>Hvorfor, Myhre, hvorfor er du i det hele tatt med i denne debatten,da? Det
>er jo åpenbart at det vil få virkninger i hva slags politikk du vil føre.
>Det er nettopp gjennom diskusjoner man kommer videre. Det at man diskuterer
>og har et godt forhold med organisasjoner med et visst standpunkt, betyr
>ikke at man er enige med dem i alt. Det finnes ingen maoistisk
>internasjonale, og det tror jeg vi skal være glade for; da står de nasjonale
>partiene friere til selv å utformew en revolusjonær teori for ditt eget land.
For det første så må man skille mellom individnivå og organisasjonsnivå.
Jeg diskuterer med Ask og Bismo fordi jeg tror det kan komme noe positivt
ut av en slik ordveksling. Men jeg vil være mot om et sosialistisk parti
skal ha organiserte diskusjoner med ulike ekstrem-stalinistiske
organisasjoner. Det ville vært mye bortkastet tid. Dessuten så finnes det
mange organisasjoner som er anti-stalinistiske og er langt mer interesante
enn stalinistene. Sosialismen er i en legitimeringskrise og vi kan ikke
rehabilitere sosialismen som et alternativ til kapitalismen så lenge at
dogmatismen, stalinismen (herunder maoismen) og sekterismen råder.
Så noe ubehag knyttet til diskusjon har jeg absolutt ikke, men det bør
kunne eksistere et minimumsgrunnlag av enighet før noe poistivt kan komme
ut av det. Og organisasjoner som hyller Stalin og Mao som store
revolusjonære kan jeg ikke se noe positivt i. Mao var en stor politiker som
bidro til samlingen av Kina til en stormakt i det tyvende århundre. Uten
Mao og de kinesiske stalinistene ville vi sannsynligvis hatt et fragmentert
Kina i dag. Slik sett så ligner han på Bismarck og Lincoln og jeg er
overbevist om at i neste århundre så vil han få sin plass blant de store
statslederne som samlet nasjonalstatene. Men noen revolusjonær sosialist
var han nok ikke. Jeg kan ikke se noen positivt bidrag disse to har kommet
med.
(så til spørsmålet om Stalin og Maos bidrag til marxismen)
>Stalin videreførte, ut fra utviklinga i Sovjetunionen, Lenins syn på det
>nasjonale spørsmålet; men utvidet det også til å omhandle det nasjonale
>spørsmålet under sosialismen. Mao sto bak folkekrigens teori. Dessuten er
>han kanskje den fremfor noen som i størst grad har greid å klargjøre
>marxismens filosofiske fundament; gjennom artikler som "Om praksis", "Om
>motsigelsen" og "Bekjemp bokdyrkelsen".
Stalin: Stalin er nok mest kjent for sine skrifter om språkets karakter og
som Bismo sier hans "videreutvikling av det nasjonale spørsmål". Jeg skal
ikke drøfte holdbarheten i Stalins teoretiske bidrag her men det lille jeg
har lest det gjør meg ikke akkurat imponert over Stalins teoretiske
ferdigheter. Men Stalins praktiske bidrag finner man desto mer av
interesse. Allerede tidlig i Sovjetstatens historie finner man synlige tegn
på problemer mellom sentralregjeringen og de ulike nasjonalitetene. Lenins
grove skjema og slagord fra første verdenskrig viste seg på flere områder å
være en illusjon. Men likevel var det en sentral forskjell på Lenin og
Stalin i rekkevidden av forholdet mellom sentrum og periferi. Lenin
tollererte ikke Georgias løsrivelse fra Sovjetunionen (for å sette opp egen
sovjetstat) men trokket likevel ikke på deres rett til egen identitet og
sjølstyre. Stalin (selv Georgier) derimot tolererte ikke lokalt selvstyre
og ønsket å sette inn russiske kommunister for å styre over georgierne.
Kampen mellom Lenin og Stalin om Georgias skjebne er derfor interessant
fordi det viser at Stalins praktiske handlinger er diametralt motsatt hav
hans tilsynelatende teoretiske argumenter.
Stalins senere herjinger i de mindre etniske gruppenes territorier skulle
vær kjent for de fleste. Krim-tartarene, Volga-tyskerne, etc.
>Arnljot Ask hadde for en stund tilbake en artikkel i Røde Fane der han
>forklarte sitt og AKPs synspunkt på internasjonale-modellen. All erfaring
>viser at denne typen internasjonaler har fungert hemmende for den
>revolusjonære kampen. Men merk også at Ask ikke uttrykker en evig
>avstandstaken til internasjonale-modellen; han påpeker at det i dagens
>situasjon er til mer skade enn gavn.
