På side 147 kan vi lese: "Den foreslåtte reformen tar sikte på å bidra til
at arbeidskonflikter ikke inntrer uten at dette skjer ut fra en bredere
vurdering enn tilfellet ofte er idag."
På side 151 står det: "Hovedorganisasjonenes vedtekter bør overhodet
regulere forholdet mellom hovedorganisasjonen og dennes
medlemsorganisasjoner på en måte som gir medlemsorganisasjonene en
hensiktsmessig plass i tariffavtalesystemet, samtidig som
hovedorganisasjonen blir tillagt avgjørende myndighet og ansvar."
Kort summert legges det opp til at YS og AF skal påtvinges noenlunde samme
vedtekter som LO i dag. Det vil først og fremst være hovedorganisasjonen som
vil være part i tariffavtalen, ikke det enkelte forbund. Hovedorganisasjonen
skal ha det avgjørende ordet når det gjelder streik. I og med at prinsippet
skal være at hovedorganisasjonen er hovedpart i tariffavtalen, vil også
dette bety en sentralisering av måten tariffoppgjørene gjennomføres på. Man
vil bort fra blant annet den typen situasjon som man hadde ved oppgjøret i
1994, 1995 og 1996, der vi har hatt forbundsvise oppgjør og mange
kvinnedominerte forbund som har stilt krav utover det som moderasjonslinja
tilsier.
Tallet 100 000 begrunnes ikke noe sted i innstillinga. (Hvorfor ikke 50 000
eller 10 000?)
Ved å gjøre slike sentralisterte dinosaurer til hovedaktører for arbeidernes
lønnskamp regner man med å oppnå mest mulig ro. LO-ledelsen prøver å
innbille sine medlemmer at endringene i loven ikke vil ha betydning for
LO-medlemmene. Og formelt sett er det sant. Man trenger ikke å endre et
komma i LO's vedtekter. Men realitetene er noe annet. Ved å tvinge YS og AF
til å bli sentraliserte vil det bli en helt annen situasjon i fagbevegelsen
generelt. For det første vil det ikke være mulig for medlemsforbund å stille
lønnskrav og streike på tvers av hovedorganisasjonen. For det andre dersom
flertallet i et forbund finner ut at de er best tjent med å gå ut av en
sentralisert hovedorganisasjon, vil det likevel bli meningsløst. Fordi alle
alternative hovedorganisasjoner vil være like sentraliserte. Noe av
tiltrekningskraften når det gjelder YS og AF, i dag er at de enkelte
yrkesgrupper har større frihet enn i LO. Dette er en av grunnene til at
LO-ledelsen har måttet være tilbakeholden i forhold til sine forbund. I en
situasjon der forbundsopprør ikke kan få umiddelbare konsekvenser, vil
overgrep fra toppen bli lettere i alle hovedorganisasjonene.
I 1994 gjennomførte hjelpepleierne en streik som var blandt de streikene som
var med på å sette kvinnelønna på dagsorden. Den ble satt i gang på tvers av
hva YS-ledelsen ønska. I et framtidig sentralisert YS vil det ikke være opp
til Norsk Helse og Sosialforbund å bestemme suverent om det skal godta eller
ikke godta de forhandlingsresultatene som er oppnådd.
Innstillinga legger stor vekt på at moderasjonslinja som ligger i
innstillinga fra det såkalte Kleppeutvalget må følges. I lønnssammenheng er
essensen at norske lønnstakere skal ha lavere lønnsvekst enn Norges
viktigste handelspartnere. Når rådet legger avgjørende vekt på at det skal
tas overordna samfunnmessige hensyn, er det dette man mener. I klartekst
betyr dette at det man har blitt enige om på topplan i regjeringsoppnevnte
råd og utvalg, har man værsågod å følge nede i samfunnet. Fagforeninger skal
ikke først og fremst være interesseorganisasjoner for ulike yrkesgrupper og
bransjer, men være redskaper for myndighetenes økonomiske politikk.
Betyr dette at det blir slutt på frie forbundsvise oppgjør? Helt klart. Og
LO ledelsen legger opp til dette sjøl ved den omorganiseringa som nå foretas
med overgang til karteller. Disse kartellene er tenkt å spille hovedrollen
ved tariff-forhandlingene. En slik organisering av LO passer fot i hose med
rådets innstilling.
