vi var innom der også på vei tilbake til Fredericton. De fleste turistattraksjonene i dette strøket går ut på å se havet, men for oss nordmenn er det kanskje ikke like spesielt som for turister fra innlands-Canada...
Tirsdag og onsdag vasket vi huset/hybelen, i håp om at hundehår og andre hundepartikler holder seg unna lungene mine og at dette skal gjøre at astmaen min blir bedre. Samtidig har jeg trappet opp med medisiner, så det er vanskelig å si hva som gav best effekt, men litt framgang er det ihvertfall.
Torsdag reiste vi ned til "Fundy Bay National Park", et stort skogområde med merkede turstier og utsikt mot havet. Det var "grisekaldt" (delvis snø langs veien, og forholdsvis mye vind) og vi hadde ikke med oss veldig varme klær, så det ble ingen langturer. Ganske snart kjørte vi videre til Hopewell Rocks, som ligger litt lenger inn i Fundy Bay. Der skryter de av verdens "høyeste" tidevann (18 meter), og ettersom klippene langs sjøen er lagd av sandsteinsedimenter, graver dette tidevannet innover i fjellet. Derfor står det noen svære bautaer rett opp av sandstranda, ihvertfall når det er lavvann. Det ser ganske spektakulært ut og er populært blant turister; også de norske.


Samme kveld kjørte vi videre sørøstover til Nova Scotia og provinshovedstaden Halifax. Denne byen er langt større enn alle byene i New Brunswick - det er en skikkelig havneby med 370.000 innbyggere. Vi fant oss et hotell og ble der to netter.
Fredag besøkte vi Halifax Citadel (Fort George), som ligger rett ovenfor byen med god utsikt over havna. Et strategisk sted å plassere en slik festning. Her var det en blanding av omvisning, museum og en liten kafé. Vi og alle de andre turistene frøs veldig, kanskje særlig fordi omvisningen foregikk oppe på muren rundt festningen, i 2 varmegrader og tildels kraftige vindkast. Vi rømte derfor fra omvisningen da vi var blitt for kalde og trengte kakao fra kaféen for å få blodomløp i hender og ører. Vi rakk likevel å få med oss mye, så nå kan vi mye om kanoner.
Etter lunsj var vi på Halifax Maritime Museum og fikk sett en utstilling av gamle seilbåter, gamle dampskip og cruiseskip, og tilslutt de to viktigste delene som handlet om Titanic og Halifax Explosion.
Titanic var på vei til New York da det sank i 1912, men mesteparten av redningsflåtene kom fra Halifax og derfor ble de fleste omkomne begravet der. Ellers er vel Titanic kjent for de fleste...
Eksplosjonen i Halifax i 1917 var forårsaket av en kollisjon mellom et norsk skip og et fransk skip lastet med dynamitt. Det franske skipet gikk i lufta noen minutter senere og utslettet store deler av havneområdet og de fleste av menneskene i området (2000 døde, 9000 såret). Det var visstnok den største menneskeskapte eksplosjonen før atombombene i 1945. Et 500kg tungt ror ble funnet igjen 3,8km fra stedet, og eksplosjonen/trykkbølgen kunne føles flere hundre kilometer unna...
Lørdag suste vi tilbake til Fredericton og jeg fikk sendt pappa til Montreal der han skal delta på en kongress. Det var hyggelig med besøk, og han hadde med både bursdagsgaver, vinterklær og ski til meg, så jeg var godt fornøyd. Nå har jeg også brunost på matpakka!

Søndag var jeg tilbake til klatring i Welsford; denne gangen på Sunnyside. Det er flotte høstfarger nå, og etter å ha kjøpt en ny lue med høstfarger i Halifax fikk jeg vist den på Chris Norfolk sine bilder. Jeg vet ikke om jeg kan legge dem ut her, men jeg har ihvertfall ett av dem:


Samtidig kan det nevnes at jeg endelig fikk gått en "skikkelig" rute her i Canada, en 5.10c (tilsvarer omtrent 6b/6b+ eller 7- i Norge). For første gang her følte jeg at jeg fikk taket på ei rute, kanskje fordi den liknet mer på klatringa hjemme...men jeg håper fortsatt å venne meg til klatringa her og bli stødigere på slappe lister og lite friksjon.

Nå får jeg gå tilbake til vanlig arbeid igjen. Bilene fra roadtripen med pappa finner dere her.

...og en av disse skikkelsene vil antakelig dukke opp både på buldrekonkurransen og den etterfølgende festen:

Halloween forrige helg var en suksess og jeg stilte opp som Mr Clean både på konkurransen og festen etterpå.

Denne helga var det istedet fokus på utendørsklatring, ettersom vi hadde strålende høstvær med 13 varmegrader og sol. Vi suste ned til kalksteinscragget Cedar Point (ved Saint John, nede på kysten) som egentlig er et steinbrudd fra tiden før dynamitt ble brukt.
Det ble ikke veldig mye klatring siden folk generelt var mer opptatt med å rense/bolte nye ruter, men litt pushing ble det.

