Le Ven, 19 Jan 2001 12:26:23 +0100
Trond Andresen <trond.andresen@itk.ntnu.no> a écrit:
> Utmerka. Men hva er da galt med å styre kapitalbevegelsene på
> territorialstatlig grunnlag, jfr. Malaysia? Alternativet er jo å vente
> på EU, som har nedfelt både i Romatraktaten og de etterfølgende
> traktater at kapitalbevegelser IKKE skal styres. Den nye
> EU-sentralbanken skal heller ikke styres, i følge traktatene.
>
> Så hva er galt med de Malaysisiske tiltakene? jeg forventer nå svar som
> begrunnes i konkret innsikt i hva disse tiltakene faktisk går ut på,
> ikke halvstudert og almen avfeiing slik vi blant annet ser det hos
> guruen Castells.
Vel, Castells er ingen guru for meg. Når det gjeld Malaysia har eg ikkje
svara innlegget ditt fordi eg ikkje kjenner landet noko særleg. Ikkje anna
enn at det har eit svært korrupt regime, og at hovudsaka for statsminister
Mahathir er å halde på makta. Eg ser ikkje noko gale i kapitalstyring på
nasjonal basis, men eksempelet Malaysia verkar noko ambivalent.
Det finst forresten eit interessant avsnitt i ein artikkel om
kapitalkontroll her: http://www.attac.org/fra/toil/doc/witwatersrand03.htm
Me er vel samde i at målet må vera ei overnasjonal form for
kapitalstyring. Du har rett i at dette ikkje er på dagsorden førebels,
t.d. i samband med EU. Men på lengre sikt avheng dette av styrkeforholdet
mellom transnasjonal kapital, overnasjonale organ og folkeleg opposisjon.
Spørsmålet om innføring av Tobin-skatt var oppe til debatt i
EU-parlamentet i januar ifjor, og det blei stemt over eit forslag om å
undersøke og førebu eit slikt tiltak. Forslaget blei nedstemt med nokre få
stemmer, p.g.a. at PCF og "ytre venstre" ikkje stemte for. ("Slikt er jo
berre illusjonsmakeri"):
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra140400/0051.html
> Hvorfor dette stadige behovet for å skjønnmale aktivisme som foregår i
> Frankrike, og å rakke ned på aktivisme som foregår i Norge? Er det ikke
> slik at det finnes både bra og dårlig aktivisme i begge land?
Eg skjønnmalar ikkje, og eg snakkar om ei verdsomspennande motstandsrørsle
av ein ny type, ikkje berre i Frankrike. Det er eit faktum at denne
motstandsrørsla førebels ikkje har fått noko større praktisk resultat i
Noreg. Dette er utgangspunktet.
No ser eg i Klassekampen at Morgenbladet (?) har teke initiativet til
oppretting av ein norsk Attac-organisasjon - ein underleg situasjon får
ein seia, men slett ikkje uforståeleg.
Det finst sikkert bra aktivisme i Noreg også, utan at eg på sparket kan
koma på eit døme. Eg kjenner ikkje detaljane. Det som pregar bliletet,
sett utanfrå, er at det finst nokre interessante initiativ, men at desse i
for stor grad er knytt til enkeltpersonar (individuelle initiativ). Det
finst altfor lite masserørsle i Noreg. Difor skriv eg om fransk aktivisme,
der situasjonen er den stikk motsette. Ikkje for å hovere, eller oppkaste
noko som helst, berre som eksempel til etterfølgjing. Om dette ikkje er
interessant, kan eg gjerne slutte med det. Eg har ikkje så stor sans for
"hakk i plata", men av og til må ein terpe på ting...
> >Attac er sjølvsagt langt meir enn kravet om innføring av Tobin-skatten.
