(følgende debattinnlegg er i dag sendt til avisa:)
AKP har samlet en entusiastisk fjerdedel av sine grånende kadre til
landsmøte og redaktør Michelet kaller vedtakene fra gruppa en milpæl for
Klassekampen. Gleden er lett å forstå. Landsmøtet gir sin fulle støtte
til Arbeidsutvalgets kuppmetoder og kan ikke skjule sin glede over å ha
blitt kvitt det meste av den redaksjonelle staben, inkludert
medarbeidere som har brukt store deler av sitt voksne liv til beste for
avisa og dens lesere. Den eneste flik av sjølkritikk er en kort
beklagelse over at Paul Bjerke ikke fikk beskjeden om at partikontoret
hadde gitt han sparken, før en av de fortrolige lekket saken til
Dagsrevyen. Big deal!
Til gjengjeld heter det at "landsmøtet hilser Jon Michelet velkommen",
og redaktøren svarer på sin side med å hylle partiets klokskap på
lederplass. For sikkerhets skyld er han også avisas utsendte reporter i
de indre gemakker. Vi får vite at diskusjonene holdt "et høyt saklig
nivå", og at drøftingene om avisa var preget av optimisme og entusiasme.
Det har jeg ingen grunn til å tvile på. Jo mindre gruppa blir, desto
sterkere er gjerne kameratenes gjensidige begeistring for egne appeller.
Vanligvis er dette harmløst. Problemet er at vedtakene som nå er gjort
gjelder Klassekampen, en avis som gjennom mange år er bygd opp til å bli
en institusjon med støtte og røtter langt videre enn et snevert
fraksjonsmiljø. "Milepælen" som Michelet snakker om består i at partiet
nå har erklært sin vilje til å "selge seg ned" til 49 prosent, "dersom
Klassekampens kapitalbehov tilsier det". Første fase i dette dristige
skritt består i at AKP gir det partikontrollerte styret i avisa, altså
seg sjøl, tusen aksjer "i gave". Michelet opplyser at dersom styret så
selger hver av disse aksjene til 1000 kroner, "vil avisa få inn en
millionpott".
Han har rett i det. Tusen ganger tusen er én million. Og hvis styret tar
initiativ til et større aksjesalg, og finner syv tusen personer som vil
kjøpe aksjer til 1000 kroner stykket blir milliontallet syv ganger
større. Det er ikke måte på hva en lommekalkulator kan gi av resultater
når en begynner å multiplisere.
Den eneste lille haken ved regnestykkene er at de er uten tilknytning
til den politiske virkeligheten som nå omgir Klassekampen og hvordan
dette påvirker arbeidet for avisa. Ikke på noe punkt er AKP villig til å
gi opp en flik av makt. Enhver skjønner at partigruppa, enten
Gulbrandsen & co. eier tre fjerdeler, to tredjedeler eller 49 prosent,
vil ha nøyaktig den samme kontroll. Ja, selv med 36,9 prosent, som et
vittig hode foreslo, vil realiteten være den samme ettersom resten av
aksjene for det meste er spredt på enkeltpersoner. Det gir full kontroll
over budsjetter, investeringer, prioriteringer, kort sagt hele den
økonomistyringen som påvirker profilen og satsingsområdene til avisa. Og
den samme makt over hvem som er avisas ansvarlige redaktør. Når Michelet
går trøtt, kan en annen av AKPs begeistrete støttespillere kjapt
ansettes.
Nå skal folk over det ganske land "gå ut med vaskepannene sine og sanke
aksjegull", skriver redaktøren. Metaforen er velvalgt, for dette er
fantasier som mest minner om gullgraverdrømmer i en amerikansk
røverroman.
Det er interessant å se at Michelets lyriske skildring av partigruppas
behandling av Klassekampen - og de økonomiske vyene- er rensket for
enhver opplysning om avisas økonomi og opplagsutvikling. Markedssjef
Rystes ukentlige rapporter avslører at aktivistvervekampanjen så langt
er en fiasko. 1000 nye abonnenter i løpet av en måned var målsettingen i
midten av oktober. Resultatet ble under fem hundre i løpet av fem-seks
uker. Hvis nye lørdagsabonnenter her er regnet med som én fullverdig
abonnent (det er ikke presisert) er resultatet reelt enda svakere.
Mellom linjene kan vi lese at opplaget samlet ligger på om lag samme
nivå som i september eller litt over dette. Forhåpentligvis er det ikke
verre. Men uansett er det en dramatisk utvikling, ettersom Klassekampens
opplag hvert eneste år følger en "konjunktursyklus" med sterk vekst om
høsten. Hvilket underskudd ligger det an til? Leserne har krav på fakta,
ikke solskinnshistorier.
I AKP-landsmøtets vedtak om avisa heter det at det vil bli nødvendig med
"kontinuerlig pengeinnsamling". Det er det ingen tvil om. Men hvorfor
maskere det som aksjesalg når premisset er at alle maktforhold skal være
som før?
SIGURD ALLERN