Bildet nedenfor er av Fred som prøvde seg på MacGuffin (grad ca 5.11, dvs rundt norsk 7+/8- eller fransk grad rundt 7a). Fotoforholdene var ganske dårlige pga en kombinasjon av kraftig sol og skyggeklatring, men jeg gjorde et forsøk...
Flere bilder ligger her.

I dag var jeg innom butikken "Bulk Barn" som selger alt i løsvekt. Det var omtrent som å gå i smågodtavdelinga i en vanlig norsk butikk - bortsett fra at det også var korn, mel, tørket frukt, kornblandinger, kaffe, te og alt annet av tørre matvarer.

Jeg var egentlig ute etter kikertmel (!) for å bake Farinata, og kikertmel hadde de faktisk mange varianter av...

Jeg kjøpte også litt varierte korn/melsorter og tørkede bær, så jeg kan blande min egen kornblanding. Tørkede bær koster her ca 10-20% av det man må betale i norske matbutikker. I Norge får du en liten pose med tørkede bananer til 30kr, mens her er det snakk om 3-4kr for samme mengde. Samtidig er utvalget større - jeg har aldri før sett tørket kiwi, eller så mye som 12 ulike sorter av ristet mais...

Jeg trodde det skulle være vinter her nå, men sist helg var det fortsatt sol og endel varmegrader - vi klatret faktisk i t-skjorte mens sola stekte som verst.
Lørdag klatret vi ved Cedar Point (Saint John), og søndag ble det kileklatring på Cochrane Lane (Welsford).
Lørdagens bilder ligger her. Søndag klatret vi mest i skyggen og tok ingen bilder, selv om det kanskje var mer spektakulær og spennende klatring...



Forrige helg prøvde jeg forresten å lage Farinata, som planlagt, og det var en suksess. Jeg kommer nok til å lage det flere ganger...

Det betyr at vi endelig har hatt et skikkelig snøfall her (mandag) som smeltet veldig raskt (også mandag).

Det betyr også at det selges granbar og juletrær både her og der, og at julepynten er på plass. De fleste respektable villaer har nå blinkende nisser, dverger, reinsdyr, engler eller noe annet blinkende oppe på taket, foran inngangsdøra, i oppkjørselen, på busker og trær og i alle vinduer.

Det betyr at det er på tide å se julefilmer på kino, og derfor planlegges snart en tur for å se "A christmas carol" i tre dimensjoner.

På jobben skal det være julemiddag i neste uke. Og om litt over to uker flyr jeg hjem til jul og skiføre i Norge - før jeg returnerer hit med ski i bagasjen.

Likevel, jeg venter spent på å få skikkelig snø her i strøket. Og jeg prøver å finne ut om jeg skal kjøpe brukte felger og nye vinterdekk eller om jeg skal gjøre det på den kanadiske måten (skifte dekk på de felgene jeg har, og skifte tilbake til våren). Helårsdekkene mine tror jeg ikke vil duge på vinterføre, de ser nøyaktig ut som et sommerdekk og har verken "seipinger" eller andre tegn til vinteregenskaper.

Bildet nedenfor tok jeg i går kveld, like etter at det hadde begynt å snø. Det fortsatte å snø hele natta, men snøen ble våt og sank sammen etterhvert. Likevel, nå er det sol, kuldregrader og snø på trærne.

I går prøvde vi isklatringa i Parlee Brook (ved Sussex, ca 1t kjøring herfra).

Anmarsjen er lang og ganske tung - litt avhengig av hva slags bil du har. Mens noen kjørte halvveis inn med sine firhjulstrekkere, vandret jeg og Stef (som jeg satt på med) i over én time på tungt skareføre. Ski eller truger kunne nok ha hjulpet, men slikt har jeg ikke her...

Vi hadde ingen forhåpninger om at det var nok is til å lede noen av linjene, så jeg lot faktisk isskruene ligge hjemme. Men det viste seg at det var rikelig med is!
Det ser kanskje litt tynt ut på bildet nedenfor, men lenger inn i kløfta er det mer is og de fleste av linjene ble ledet av noen i løpet av dagen. Det var rundt 12-15stk som klatret - noen erfarne og noen nybegynnere. Jeg ser fram til mer isklatring etter jul!

Søndag landet jeg på Værnes, etter kun én times forsinkelse på Schiphol. Like etter at vi lettet ble visst flyplassen stengt igjen, så jeg er glad vi kom oss av gårde. Hjemme i Trondheim var det koselig å treffe mamma, pappa, Stine, Håkon og Solveig.

De første dagene i byen har jeg vært ganske travel. Jeg har kjøpt og pakket inn julegaver (jeg skal ikke røpe hva det var), jeg har fått H1N1-vaksine, jeg har vært på diverse møter på sykehuset, jeg har vært på apoteket for å skaffe medisiner for det neste halvåret, og jeg har prøvd å reparere bilen. Litt førjulsstress skal det være!