> >Peter M. Johansen snakkar om "en ny viltvoksende og mangeslungen
> >bevegelse som vender seg mot den såkalte økonomiske globaliseringa", og
> >avsluttar "historikken" sin med å trekke linjer til
> >Bretton-Woods-systemet og J.M. Keynes. Dette er sjølvsagt ein parodi
> >som får stå for hans eiga rekning,
>
> Her vrøvler du, Oddmund. Hvis Keynes hadde det fått det som han ville da
> Bretton-Woods forhandlingene ble ført etter andre verdenskrig, ville vi
> i dag ha hatt et stabilisert og regulert system for kapitalflyt på
> global basis. Derfor er det helt på sin plass å plassere Keynes som en
> av ATTACs historiske forfedre.
Mon cher Trond, eg veit då dette. Parodien eg sikta til hadde ikkje først
og fremst med Bretton-Woods-systemet eller J.M. Keynes å gjera. (Eg har
ingen problem med nokre av teoriane til Keynes, heller ikkje Attac har
det.) Men å avslutte ein historikk om Attac på denne måten blir ei
forenkling. Heile presentasjonen var elles ei nedlatande forenkling, og
heile greia hadde eit preg av pliktløp. Klassekampen skriv tydelegvis
ikkje om Attac av genuin interesse. Dei skriv om det fordi det er
UUNNGÅELEG. Hadde Klassekampen verkeleg hatt interesse av Attac, hadde dei
skrive om denne rørsla for lenge sidan, og på ein heilt annan måte!
Under overskrifta "Nei takk til Attac", med eit stort bilete av ein skeivt
smilande og "skeptisk" Nærstad (han er kanskje grei nok - eg kjenner han
ikkje). Utheva midt i teksten står det eit lausrive sitat av Christophe
Ventura i Attac: "Vi ønsker at EU skal spille en rolle imot den globale
liberaliseringa" (det er vel heller snakk om den liberale globaliseringa).
I den norske konteksten fungerer dette som ei latterleggjering. Alors, det
var betre om Klassekampen heldt fram med å teie om denne rørsla, enn å
skrive slikt.
> >Samstundes veit eg at det ikkje har så mykje for seg å diskutere
> >nasjonalismen (og nasjonalstaten) her på KK-forum. Ikkje fordi det er
> >uinteressant, eller uaktuelt, men fordi svært få har noko å bidra med
> >anna enn hysteriske overdrivingar og skjematiske tankerekkjer.
> >
> >Skullerud sitt innlegg 7/1 var heilt perfekt, men fall diverre på det
> >faktum at ein allsidig debatt om desse spørsmåla ikkje er mogleg på den
> >norske venstresida.
>
> Jeg svarte Skullerud den 8/1, se
> http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/nye/0437.html
> Jeg påstår at mitt svar var resonnerende og nøkternt, uten "hysteriske
> overdrivingar og skjematiske tankerekkjer" (sjekk det sjøl). Ingen har
> tatt til motmæle, heller.
Nei, eg sikta ikkje til dette innlegget. Eg er svært usamd i måten du
argumenterer deg bort frå debatten om nasjonalstaten og nasjonalismen på,
men det skal eg koma attende til i eit seinare innlegg.
Oddmund Garvik
Artikkelen om Attac i Morgenbladet: http://www.morgenbladet.no/
<<<<<<<
ATTAC samler venstresiden?
Ekspansjonen av den internasjonale organisasjonen ATTAC er en stor
prøvelse for venstresiden. Kan EU-motstandere og EU-tilhengere samarbeide
i kampen for demokratisk kontroll av kapitalismen?
kapitalismekritikk
Av Sten Inge Jørgensen
Den fransk-initierte organisasjonen ATTAC (Association for the Taxation of
Financial Transactions for the Aid of Citizens - omtrentlig oversatt til:
Foreningen for beskatning av kapitaltransaksjoner til hjelp for borgerne)
ser ut til å ha funnet et sjeldent bredt nedslagsfelt. Det var redaktøren
i den anerkjente venstreavisen Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet, som
startet det hele med en lederartikkel i desember 1997 hvor han foreslo å
starte en bevegelse for å «avvæpne markedet». Dette ved å kjempe for
innføring av den såkalte Tobin-skatten, en avgift på valutatransaksjoner
som vil medføre drastiske reduksjoner i den spekulasjonen som preger det
internasjonale markedet. I dag har ATTAC 25 000 medlemmer fordelt på 150
lokallag bare i Frankrike.
