>I dei fleste andre landa i Europa er EU-motstanden representert av
fascistiske, høgrepopulistiske og andre ultranasjonalkonservative krefter,
saman med nokre ultraliberale på ytterste høgre (ja, dei finst!). Dei har
også selskap av tidlegare Moskvatru kommunistparti, og nokre marginale
grupper på ytterste "venstre" (trotskistar og anarkistar). Elles er den
demokratiske venstresida i Europa, i det store og heile for EU-medlemskap,
samstundes som dei arbeider aktivt for ei endring av politikken på viktige
område, og sjølvsagt ei omleggjing av den sentraliserte og udemokratiske
maktstrukturen i EU.
Jeg er delvis uenig med Oddmund Garvik i denne fremstillingen. Ved
EU-parlamentsvalget for et år siden var det jevnt over fremgang for den
EU-kritiske venstresiden. Selv om valgdeltakelsen var lav, er det likevel
helt reelle bevegelser som har vokst frem og fått en viss størrelse. I flere
land har disse partiene rundt 3-5% av stemmene og har stor innflytelse i de
folkelige bevegelsene, eksempelvis:
* Nederland (det eks-maoistiske Sosialistpartiet med 26.000 medlemmmer)
* Skottland (Scottish Socialist Party med trotskister, uavhengige og "røde
republikanere")
* Danmark (Enhedslisten - moskvapartister, fjerde internasjonalister og
venstresosialister)
* Frankrike (valgallianse mellom de to trotskistpartiene Lutte Ouvriere og
LCR)
* Portugal (Venstreblokken, med marxist-leninistene i UDP og trotskistene i
PSR)
Det er altså en brokete venstreside, med vidt forskjellige røtter, som har
styrket seg i de siste årene. Men det er åpenbart grunnlag for
nei-bevegelser på ytterste venstreside - enten de er venstresosialistiske
(som Sosialistpartiet i Nederland) eller revolusjonære (som den franske
LO/LCR-alliansen).
Jeg er også uenig i å gå inn for å styrke EU-parlamentet, men jeg er enig i
at det ofte kan være et problem med den svært sprikende nei-siden. Det er
helt avgjørende å skille seg ut fra sjåvinismen og rasismen, og å bygge en
internasjonal nei-rørsle. Men det er slett ikke det samme som å styrke
EU-parlamentet, snarere er det å engasjere seg i de bevegelsene "nedenfra"
som Garvik selv listet opp.
>Kor går grensene mellom den delen av EU-motstanden som kort og godt er
nasjonalsjåvinistisk, kanskje høgrepopulistisk, og den delen som yndar å
kalla seg "internasjonalistisk", og som kanskje har eit perspektiv utover
det nasjonale?
Dette er et godt spørsmål, og de brede nei-organisasjonene i mange land har
vanskelig med å avklare hvor disse grensene går. I Danmark sitter
nei-representantene i EU-parlamentet i samme gruppe som de nord-irske
lojalistene, og med noen franske millionærer. I andre land går det også en
opprivende strid mellom høyre- og venstremotstanden. Vi får håpe at Frp og
SV ikke bytter side i den kommende EU-kampen, men jeg er redd for at nettopp
dette kan skje.
Vennlig hilsen Bjarke Friborg, medlem i RV
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:32 MET DST