I dag var stresset heldigvis over - det var lille julaften og jeg fikk gått årets første skitur, i Granåsen. Det var godt å komme seg ut på ski igjen!
Jeg fikk også gått meg en tur i byen for å fotografere litt. Alle vennene mine i Canada lurer på hvordan Trondheim ser ut, så jeg tok endel bilder i kveld. Alle var imidlertid i mørket, og planen er å ta bilder i dagslys eller skumring en av de neste dagene. Da ser man jo litt mer... Bildene finnes her.
God jul og godt nyttår!

Nå stikker jeg på hytta i Storlidalen og blir der ei ukes tid. Paja kommer på besøk fra Tsjekkia, og mamma, pappa, Håkon, Stine og Solveig kommer oppover fra i morgen/overmorgen til søndag. Kanskje kommer det også flere på besøk?
Det blir skigåing, isklatring (hvis det ikke er for kaldt), badstu, snømannbygging og skihopping.

God nyttår!

Bildene fra romjula finner dere her.

...og lørdag morgen flyr jeg tilbake til Fredericton, etter 3 ukers ferie i Trondheim og Storlidalen. En alternativ oppsummering av årets juleferie er: "Skulle ønske jeg var en sau, så slapp jeg å kle på meg all denne ulla".

En mer standard oppsummering av jula:

23.-29. desember: Rolig julefeiring i Trondheim sammen med familie og venner. Mye god mat og hyggelige kvelder. Det har vært forholdsvis lite snø, men det ble likevel både aking og skiturer i nærmiljøet. Noen bilder finnes her.

30. desember - 5. januar: Paja kom på besøk fra Tsjekkia, og vi reiste til Storlidalen for å feire nyttår. Der ble det både skiturer, topptur og isklatring, til tross for over 30 kuldegrader på det verste. Med litt flaks fikk vi startet bilen og kom oss hjem til bare 20 blå grader her i Trondheim... Bildene fra Storlidalen ligger her.

6.-7. januar: Lusking rundt i Trondheim i sprengkulda. Det er endel småtteri som må fikses før nye 7 måneder i Fredericton - i løpet av morgendagen skal jeg få fikset resten av dette. Noen bilder har jeg også tatt, fortrinnsvis av Trondheim i sprengkulde, og de ligger her.

Smakebiter på bildene fra siste del av ferien:

31. desember:
1. januar:
3. januar:
4. januar:
5. januar:
7. januar:

Ja, da er jeg tilbake på kontoret her i Fredericton.
Reisen tilbake fra Trondheim gikk greit; det var svært lite stress ettersom jeg hadde 5-6 timers ventetid både i Amsterdam og i Toronto. En ganske kjedelig tur, med andre ord! Jeg fikk likevel kjørt meg litt, ettersom jeg måtte frakte all bagasjen selv i Toronto, gjennom både tog og andre terminaler før jeg tilslutt fikk kjempet meg fram til innsjekkinga.
Ja, å finne "Check-in" når man kommer fra en "Gate", det er bortimot umulig, ettersom skilting kun eksisterer for de som skal motsatt vei. Så man må se etter skilt mot "Gate" og gå i motsatt retning. Det fungerer tildels, men hvis "Gate" står i begge retninger blir det verre. Da må man søke i en annen dimensjon (opp eller ned) der det er lange trapper for de som har sjekket inn. Vi som ikke har sjekket inn ennå må naturligvis bære bagasjen opp og ned disse trappene...uten å være garantert å komme fram på noe som helst tidspunkt.
Da jeg tilslutt fikk sjekka inn og labbet til "Gate", viste det seg at et tidligere fly til Fredericton skulle gå om 5 minutter. Det var visst for seint å booke om, selv om flyet bare var halvfullt, så jeg måtte se flyet stikke av gårde mens jeg måtte vente 3 timer til på mitt eget fly.
Da jeg kom fram var det ingen tegn til bagasjen min på rullebåndet...ettersom den naturligvis var sendt med forrige fly (!) og lå bak en skranke like rundt hjørnet.
Jaja, etter 27 timer på reisefot kunne jeg tilslutt krype ned under dyna mi og være på sovefot i noen timer. Deretter ble det litt klatrefot og i dag har jeg vært veldig lenge på jobbefot.

Overraskende nok er det lite vinterlige forhold her i Fredericton. Normalt skulle det være 30 minusgrader og 4 meter snø, men minusgradene har istedet havnet i Europa og Texas og snøen har havnet i noen av de samme strøkene. Så her er det bare en halvmeter med gammel skaresnø og i øyeblikket 10 minusgrader.
Jeg håper det bedrer seg kjapt, og da tenker jeg fortrinnsvis på snøen - minusgrader trenger jeg kun ensifrede mengder av...

Det er vinter her i Fredericton, selv om det ikke har snødd på lenge.