I løpet av kort tid har ATTAC spredt seg fra land til land i Europa, og
fått store oppslag i mediene. Både i Sverige og i Danmark er oppbyggingen
av avdelinger i full gang, og denne uken ble det klart at norske Fremtiden
i våre hender (FIVH) tar sikte på å knytte seg til organisasjonen.
Internasjonale NGO'ers vellykkede kamp mot landminer og for gjeldsslette
de siste årene er åpenbart en sterk inspirasjon. Det nye globaliserte
nettverkssamfunnet ser ut til å realisere prosjekter som for få år siden
ble betegnet som utopiske. Også ideen om Tobin-skatt har blitt betegnet
som urealistisk (av både politikere og forskere) gjennom flere år, derfor
er det intet mindre enn oppsiktsvekkende at selv den svenske
handelsministeren Leif Pagrotsky møtte opp under stiftelsesmøtet i
Stockholm for noen dager siden.
Men ATTAC har mer sprengstoff i seg enn rask mobilisering av det sivile
samfunnet. For til forskjell fra de andre NGO-drevne kampanjene, er
spørsmålet om å avgiftsbelegge valutatransaksjoner langt mer politisk
ladet. På den ene siden vet vi fra historien at store deler av
venstresiden har snudd ryggen til markedskreftene nesten uansett
utforming, og følgelig manglet motivasjon til å mobilisere for
enkeltreformer innenfor systemet. ATTACs hovedmålsetning innebærer nemlig
en indirekte legitimering av dagens økonomiske system - som med litt hjelp
kan forandres til et nyttig redskap i kampen for økt rettferdighet.
Spørsmålet er altså om de «revolusjonære» og de «reformistiske» kan finne
hverandre i denne kampanjen.
På den annen side - og dette er viktigst på det nåværende stadium -
risikerer ATTAC å bli en stridsarena for tilhengere og motstandere av Den
europeiske union, EU (i Skandinavia, min merknad). Representanter for
ATTACs ledelse har nemlig ved flere anledninger uttalt seg på en måte som
tyder på at de ønsker å samarbeide med EU. Visepresident Susan George har
til og med anbefalt den danske venstresiden å gå inn for euroen og en
sterkere union.
I de nordiske landene, hvor venstresiden som kjent er mer skeptiske til EU
enn ellers i Europa, er denne holdningen et betydelig problem. For tiden
pågår det en kamp i Danmark mellom nei-folk og ja-folk om hvem som skal
bli ATTACs representanter i landet. ATTAC sentralt har i denne anledning
uttalt at organisasjonen ikke har noe entydig syn på EU-samarbeidet, og at
de rommer «både EU-skeptikere og EU-optimister», i følge den danske avisen
Information. Men det bidrar neppe til å roe nei-leiren når ATTAC-talsmann
Christophe Ventura sier i samme avis at «Det er vort ønske, at EU kommer
til at spille en rolle imod den globale liberalisering. Vi vil kritisere
og skarpt afvise den del av globaliseringen og danne en kollektiv
borger-pressionsbevægelse ud fra denne fælles modstand. Når
EU-institutionerne går hen og bliver motor for globaliseringen på
specifikke områder, så skrider vi til kritik. Kommisjonen er blot et
instrument. Kommisjonen er derfor i mindre grad problemet - problemet er
snarere selve liberalismen.» Med andre ord: ATTAC vil gjerne bruke EU i
sin kamp mot markedsliberalismen.
Slik visepresident Susan George ser det, er EU og euroen et forsvarsverk
mot det liberalistiske USA. Hun sier til Information: «Den danske
venstrefløy er nødt til at slutte sig til os andre, der er for EU og
ønsker at styrke unionen. Jo flere progressive personer og jo flere
progressive lande, der støtter EU og euroen som projekt, jo bedre mulighet
har vi til at dæmme op for amerikaniseringen af vore samfund.»