Jeg er enig i at tidspunktet for en ny internasjonale ikke er til stede i
dag og de grove overslagene i den tredje må unngås. Internasjonal dialog og
samarbeid er viktigere i dag enn en ny internasjonale.
...
>Hvor man mener Trotski var best og dårligst, avhenger av andre faktorer.
>Derfor er det lite fruktbart å diskutere det her. En mye mer interessant
>side ved Ekelands innlegg som ennå ikke er tatt opp her, er trotskistenes
>tendens til å drive revolusjonær spåmannskunst. Hvilken bakgrunn har de for
>å si at alt ville blitt SÅ mye bedre med Trotski ved roret? Dette synet
>innebærer to ting.
>1) Man legger uforholdsmessig mye ansvar i en enkeltpersons hender. Det som
>teller er altså hvilken person som er ved makta. Ikke hvilke strømninger som
>finnes i samfunnet og patiet. Ikke forholdet mellom folket og partiet. Ikke
>den materielle utviklinga i landet. Det blir i stor grad en kamp mellom
>"store menn".
>2) Man ser ikke personers evne til å endre seg. Trotski var som kjent i sin
>tid mensjevik. Men endte opp i toppen av bolsjevikpartiet ganske kort tid
>etter at han hadde meldt seg inn. På det nasjonale sprøsmålet endret han
>ganske radiklat oppfatning fra Lenin polemiserte mot ham i 1916 til han i
>1939 diskuterte rasespørsmålet i USA. Jeg er overbevist om at under andre
>materielle forhold ville Trotski blitt en annen enn den han ble. Det nytter
>derfor ikke si at alt ville blitt så mye bedre med Trotski ved makta.
Dette er et typisk eksempel på moralsk nihilsisme og materiell
determinisme. Selfølgelig er alle historiske personer formet av sine
omgivelser men de former også omgivelsene. Bismo, later det til er i den
gras påvirket av Lenins gjenspeilingsteori som sier at menneskenes
bevissthet er determinert av materielle forhold. Men det Lenin og Bismo
overser er at menneskets bevissthet også former materielle former. Denne
dobbeltheten hos Marx har blitt oversett av de fleste såkalte marxister
senere (som Mao, og Stalin). Praøis (eller menneskelig handling) er det
mediære mellom objektivitet og subjektivitet. Å overse dette er å synke ned
i mekanisk materialisme.
Utviklingen på begynnelsen av 20-tallet i Sovjetunionen er av interesse på
flere områder. Det finnes ganske klare tegn på at venstreopposisjonen og
Trotskij ikke ønsket å ta over makten i partiet fra 1924-25. trotskij ble
utstyrt med en mengde dokumenter av Lenin som kunne har fjernet Stalin som
partisekretær allerede i 1923. Det interesante er her også at de tidligere
kritiske rådskommunistene og arbeideropposisjonen, de demokratiske
sentralistene etc en masse gikk over til venstreopposisjonen i 1923-24-25.
Dette var de beste av 1917 generasjonen av bolsjeviker (mange av dem bitre
kritikere av Lenin og Trotskij tidligere). Det de kritiserte var mangelen
på demokrati i partiet, i sovjetene og ellers i samfunnet. den amerikanske
historikeren Michael Reiman har derfor konkludert med i sin bok The Left
Opposition (New York, 1988) at venstreopposisjonen ikke ønsket
maktovertagelse i partiet på en blanquisk måte men å gjennoplive
sovjetstaten med massedemokrati nedenfra. Det er dette som gir Trotskij min
sympati, ikke de grove overslagene han gjorde mens han satt med makten, men
å gi makten ifra seg når han så hvor det bar hen. Skjebnen til de fleste
venstrekommunistene var å bli ofret på alteret til revolusjonens nederlag.
Til alle interesserte les: Arthur Koestler: The Darkness before Noon (for
moskvaprosessene og venstrekommunistenes skjebne) og
Samuel Farber: Before Stalinism
(sovjetdemokratiets vekst og fall)
Begge er glimrende bøker.
>Skal vi få en fruktbar debatt, må vi kunne enes om at det ikke er store menn
>som skaper historien. Vi må videre ha et materialitisk grunnlag å diskutere
>på. I synet på Stalin og Trotski, ser det ut til at dette mangler både hos
>Ekeland og Myhre
Pisspreik. Vi diskuterer de konkrete aktørenes historie og operere ikke med
et skjema hvor konklusjonen er gitt på forhånd. Spørsmålet er ikke om
Trotskij ville være en bedre diktator enn Stalin men hva slags samfunn
Sovjetunionen villeblitt om venstreopposisjonen hadde seiret i 1927.
>Mathias Bismo
Vennlig hilsen
Ronny Selbæk Myhre