Lørdag var vi 3 stk som reiste til "Parlee Brook" for å klatre is. Jeg var der også i desember, men denne gangen håpet jeg på tjukkere is og muligheter for å gå på led. Forrige gang brukte vi anmarsjen "til toppen", som bestod av en og en halv times trasking i djupsnø. Etterpå fikk jeg høre at anmarsjen "til bunnen", fra motsatt side, både var kortere og finere, og at man da slapp å rappellere ned fossen før man kunne klatre.
Denne ganger kjørte vi derfor til en helt annen parkering, og vi fulgte anvisningene i klatreføreren ("parker ved hytta i enden av en vei, trask oppover stien i 1,8km til dere ser ei hytte på venstre side av stien, og gå 500m videre langs stien før du tar til venstre opp i juvet"). Det var ikke så lett...fra parkeringa gikk det nemlig tre stier, og vi så bare to av dem! På den største av dem hadde det kjørt endel snøscootere og vi så endel trugespor. Ettersom vi visste at folk brukte truger på denne anmarsjen, antok vi at dette var riktig sti (det var også den mest tydelige stien) og vi fulgte denne stien i noen kilometer. Stadig vekk passerte vi hytter på høyre side av stien, men på venstre side var det ingen. Og vi så aldri noen is...
Etter ca fire kilometer kom vi til et svært hus, en parkeringsplass og en ny vei. Alt tydet på at vi hadde gått feil og vi trasket hjem med halen mellom beina. Da vi kom til bilene fant vi ut at hvis vi gikk videre nedover langs veien var det en annen sti med masse trugespor og tydelige tegn på at isklatrere hadde vært der. Neste gang vet vi altså hvor vi skal gå - ihvertfall de første metrene!
Chris og John var begge skuffet over denne bomturen, og Chris skrev denne historien og en parodi på den dårlige anmarsjbeskrivelsen i isklatreføreren.
Til tross for denne bomturen har vi planer om å prøve igjen neste helg, med flyfoto fra Government New Brunswick der Chris jobber, og da kommer Chris til å skrive en ny og bedre beskrivelse som kan brukes i neste versjon av føreren...


Søndag var jeg i Crabbe Mountain, det lokale skianlegget (ca 40min kjøring fra Fredericton) for å teste forholdene der. Det var steikende sol og 10 minusgrader. Ettersom mesteparten av anlegget ligger i skyggen hele dagen var det forholdsvis friskt, men dermed er også snøen ganske intakt og forholdene var ikke så verst - selv om det ikke har snødd på lenge.
Løypene er veldig slake og skogen er tildels ganske tett, men det er et par brattere bakker og jeg tror det blir fint der med litt puddersnø. Normalt skulle det vært rundt 4 meter snø her nå, men i år er det altså mye mindre enn normalt...

Sist uke kom det endelig litt fersk snø her igjen, med rundt 30cm nysnø på onsdag. Dermed ble det litt kveldskjøring i "Crabbe Mountain" på torsdagskvelden. Det er dessverre forbudt (!) å kjøre utenfor de løypene som har lys, selv om man har med seg hodelykt, så det ble ingen kjøring i puddersnø. Istedet ble det framprovosering av melkesyre i oppkjørte løyper.

Lørdag dro jeg til Welsford med Chris for å prøve isklatring i feltet "The Quarry". Feltet er et gammelt steinbrudd og ligger midt i solsteika, men ettersom det har vært kjølig de siste par ukene var det likevel bra med is. Det var veldig behagelig å klatre i sola, selv om temperaturen i skyggen var 5-10 minusgrader!
Planen var å lede et par lette linjer og at Chris skulle få prøve sin første leding på is. Etter at jeg hadde ledet den tjukkeste (men tildels bratte) linja, "Iced Cheese" (WI3+) og topptauet en hardere versjon av denne, innså Chris at dette var litt for hardt for ham å lede, så vi trasket rundt for å finne noe lettere. Det viste seg dessverre at alle de letteste rutene (med grad WI2) var enten helt uten is eller kun med veldig tynn is totalt uegnet for isklatring.

Greg og Stacey kom innom, og de begynte å lede en annen forholdsvis lett linje "the Drainpipe" (WI3) som Chris også ønsket å prøve seg på. Men da Greg og Stacey var kommet opp gav de beskjed om at det var tildels tynn is og dårlige sikringsmuligheter og at Chris ikke burde velge denne som sin første led. De mente imidlertid at jeg burde prøve, hvis jeg tok med noen slynger for å bruke trær til sikring. Det gjorde jeg. Det ble likevel ganske psykende, men noen meter ned til siste tre da jeg skulle gjennom det bratteste partiet (som var fullstendig uten is), men jeg kom meg til topps og det gjorde Chris også. At dette var en "WI3" er jeg imidlertid skeptisk til, ettersom dette minnet mer om miksklatring (pga at isen manglet i siste halvdel av ruta) og at den var dårlig sikret. Da har jeg fått prøve det også!