I Norges tilfelle har ATTACs profil også bydd på kontroverser. Norge fikk
besøk av representanter for organisasjonen sommeren 1999, men forsøket på
å starte en norsk avdeling var mislykket. Ifølge Klassekampen sa lederen
for det norske Nettverk mot markedsmakt, Aksel Nærstad, nei fordi ATTAC
ikke var kritiske nok til markedsliberalismen. (I følge et leserbrev i
samme avis denne uken er han imidlertid blitt mer positiv i det siste.)
Men nå viser det seg altså at Fremtiden i våre hender (FIVH) tar hansken.
Dette tyder på den norske nei-siden likevel har elementer som er villige
til å gå inn i et samarbeid med sine meningsmotstandere for å oppnå et mål
av overordnet betydning. Morgenbladet spør daglig leder i FIVH Tor
Traasdahl om de tar sikte på å bli ATTACs representant i Norge:
- I første omgang er spørsmålet om vi skal knytte oss til ATTAC. Dette
blir avgjort på landsstyremøtet i februar, og jeg regner med et positivt
resultat. Senere får vi se om det blir en egen norsk avdeling ut av det.
- Men har FIVH nå sikret seg en slags copyright på ATTAC i Norge?
- Nei, det er fortsatt åpent for andre å slutte seg til.
- Hva gjør dere dersom f.eks. Europabevegelsen også knytter seg til ATTAC?
- Flere kan være knyttet til ATTAC, men organisasjonen har jo sine
vedtekter, så hvem som helst kan ikke representere dem.
- Nettverk mot markedsmakt ville ikke tilslutte seg ATTAC fordi de mente
at organisasjonen var for positive til markedskreftene. Hva sier FIVH til
dette ?
- Hvis Nettverk mot markedsmakt faktisk mener dette så har vi et annet syn
enn dem. Etter mitt syn skal man ikke være så presis på det ideologiske,
man skal tillate ATTAC å være som de er. Faktisk er det en fordel at ATTAC
ikke er ideologisk plassert, det gir et bedre potensial for mobilisering.
- I deres vedtekter heter det at FIVH er i mot økt frihandel. Føler du at
dere har sammenfallende syn med ATTAC i dette temaet?
- Formuleringen er ikke helt presis. Det viktigste er ikke graden av
frihandel, men hva slags rammebetingelser som gjelder. Tenk deg for
eksempel internasjonale CO2-avgifter; innenfor en slik ramme ville
markedet fungere mye bedre.
- Er du enig med dem som hevder at EU har en bedre miljøpolitikk enn
Norge?
- Ja, på flere felter virker det slik, også innen klimapolitikken.
Når det gjelder det mest kontroversielle spørsmålet, synet på norsk
medlemskap i EU, er Traasdahl oppsiktsvekkende åpen når vi konfronterer
ham med Susan Georges ønske om en sterkere union:
- FIVH fattet et vedtak mot EU i 1994, som fortsatt står. Men dette er jo
en stund siden, så dersom det kommer en ny runde må vi jo revurdere vår
posisjon. Personlig har jeg en del sans for ideen om et sterkt EU som
motvekt til USA.
Et annet interessant aspekt ved ATTAC er spørsmålet om hvorvidt den
tradisjonelle venstresiden egentlig har råd til å ta avstand fra
bevegelsen. Ikke bare fordi suksessene til lignende enkeltsakkampanjer
gjennom globale nettverk synes å ligge fremtiden til. Men også på grunn av
rekrutteringen. Da ATTAC nylig ble etablert i Sverige viste det seg at
unge folk som tidligere ikke har vært politisk aktive strømmet til
organisasjonen. I følge en av de svenske initiativtakerne, America
Vera-Zavala, har ATTAC vist seg å tiltrekke en stor gruppe unge som har
følt seg hjemløse blant de etablerte politiske organisasjonene. Hun anslår
antallet «førstegangsakivister» til 70 prosent.