Å gjøre hovedorganisasjonene til hovedtariffpart vil innebære at eventuelle
konflikter vil knyttes til sentraliserte oppgjør. Dette vil igjen føre til
at om det blir konflikt vil det gjelde svært mange. Dermed vil de
samfunnsmessige konsekvensene bli større, med den følge at staten kan gripe
inn uten å bryte de internasjonale konvensjonene. Eller for å sitere NHO -
dokumentet: Nye driftsformer og tariffpolitikk fra desember 1995: Det er
bedre med få store konflikter, enn mange små.
Men, kan noen tenke seg, hva med hvis vi rett og slett melder oss ut av alle
hovedorganisasjoner? Dette har også rådet tenkt på. Et eventuelt hull skal
tettes igjen med følgende bestemmelse:
Hovedorganisasjonenes avtaler ufravikelige
"Tariffavtaler som er inngått av hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden
er ufravikelige overfor motparten på arbeidsgiversiden og for enkeltstående
organisasjoner uten formell forhandlingsrett på arbeidstakersiden som inngår
tariffavtaler med samme arbeidsgiverpart på det samme området.
Arbeidsrettsrådet foreslår innført en ugyldighetsregel ved brudd på
ufravikelighetsprinsippet."
Dette vil bety at det ikke kan inngås avtaler som avviker fra tariffavtaler
inngått av de godkjente hovedorganisasjonene (inntil videre oppfyller bare
LO vedtektskriteriene). De enkelte godkjente hovedorganisasjonene vil kunne
kreve andre tariffavtaler enn de eksisterende. Men, som nå er det slik at
dersom f.eks. en hovedorganisasjon oppnår en bedre avtale etter at den
første er ferdig, slår ufravikelighetsprinsippet likevel inn, og medlemmene
av den første hovedorganisasjonen vil fortsatt kunne kreve det samme som er
oppnådd av den andre. I praksis vil dette bety at situasjonen vil være
omtrent som nå f.eks mellom det YS-tilslutta Norsk Rutebilarbeiderforbund
(NRAF) og det LO-tilslutta Norsk Transportarbeiderforbund, forutsatt at YS
endrer sine vedtekter og blir godkjent som en hovedorganisasjon. Men med en
avgjørende endring: Det vil først og fremst være YS som er ansvarlig og ikke
først og fremst NRAF.
For de frittstående fagforeninger og forbund vil valget være: å bli
medlemmer av en hovedorganisasjon eller dø. Men ved å bli medlem av en
sentralisert hovedorganisasjon vil det bety at man mister råderetten over
egen organisasjon. Flere av de uavhengige forbunda organiserer flertallet i
sin yrkesgruppe. I realiteten er det altså en yrkesgruppe som mister
råderetten over hvordan den vil organisere seg. Dette er statsdirigert
tvangsorganisering. Det er en avgrunn mellom at ulike fagforbund frivillig
søker sammen i en hovedsammenslutning og at det via lovverket skal innføres
en ordning der man, for å ha reell streike- og forhandlingsrett blir tvunget
inn i en sentralisert hovedorganisasjon.
Den foreslåtte endringa vil også bety, og dette er av stor prinsippiel
betydning i forhold til menneskerettighetene, at det åpnes for at et
mindretall i et fag som er organisert i en hovedorganisasjon vil kunne
bestemme over et flertall som er organisert i et frittstående forbund.
For å billedliggjøre en konsekvens: Vi har en bedrift som har en
tariffavtale med et enkeltstående forbund. Så ansetter de en arbeider som
velger å organisere seg i en hovedorganisasjon - la oss si
Fellesforbundet/LO. Han krever av sitt forbund at de går inn og forhandler
en avtale for ham. Da vil han kunne bestemme på tvers av alle
arbeidskamerater o.l. hvilken avtale som skal gjelde! Avtalen til det
frittstående forbundet vil da måtte tilpasses Fellesforbundets/LOs avtale.
Ugyldighetsregelen som tenkes innført, innebærer at en avtale kan dømmes
ugyldig, og forholdet måtte rettes opp fra og med den dagen lovbruddet fant
sted, ikke fra og med den dagen det blir reist tvist om saka.
Det kan virke som smør på flesk, men rådet har behov for å sette en stopper
for kvinnelønnskampen i kommunal sektor på enda en måte. Her er metoden:
Samla avstemning i kommunal sektor.