Adam og Mallory kom også til the Quarry, selv om de ble veldig forsinket pga noen hunder som hadde rømt fra hagen deres... Da de kom fikk de imidlertid prøvd isklatring (for første gang, ihvertfall for Mallory) og de likte det.

Chris tok noen bilder, mens jeg kun tok et oversiktsbilde i solnedgangen da vi skulle hjem:

I dag og i morgen kommer Banff Mountain Film Festival World Tour til bygda, og dermed blir det filmvisninger på UNB to kvelder på rad. Samtidig blir det kombinert med en uoffisiell klatrekonkurranse i morgen. Jeg skal prøve å få med meg alt dette...

Med 10 varmegrader og store mengder regn i starten av denne uka var det lite som minnet om vinter. Men nå snør det igjen, og bilen min er begravd. Herlig!
Det betyr at det kanskje blir skikjøring igjen på søndag.

I går var Adam, Chris og jeg på isklatretur til Mt Misery (ca 10min øst for St John). Det var bikkjekaldt da vi kom fram, men da skyene forsvant og sola begynte å steike ble det langt mer trivelig.
Anmarsjen var 10min gange på tjukk is oppover langs ei elv, og vi så egentlig ingen isfosser før vi plutselig oppdaget at de befant seg bak en liten skog. Det er nesten 30 isruter der, og vi fikk prøvd 3 av dem. Jeg ledet den første ("Straight up", WI4) mens de andre topptauet den. Deretter ledet vi alle den enkleste ruta ("Main Street", WI3+). For både Adam og Chris var dette den første gangen de ledet noe på is, og de var storfornøyde med det. Tilslutt fikk vi topptauet en brattere linje ("Mernique", WI4) for å bli skikkelig slitne før hjemreisen...

Bildene mine finnes her, men Chris har også endel fine bilder som ligger her.

10-15. mai skal jeg til Leipzig for å delta på ISPO2010. Ettersom det ligger svært nær grensa til Tsjekkia tenker jeg å stikke innom Elbsandstein (les og se bilder her) for å klatre litt, når jeg først har reist så langt...

Denne helga arrangerte vi Ice School, et nybegynnerkurs i isklatring. Det var både for klatrere som ikke har klatret is før, og for folk som aldri har prøvd noen form for klatring, dermed var det ganske god spredning i ferdigheter. Men de hadde det likevel artig!

Første dagen var vi ved "Hayes falls", en ganske stor og bred foss der vi fikk plass til 4 topptau og i tillegg et par tynnere linjer inne i skogen. Alt var veldig lett, både fordi det ikke var bratt og fordi isen var veldig myk og fin, men for nybegynnere er det perfekt.

Søndag dro vi tilbake til Mt Misery der jeg var forrige helg med Adam og Chris. Der hadde det smeltet mye siden sist, men det var likevel mange linjer å velge i og det var veldig lett å traske opp til toppen og sette opp mange tau så alle kunne klatre samtidig. Ettersom "elevene" allerede hadde lært endel fikk også vi instruktørene klatret ganske mye, så det ble en fin dag!
Jeg avsluttet dagen med å lede "The Invisible Woman" (antakelig WI3+).

Bilder fra søndagen har jeg lagt ut her, mens Chris' bilder ligger her.

På lørdag tok jeg pause fra OL-tittinga og dro istedet til Parlee Brook for å klatre is. Fredericton, St John og de fleste isfossene i strøket blir nå stekt i sola enkelte dager, mens andre dager regner og sludder det, og dermed er isforholdene de fleste steder nå regnet som ubrukelig.
Parlee Brook ligger derimot i en trang ravine med skygge hele dagen, og temperaturen der er fortsatt lav nok til at det er snø på trærne...dermed er det også is å finne! Ganske rikelig med is, faktisk.

Det var faktisk "Ice Fest" denne helga, altså en slags isklatrefestival ved Minister's Face nede ved Saint John. Der var det mange som klatret i solsteika på relativt råtten is, med foredrag og fest på kvelden. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for å prioritere god iskvalitet og å unngå å bo i et hus fullt av katter og hunder (det ville nok ruinert søndagen for min del), derfor dro vi til Parlee Brook istedet...og vi hadde flotte forhold!

Adam, Terry og jeg kjørte oppover lørdag morgen og traff "tilfeldigvis" fem klatrere fra Moncton da vi parkerte bilen. Noen av klatrerne (bl.a. Terry og Franca) hadde aldri prøvd isklatring før, og de ble naturligvis sjokkert over at anmarsjen var over en times trasking i djupsnø. De klarte seg likevel ganske bra og kom seg tilslutt opp til isparadiset.
Jeg og Adam ledet to forskjellige linjer på "Yellow Pillar" (WI4, 30m) og fikk sendt Terry opp på topptau, mens Moncton-klatrerne holdt seg litt lenger nede i ravinen og prøvde seg på begge sider. Rutene vi klatret var såpass lange at jeg holdt på å gå tom for isskruer, men det gikk akkurat hver gang.