Også Tor Traasdahl i FIVH er klar over dette:
- Jeg tror det er mye å hente i denne rørsla. De har tydeligvis satt
fingeren på noe som engasjerer mange i mange land. Men
forøvrig gjelder dette også FIVH, vi har vokst i en tid da de fleste
organisasjoner av vår type opplever nedgang.
>>>>>>>
Frå Klassekampen:
<<<<<<<
Attac må si nei til EU
Morgenbladet tar initiativ til en norsk avdeling av Attac.
Forutsetningen er at den ikke går mot EU. Leder i Nei til EU,
Sigbjørn Gjelsvik, oppfordrer nei-folk til å bli med i Attac for å
sørge for at organisasjonen sier nei til norsk EU-medlemskap.
Av Audun Lysbakken
I helgens utgave av Morgenbladet inviteres det til møte for å sparke i
gang et norsk Attac. Utspillet har fått svært positiv respons. Overfor
Klassekampen sier representanter for Nettverk mot markedsmakt at de
er villige til å legge ned egen organisasjon for å bli med i Attac.
Attac er i ferd med å bli en internasjonal bevegelse mot
markedsliberalismen. Fanesaken er kampen for innføring av en
internasjonal avgift på valutatransaksjoner, den såkalte
Tobin-skatten. Organisasjonen ble startet i 1997 på initiativ fra den
radikale franske avisa Le Monde Diplomatique og har vokst seg sterk i
Frankrike.
I Attacs plattform står det ingenting om EU, men i forbindelse med den
danske ØMU-avstemninga i høst oppfordret visepresident Susan
George den danske venstresida til å si ja til euroen.
- Jo flere progressive personer og jo flere progressive land som støtter
EU og euroen som prosjekt, jo bedre mulighet har vi til å demme opp
for amerikaniseringen av samfunnene våre, sa hun den gang til den
danske avisa Information.
Vil ha med Jagland
På telefon fra London avviser Morgenblad-journalist Sten Inge
Jørgensen overfor Klassekampen at han ønsker å gjøre Attac til en del
av ja-sida i Norge.
- EU-spørsmålet spiller ingen rolle. En slik bevegelse må være bred og
ikke dogmatisk i noen retning. Jeg vil ikke ha noen rein ja-organisasjon
heller, sier Jørgensen. Han mener det er mulig å få oppslutning langt
inn i de ledende politiske kretser i Norge.
- I Sverige dukket handelsministeren opp på oppstartmøtet, og her
hjemme har blant annet Thorbjørn Jagland uttalt seg positivt om
Tobin-skatten.
Sten Inge Jørgensen sier at det er fullt mulig for folk som ønsker at
Attac skal mene noe om EU, å ta opp dette. Men han understreker for
egen del at det ikke er aktuelt for ham å være med i en Attac-avdeling
som sier nei til norsk medlemskap.
- Nei-folk bør bli med
Nei til EU er overrasket over at Attac-initiativet kommer fra
Morgenbladet og krever at en norsk avdeling må ta stilling i
EU-spørsmålet.
- Attac kritiserer jo rollen til de overnasjonale politiske institusjonene
og den globale kapitalismen. Med et sånt utgangspunkt går det ikke an
å la være å ta stilling til norsk EU-medlemskap. Å framstille EU som et
positivt redskap for å stagge markedsliberalismen, er så langt unna
sannheten som det går an å komme, sier nei-general Sigbjørn Gjelsvik
til Klassekampen. Derfor oppfordrer han nå Nei til EUs
samarbeidsorganisasjoner og medlemmer til å si ja takk til
Morgenbladets invitt.
- Jeg vil oppfordre nei-folk til å bli med, men samtidig be om at de
jobber for at et klart nei til EU-medlemskap blir en del av det politiske
grunnlaget for en slik organisasjon.
EU ingen hindring
Framtiden i våre hender er positive til Morgenbladets initiativ. FIVH har
tilslutning til Attac på dagsorden for sitt landsstyremøte i februar.
Daglig leder Tor Traasdahl synes ikke EU-spørsmålet er noen hindring.