"Spesielt for kommunal sektor foreslås at det innen den enkelte
hovedorganisasjon skal være en samlet avstemning over forslag til tariffavtale"
I for eksempel YS er det i hvert fall to forbund som har medlemmer i
kommunal sektor: Norsk Helse og Sosial Forbund og Kommunalansattes
Fellesorganisasjon. Hittil har et av disse forbunda kunnet forkaste et
forslag til tariffavtale som YS-Kommune har forhandla seg fram til, og så
gått ut i konflikt. Forslaget innebærer at stemmene til alle på kommunal
avtale i YS skal koples til en avstemning. (Dersom YS endrer vedtekter og
blir godkjent som en hovedorganisasjon.)
Konsekvensene er åpenbare for hjelpepleierne. De er også åpenbare for
førskolelærerne, som streika i 1995. Sjukepleierne som streika i 1995
rammes. For alle som er organisert etter yrke og bransje vil forslaget bety
en sterk svekkelse. I LO vil dette bl.a. gjelde Fellesorganisasjonen (FO).
Også i AF vil de ulike yrkesgruppene ansatt i kommunal sektor få kopla sine
stemmer sammen. Så vidt jeg har forstått består AF bare av yrkesbaserte
organisasjoner. En kopling vil bety at arbeidskjøperne kan bruke splitt og
hersk mellom de ulike gruppene som en sentral taktikk for å ro i land knappe
flertall, der noen ofres hver gang.
Forslaget argumenterer med at arbeidstakerne går inn for lik lønn i hele
landet, og at dette er bakgrunnen for opprettelsen av Kommunenes
Sentralforbund, og at forhandlingene foregår sentralt. Man viser også til at
man forhandler på et felles lønnssystem for alle kommunene, og at det derfor
er en naturlig konsekvens at flertallet i den enkelte hovedorganisasjon må
få avgjøre. Men i prinsippet er lønnskampen i kommunal sektor den samme som
for privat sektor. Man slåss jo ikke for at alle, uansett yrke skal ha den
samme lønna, men at de som har samme yrke skal ha den samme lønna. Og det er
jo akkurat det man prøver å oppnå ved å organisere seg i fag på landsbasis:
å svekke konkurransen mellom arbeidstakerne ved å få til en
fellesoverenskomst for faget/yrket/bransjen om lønns- og arbeidsforhold.
For meg er det ingen tvil om at disse foreslåtte endringene vil svekke
kampkrafta til fagforeningene i LO. Men si nå at vi godtok LO-ledelsens
påstander og gikk utfra at de ikke vil gjøre det. Da gjenstår spørsmålet:
Hvordan tjener LO-medlemmene på at streikeretten til andre blir begrensa,
eller fjerna? Hva synes LO-medlemmene om at de har en ledelse som, sammen
med NHO og regjeringa, vil begrense streikeretten og dermed de demokratiske
rettighetene?
Vårt land har aldri tidligere vært så rikt. Samtidig blir vi fortalt at
økonomisk framskritt betyr økt demokrati. Det har i hvertfall blitt
argumentert slik i andre sammenhenger, f.eks. når norske selskaper skal
begrunne voldsomme investeringer i Indonesia som ligger under åket til et
blodig militærregime. Men denne logikken blir snudd på hodet når vi kommer
hjem: nå har samfunnet blitt så avansert at vi ikke tåler så mye demokrati!
Den generelle konsekvensen av tariffpolitikken sett over tid der mer og mer
av lønna skal avgjøres lokalt, kombinert med disse foreslåtte endringene er
at streikeretten sentraliseres og lønnsdannelsen desentraliseres. Derved vil
vi lønnsarbeidere miste vårt viktigste redskap i forhandlingene med
arbeidskjøperne om prisen på vår arbeidskraft.
Slaget om arbeidsrådets innstilling er ikke avgjort. Vi kan hindre disse
foreslåtte endringene, men det forutsetter at vi kommer sammen på tvers av
de vanlige skillene i fagbevegelsen og utvikler den opinionen som må til for
at myndighetene skrinlegger forslaget. Bruk medlemsbladene, hold
medlemsmøter om spørsmålet, still politikerne som skal velges til Stortinget
nå til høsten til ansvar. Sammen skal vi vinne dette slaget.
Johan Petter Andresen