Etter en lang dag der oppe var det over en times trasking tilbake til bilen og en og en halv times søvndyssende kjøring tilbake til byen. Dermed var det lett å sette seg ned i sofaen og sovne med OL på TV-en utover kvelden...
Bildene fra turen ligger her.

Endelig fikk jeg igjen muligheten til å stikke ut for å isklatre litt igjen - både lørdag og søndag ble det tur til Waterford-området (ved Sussex, litt over en times kjøring østover).

Lørdag hengte jeg meg på Greg & Stacey og de to små døtrene til Stacey, for å prøve isklatringa i en nyoppdaget ravine. Det ble faktisk tre førstebestigninger denne dagen! Med 40min anmarsj i steikende sol ble det faktisk også litt solbrent nese - det hører jo med når det er mars...
Bildene fra turen ligger her.



Søndag gikk turen på nytt tilbake til Waterford-området, men til den mer kjente ravinen Parlee Brook der jeg har vært noen ganger før. Jeg dro med meg en fyr kalt Dave, fra Nova Scotia, som måtte kjøre i rundt 4 timer for å komme fram, men han var kjempeglad for å se litt vinterstemning igjen (all snø forsvant for flere uker siden hos dem). Det ble både bratt/vanskelig isklatring og lett snøbaksing og jeg var forholdsvis sliten da jeg tilslutt kom hjem i går kveld...
Bildene fra søndagsturen ligger her.

I øyeblikket er det veldig vårstemning i Fredericton, med 10-12 varmegrader, steikende sol og mer gress enn snø, men det er fortsatt mye is i Parlee og jeg håper å få isklatret ihvertfall et par helger til før sesongen er avsluttet! Pga en skadet stortå kan jeg ikke drive med vanlig klatring i øyeblikket, mens isklatring (i knallharde støvler) fungerer greit...

Ettersom jeg har hatt en skadet stortå den siste tida, har jeg måttet finne noe annet å gjøre enn å klatre. Blant annet har jeg prøvd curling i den lokale hallen her i Fredericton. Vi har sol og rundt 15 grader her nå, så sommeren våren har kommet for lengst - og derfor har hallen nå stengt for sommeren.
Da vi var der for siste gang på onsdag tok jeg med kameraet og tok noen bilder som ligger her.

...til å gratulere Esquil med dagens bokslipp.
I kveld utgis klassikeren Trygdesnylterboka, og den lanseres gratis i elektronisk versjon (som PDF eller på Kindle) eller billig i papirversjon for de som foretrekker det.

Esquil sendte meg boka for ei ukes tid siden, og den var såpass spennende og morsom at jeg leste den ferdig samme dag som jeg begynte. Dermed er det bare å anbefale flere å gjøre det samme!

Ettersom jeg har lite erfaring i bokanmeldelser og ikke helt aner hvordan jeg skal skrive anmeldelsen uten å røpe alt innholdet, vil jeg heller anbefale dere å lese boka selv. Det blir mye morsommere.
All informasjon dere trenger for å lese Trygdesnylterboka finner dere her.

Denne uka er det påskeferie hjemme, men her i Canada er det ikke så mye feiring av det. Det er en slags langhelg med fri på langfredag og andre påskedag, så noen kommer til å male påskeegg og spise en god middag. Noe særlig mer enn det er det ikke, og påskefjellet må klare seg uten meg dette året.

På lørdag fikk jeg likevel sjansen til å komme meg utendørs i snø og kulde; selv om vi har hatt mye sol og mange varmegrader her i Fredericton de siste tre ukene er det fortsatt gode forhold for isklatring i Parlee Brook. Da vi dro dit på lørdag var det faktisk 15 kuldegrader og myk is, en ganske sjelden kombinasjon.

De fleste klatrerne her i byen har forlengst lagt isøksene på hylla og funnet fram klatreskoene, selv om isklatreforholdene er bedre enn noensinne denne vinteren. I håp om å få med meg noen ut neste helg tok jeg noen bilder for å dokumentere forholdene, og de ligger her.

Fredag kveld hadde klatregruppa en liten fest for oss som har jobbet frivillig i klatrehallen det siste året. Det foregikk hjemme hos Chris og Marcelle, som bor nesten midt i skogen, der de både har badestamp, bålplass og et svært nytt hus med flere stuer.
Vi ble alle bedt om å ta med oss klatrebilder og -filmer fra turer vi har vært på, og særlig jeg ble bedt om å ta med slike bilder fra Norge. Så viste det seg at jeg var den eneste som hadde tatt med noe...

Etter å ha kokt kaffe på bålet (noe ingen her visste var mulig; de trodde man enten måtte ha kaffetrakter eller bruke pulverkaffe) gikk vi inn og satte på prosjektoren, der jeg viste oversiktskart og bilder fra sportsklatring på Hell (Steinar sine bilder, takk til ham!), tradklatring i Lofoten, alpinklatring og toppturer i Hurrungane, isklatring på Oppdal og i Trondheim, og toppturer på Sunnmøre og i Oppdalsområdet (Håkons bilder, takk til ham!), dette var bare noen få eksempler. Så nå er det stor fare for at Norge blir invadert av Canada i løpet av de neste årene...