Til Morgenbladet sist uke sa han blant annet at han mener EU har en
bedre miljøpolitikk enn Norge. Overfor Klassekampen sier han at han
ikke har tatt stilling til om Norge bør bli med i EU og at det er for
tidlig for FIVH å revurdere sitt nei fra 1994.
- Men personlig mener jeg det går an å håpe at et sterkt EU kan være
motvekt til USA, forutsatt at EU endrer det punktet i sine formål som
går på økonomisk vekst, sier Traasdahl.
>>>>>>>
Plattform for den internasjonale rørsla ATTAC (omsett av Vidar Rekve)
http://attac.org/fra/inte/doc/plateformeno.htm#nynorsk
Internasjonal rørsle for ein demokratisk kontroll over finansmarknadene og
institusjonane deira.
Vedteken på det internasjonale ATTAC-møtet 11. og 12. desember 1998.
Globaliseringa av finanskapitalen aukar den økonomiske utryggleiken og
forverrar dei sosiale skilnadene. Globaliseringa omgår og devaluerer dei
vala folk verda over gjer, dei demokratiske institusjonane og dei suverene
statane som skal forsvara allmenne interesser. I staden for dette set
globaliseringa sin eigen snevert spekulative logikk i høgsetet, ein logikk
som eine og åleine er eit uttrykk for interessene til dei transnasjonale
selskapa og finansmarknadene.
I ein situasjon der denne omforminga av verda blir framstilt som ei
naturlov, opplever borgarane og deira representantar at dei kjempar om
makta til å rå over eiga framtid. Ei slik svekking og ei slik avmakt gir
næring til framgangen for dei antidemokratiske partia. Det hastar med å
stogga denne prosessen gjennom å skapa nye regulerings- og kontrollmiddel,
både på nasjonalt, europeisk og internasjonalt nivå. Ein har ofte nok
røynt at regjeringane ikkje vil gjera dette med mindre ein pressar dei til
det. Skal ein møta den dobbelte utfordringa som faren for sosialt
samanbrot og politisk apati representerer, krevst det difor ei sosial og
folkeleg mobilisering.
Den fullstendige fridommen kapitalen har til å flytta seg rundt,
skatteparadisa og eksplosjonen i omfanget av dei spekulative
transaksjonane tvingar statane til å kappast vilt om å lokka til seg dei
største investorane. Meir enn 1800 milliardar dollar blir dagleg flytta
rundt på valutamarknadene i jakta på rask profitt, utan tilknyting til
produksjonslivet og handelen med varer og tenester. Ei slik utvikling gir
ubroten vekst for kapitalinntektene og rammar arbeidsinntektene, og ho
fører til stadig utryggare samfunn og meir fattigdom.
Dei sosiale følgjene av denne utviklinga er mest alvorlege i land med svak
økonomi, landa i den tredje verda og i Aust-Europa, som er hardast råka av
finanskrisa, og som har måtta underkasta seg strukturtilpassingsprogramma
til Det internasjonale pengefondet. Betalinga av den offentlege gjelda
tvingar regjeringane til å kutta til beinet i sosialbudsjetta og
sementerer underutviklinga i samfunna. Rentesatsar som er langt høgare enn
i dei mest utvikla landa, bidreg til å knusa dei nasjonale bedriftene, og
brutale tiltak for privatisering og denasjonalisering blir stadig
vanlegare for å frigjera ressursane som investorane gjer krav på.
Velferdsordningane blir angripne overalt. I land der det finst
pensjonsordningar, blir lønstakarane oppmoda om å byta dei mot ei ordning
med pensjonsfond som inneber at deira eigne arbeidsplassar i endå større
grad blir underlagde absolutte krav om umiddelbar lønsemd, at
nedslagsfeltet til finanskapitalen blir utvida, og at borgarane skal
overtydast om kor avleggs det er med solidariske ordningar mellom
nasjonar, folk og generasjonar, jamvel om miljøkrisa i vår tid tilseier ei
styrking av slik solidaritet. Dereguleringa omfattar heile
arbeidsmarknaden og fører til forverra arbeidsforhold, meir utryggleik og
arbeidsløyse, og avvikling av ordningar som verkar som sosiale
tryggingsnett.