Jeg droppet badestampen pga litt trøbbel med en blodsukkersensor, men det ble mye bålkaffe og historier. En super kveld!


Lørdag dro jeg til Welsford sammen med Chris, for å ta bilder av andre klatrere (siden vi begge er "handikappet" i øyeblikket). Ettersom jeg glemte kameraet i bilen og vi ikke fant noen å ta bilder av, ble det istedet handikap-klatring.

Jeg ledet "It's a way of life", nå omdøpt til "It's a cripple's life" (5.4 G), og Chris ledet "Waterwalk" som nå har fått det nye navnet "Cripplecrack" (5.8 G). Kameraet lå altså i bilen, så ingen får se de morsomme bildene av meg i stive fjellstøvler eller Chris med en kort og teipet pekefinger. Historien om hvordan han kappet den er forresten her, og bildene av fingeren hans er her.


Med det samme jeg er inne på bilder - på langfredag (for 2,5 uker siden) var jeg ute på årets definitivt siste isklatretur. Jeg glemte å skrive historien her, men kort fortalt var det ting som tydet på at hele iskorridoren var i ferd med å klappe sammen og vi rømte derfor hjem etter å ha gjort to kjappe bestigninger. Bildene er her. Merk, dette var kun 6 dager etter forrige tur, da det ennå var bikkjekaldt (20 minus), tørrsnø og masse is... Sesongen tok brått slutt!

Nå er jeg tilbake i Canada etter to uker med reising i Tyskland og Tsjekkia.

Først var jeg en uke i Leipzig, for å delta på ISPO 2010. Flyreisen til Leipzig var et kapittel for seg - allerede på vei til Montreal var det trøbbel, flyet humpet så mye at de fleste på flyet måtte bruke spyposen (jeg lånte bort min til noen som trengte mer enn én pose).
Pga askeskyene fra Island ble avgangen fra Montreal forsinket med 4-5 timer, og ankomst i Paris ble forsinket enda noen timer ettersom vi måtte fly en omvei over Grønland og Norge. Så ble jeg booket om til et annet fly videre til Leipzig og kom tilslutt fram etter ca 42 timer på reisefot - uten bagasje! Først neste kveld kom bagasjen fram, slik at jeg fikk skiftet t-skjorte etter over tre døgns reising og venting. Jess!

På kongressen var det endel spennende foredrag og noen nye håndproteser å se, innimellom alle rullestolene, kneprotesene og støtteprotesene. Synd at endel av foredragene og mye av informasjonen foregikk på tysk - det var jo en internasjonal kongress...jeg er veldig spent på hvordan det skal foregå neste gang, når kongressen er i India! Det blir spennende å se om tyskerne forstår mye indisk.
Det var også en utstilling av gamle proteser, støtteproteser og rullestoler fra starten av forrige århundre, en ganske liten og privat samling men det var spennende å se.

Vi var 7stk som reiste fra UNB, og det ble til at vi spiste noen middager sammen og var litt sosiale. Kongressmiddagen var en liten skandale, ettersom nesten halvparten av deltakerne måtte spise enten sittende i en trapp eller stående i kø - det var bare bord og stoler til halvparten av oss. Det var forsåvidt litt godt å se at sjefen for kongressen også måtte sitte i trappa...
Mine bilder fra konferansesenteret og utstillingene ligger her.


Da kongressen var ferdig og de andre hadde forlatt Tyskland tok jeg toget over grensen til Tsjekkia. Planen var å klatre på sandsteinstårn hele uka, men på grunn av regnvær, kulde og vind ble dette utsatt inntil videre - klatring på sandstein er forbudt i 48 timer etter regnvær.
I Praha møtte jeg Paja, og vi tok litt sightseeing før vi reiste videre til hjembyen hennes (Pardubice). Praha var veldig flott! De har mange gamle bygninger - den nye delen av byen (Nove mesto) er fra 1300-tallet mens den gamle delen er fra 1200-tallet...
Bildene er her.


Tilbake i Pardubice dro vi på sykkeltur opp til et lite slott med utsikt over byen, og vi trasket rundt i byen og møtte påfugler og geiter, drakk te og lærte tsjekkisk.

Det var ennå rimelig dårlig vær, men vi gjorde likevel et forsøk på å dra til Adršpach for å klatre på sandsteinstårnene som dette området er kjent for. Tårnene er kjent pga sitt karakteristiske utseende, men også for veldig restriktive regler for klatringen. Ettersom sandsteinen er veldig myk og lett tar skade hvis man bruker tradisjonelle sikringsmidler av metall (kiler, kamkiler og denslags), er man nødt til å bruke knuter som man legger inn i sprekker og hull. Dette er ikke like trygt som metall, og derfor er det noen bolter som er satt inn i veggen, men de har store avstander mellom seg (ofte opp mot 30 meter). Dermed er dette en "ekstremsport".
Derfor var det kanskje flaks som gjorde at vi kun var turister og trasket rundt mellom tårnene, sammen med en hel skokk skolebarn og pensjonister. Det var likevel gøy å se disse tårnene, og jeg tok en hel haug med bilder!


En annen kveld var vi i Brno, den nest største byen i Tsjekkia, på sightseeing og pub-besøk og for å besøke Evka (en venninne av Paja, begge var i Trondheim i fjor). Vi var på en slags middelalderpub der det ble servert en frisk blanding av øl og mjød, og matretten var svineribbe i grillsaus. Denne ble naturligvis spist med hendene... Ganske gøy!
Jeg har ikke mange bilder fra Brno pga griseværet, men det ble noen få. Et par av dem trenger en forklaring:
- Det ene bildet viser en statue av Luis Raduit de Souches, som forsvarte byen mot svenskene i 1645. De var kun 1.500 soldater mot 28.000, så de lå dårlig an - men han hadde visstnok fått høre at hvis de klarte å forsvare seg fram til kl 12 ville svenskene gi opp og dra hjem. Da det viste seg at de holdt på å tape litt før kl 11, fikk han alle byens kirkeklokker til å slå 12 én time for tidlig, slik at svenskene gav opp og dro hjem. Lettlurte svensker;!
- Det neste bildet viser noen tårn som utsmykking over inngangsdøra til rådhuset, og et av tårnene er veldig skjevt. Dette skyldes visstnok at kunstneren ikke fikk den lønna han skulle ha og ville hevne seg. En annen forklaring er at han var full..
- Det neste bildet viser en statue som holder opp et barn med rumpa ut fra veggen, ovenfor et vindu. Ârsaken er visstnok at det var en slags konkurranse om å bygge det høyeste tårnet i byen, og denne kirka hadde det høyeste tårnet helt til en annen kirke fikk bygd et nytt og høyere spir. Dette ble noen sure for, og de lagde denne figuren - rumpa vises altså i retning av dette høyere spiret...

Den siste dagen var vi endelig på klatretur, ved landsbyen Mála Skála ("little rock"). Det hadde regnet dagen før, så klatring på vanlig sandstein var forbudt, men akkurat på dette stedet er det en annen og hardere type sandstein som man kan klatre på selv om det nylig har regnet. Derfor heter cragget Suché Skalý ("dry rock"). Det var ikke helt samme type klatring som på de vanlige tårnene, men det var veldig gøy likevel. Jeg sleit veldig ettersom kalk er forbudt i området. Jeg svettet og ble så glatt på fingrene at jeg sklei av nesten hva som helst - det var som å klatre på mose. Heldigvis klatret Paja først og hun klarte seg fint, så da var det trygt for meg... Bildene er her.


Så gikk reisen tilslutt tilbake til Canada. Denne gangen gikk det uten store problemer og jeg var hjemme etter ca 22 timers flyreise/flyplassventing.
Nå er det bare litt over to måneder igjen av oppholdet mitt i Fredericton!

Jeg har nå vært i Fredericton i nesten et helt år, så jeg er godt i gang med "hjemreisen". Den ser omtrent slik ut:

• Fullføre PhD-emnet jeg tar her (det gjorde jeg i går!).
• Selge bilen (den er nå til salgs, men jeg har ikke solgt den ennå).
• Sende vinterstæsjet hjem, ettersom det ikke får plass på flyet (dette skal jeg få sendt i løpet av uka).
• Dra på buldretur til Dover Island, ved Halifax (denne helga).
• Arrangere avskjedsfest (neste helg).
• Auksjonere bort støvsuger og alt annet som jeg ikke har tenkt å drasse med meg hjem.
• Fly av gårde.

Buldreturen sist helg til Dover Island var helt super!
Vi ankom Dover seint fredag kveld og satte opp telt i hagen til fiskeren Norm. Lørdag morgen kjørte han oss ut til øya, i tett tåke, og vi var 13 stk i vårt reisefølge fra Fredericton. I tillegg var det 10-15 andre klatrere der, stort sett fra Halifax.

Hele lørdagen tilbrakte vi blant klippene på utsiden av øya. Buldringen var veldig bra, friksjonen var ekstrem (såpass at fingrene kjapt ble veldig såre) og sola skinte sterkere og sterkere etterhvert som tåka lettet. Selv med solfaktor 50 påsmurt ca annenhver time ble jeg dermed ganske så solbrent!
Utpå kvelden ble det sanking av drivved, bålfyring, kaffekoking, kileklatring (for de som ikke var utslitt), øldrikking, grilling på bålet og enda mer bålfyring inntil all drivved på øya var oppbrukt...
Søndagen fikk vi buldret enda litt mer, før Norm kjørte oss tilbake til fastlandet og det var på tide å kjøre hjemover.
Bildene finner dere her.