Fordi dei hevdar det er nødvendig for den økonomiske utviklinga og
sysselsetjinga, har dei økonomisk viktigaste landa ikkje gitt opp å få til
ein multilateral avtale om investeringar (MAI), ein avtale som ville gi
investorane alle rettane og påleggja statane alle pliktene. Under presset
frå ein folkeleg opinion og ei aktiv mobilisering måtte desse landa gi opp
planen om å forhandla fram denne avtalen innanfor ramma av OECD, men
drøftinga skal førast vidare innanfor ramma av Verdshandelsorganisasjonen
(WTO). På same tid held USA - men òg Europakommisjonen - fram med sitt
frihandelskrosstog gjennom å pressa fram skipinga av nye deregulerte
handelsområde på og mellom kontinenta.
Dei fleste tannhjula i denne maskina for auka forskjellar, mellom ulike
delar av verda så vel som innanfor kvart enkelt land, kan framleis
stoggast. Altfor ofte blir argumentet om det lagnadsbestemte ved
utviklinga styrkt gjennom å innskrenka informasjonen om alternativa. Det
er slik dei internasjonale finansinstitusjonane og dei store mediekonserna
(ofte eigde av dei som nyt godt av globaliseringa) har sikra manglande
omtale av forslaget til den amerikanske økonomen og nobelprisvinnaren
James Tobin om å leggja ei avgift på dei spekulative transaksjonane på
valutamarknadene. Jamvel om nivået på ei slik avgift skulle bli sett så
lågt som til 0,1 %, ville ei Tobin-avgift gi inntekter på nær 100
milliardar dollar i året. Dette beløpet, som i hovudsak ville bli inndrive
av dei industrialiserte landa, der dei store finanssentera ligg, kunne gå
til tiltak i kampen mot alle forskjellane, her òg kampen for like vilkår
for kvinner og menn, tiltak for betre utdanning og folkehelse i dei
fattige landa, for matvaretryggleik og ei berekraftig utvikling. Ei slik
ordning har eit klart antispekulativt siktemål. Ordninga ville støtta
opp om tenkjemåtar som yter motstand mot globaliseringa, gi folk og statar
tilbake eit handlingsrom, og ville framfor alt bety at politikken igjen
fekk overtaket.
For å oppnå dette gjer underskrivarane framlegg om å ta del i, eller
samarbeida med, den internasjonale rørsla ATTAC, for å føra ein felles
debatt og å produsera og spreia informasjon og samarbeida om tiltak, både
i eigne land, på eigne kontinent og internasjonalt. Målet med slike felles
tiltak er å:
+ stogga internasjonal spekulasjon,
+ skattleggja kapitalinntekter,
+ straffa skatteparadis,
+ hindra vidare utbreiing av pensjonsfond,
+ arbeida for innsyn i og openheit omkring investeringane i land med
svak økonomi,
+ etablera ei rettsleg ramme for bank- og finansoperasjonane som ikkje
straffar forbrukarane og innbyggjarane (dei tilsette i bankane kan
spela ei viktig rolle i kontrollen med desse operasjonane),
+ støtta kravet om allmenn sletting av den offentlege gjelda i land
med svak økonomi og ein bruk av ressursane som slik blir frigjorde som
er til beste for befolkningane og ei berekraftig utvikling, det som
mange kallar ei avvikling av den "sosialt og økologisk skadelege
gjelda".
Meir allment dreiar det seg om
+ å gjenerobra områda som er gått tapt for demokratiet til fordel for
finanskapitalen,
+ å motsetja seg alle nye åtak på statane sin suverenitet som vil bli
gjennomførte under påskot av å sikra "retten" til investorane og
handelsinteressene,
+ og å skapa, på verdsbasis, ein meir demokratisk økonomi.
Det dreiar seg ganske enkelt om at vi i fellesskap krev tilbake makta over
framtida til verda vår.
>>>>>>>
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sat Jan 20 2001 - 12:55:07 MET