1. Om 1:1-forhold mellom økonomisk/materielle forhold (ø/mf)
og ideologi eller psykologi:
TA skrev:
"Det skulle være unødvendig å tvære på akkurat dette. Jeg tror de fleste
lesere av denne debatten skjønner at jeg mener at bestemte
økonomisk-materielle forhold _preger_ menneskene, uten at det dermed gjør
dem til roboter hvor all atferd kan forutsies p.g.a. felles
økonomisk-materielle vilkår.
Men det som er viktig å holde fast ved, er at bestemte holdninger og
væremåter vil gjenfinnes i bestemte samfunnsklasser, ihvertfall i
gjennomsnittlig forstand. Og disse klassene vil igjen være bestemt av hva
slags plassering denne gruppa av mennesker har i det kapitalistiske
økonomiske og maktmessige hierarkiet. Dette er ikke en gang kontroversielt,
det er akseptert av dagens sosiologi, antropologi m.m."
Jeg tror det er nødvendig å tvære mer på dette. Slik du refererer
standpunktet, tror jeg ikke dette uten videre er akseptert av dagens
sosiologi m.m. Tvertom tror jeg samfunnsvitenskapene gjennomgår noe av den
samme forandringen som har skjedd innen de humanistiske fagene. Den såkalte
"konstruktivisme"-debatten i Morgenbladet de siste månedene er et eksempel
på dette. Forenklet sagt er det en debatt om på hvilken måte den
grunnleggende teorien og skrivemåten innenfor samfunnsvitenskapene er
konstruert og må gjøres til gjenstand for selvrefleksjon. Denne debatten
viser en vilje til selvkritikk blant intellektuelle, som du etterlyser nedenfor.
2. Om viktigheten av tekstteori.
TEH skrev:
>Det meste av vår tilgang til kunnskap om
> økonomisk-materielle forhold (ø/mf) formidles gjennom
> tekster - derfor er tekst-teori eller retorikk
> blitt sentral de siste tiårene.
Og TA svarte:
""Vår" tilgang.......nettopp:
TEH begår den standardfeilen at han forveksler det akademisk-litterære miljø
sitt forhold til verden med den øvrige menneskehet sitt forhold til verden.
Når skal litteraturviterne skjønne at de fleste mennesker forholder seg til
verden gjennom EGEN ERFARING, ikke gjennom "tekster"?"
Hva er "egen erfaring"? Hvordan blir noe til en erfaring? Er hodet,
bevisstheten, kroppen eller hva du vil kalle det, tomt før erfaringen? Eller
er det slik at den samlede mengden informasjon vi har mottatt ligger der som
et filter?
Kants kritiske filosofi starter med at han innser at det er for enkelt å si
med de britiske empiristene at "de fleste mennesker forholder seg til verden
gjennom EGEN ERFARING". Kant ga igjen støtet til den utskjelte teorien om at
det finnes noen ideer inni hodet til folk som former erfaringene de gjør med
sansene. Marx syntes dette ble for enkelt igjen, og korrigerte ensidigheten
med nye teorier som forumet kjenner godt. Etter ham kom språkfilosofien i
vårt århundre og problematiserte både ideene og de økonomisk-materielle
forholdene som forklaringsmodell for erfaringen. Men nå er TA farlig nær
utgangspunktet hos de britiske empiristene.
3. Om metafysikk:
TEH:
> Men det er mye sentral
> informasjon som går tapt hvis ø/mf opphøyes til en ny form for
> enerådende metafysikk.
TA
"I dag er det heller motsatt: Den dominerende virkelighetsoppfatning er den
idealistiske: Det er menneskenes ideer og forestillinger som bestemmer våre
holdninger og væremåter."
Dette vil jeg kalle repeterende omvendt metafysikk. Dersom du ikke kommer
utover banal-reformuleringer av marxistisk tankegods, er denne debatten
fånyttes.
4. Om selvrefleksjon:
TEH:
> Dessuten kan formen vanskelig gjennomføres uten å
> reflektere over skriverens eget forhold til de ø/mf som beskrives.
TA:
"Dette var et (ufrivillig?) blinkskudd, Tom Egil! Jeg oppfatter dette som om
at du mener at enhver person som danner seg teorier om mennesket og
samfunnet, ikke kan gjøre dette uten kritisk å spørre seg sjøl om hen er
prega av sitt eget ståsted, og kanskje ikke evner å korrigere for det
perspektiv man har fordi man sjøl tilhører ei spesiell gruppe. Jeg kaller
dette et (ufrivillig?) blinkskudd, fordi jeg nå - etter et drøyt halvår med
s.k. kulturdebatt, gang på gang blir forbausa over i hvor minimal grad
litteraturviterne er i stand til å innse at deres virkelighetsforståelse
(verden som "tekst") er ekstremt farga av den (akademiske) subkultur de sjøl
er sosialisert inn i."
Om dette var et blinkskudd vet jeg ikke, men det var høyst frivillig. En av
grunnene til at jeg sjøl i studietida havnet på den såkalte venstresida, er
den nesten totale mangelen på selvrefleksjon i det konservative miljøet (jeg
studerte bl.a. filosofi sammen med Håkon Harket og Hans Rossine - om det
skulle interessere noen).
5. Om dekonstruksjon og selvrefleksjon
TEH:
> Noe av den sentrale innsikten i den utskjelte dekonstruksjonen kan komme
> fram ved de-konstruksjon av forsøk på konsekvente forklaringer av psykologi
> eller ideologi via ø/mf. Det viser seg at den som forklarer nesten alltid
> har et prosjekt - noe vedkommende vil bevise - som står i strid med
> ønsket om objektivitet og ugjendrivelighet i forklaringen.
TA:
"Dette er ikke lett å lese, men jeg oppfatter det slik: Det er nyttig å vite
hva slags forhåndsinnstilling, eller hva slags fordom, eller hva slags
hypotese - man ønsker å få bekrefta når man går inn i en sak.
Akkurat, Tom Egil! - Og litteraturviterne ønsker å få bekrefta at verden kan
analyseres som en samling tekster, og at hovedredskapen for å omskape verden
til det bedre er å gjøre noe med språket. Ikke det at jeg skjønner hva som
menes med dette, jeg har lest noen klisje-aktige spark (som jeg enig i, men
det tilfører ikke noe nytt for jeg har hørt det 100 ganger før) mot
tabloid-journalister fra litt.-prof. Aril Linneberg uten å bli det spøtt
klokere. Men altså - nøkkelen ligger i språket - hva nå det innebærer."
Samtidig har jeg ennå tilgode å se ET ENESTE STED i det umåtelig ordgyteri
som har stått på trykk av Røssaak med vennekrets* i KK de siste 8 måneder,
noe som helst som tyder på at disse personer evner å se sin
akademisk-litterære subkultur UTENFRA. Det er ikke måte på hvordan man skal
"dekonstruere" alt mulig (ihvetfall ERKLÆRES dette til stadighet - den
skarpsindige analysen har jeg ennå til gode å se fra dette mijøet). Men å
"dekonstruere" sin egen litterære klikk med dens franske guruer, det greier
de ikke."
Her skal jeg komme med en innrømmelse: Mye av det du skriver er riktig.
Produktiv selvrefleksjon er mangelvare langt utover konservative kretser. Og
det er langt mellom gode, dekonstruktive lesninger som fungerer politisk og
maktkritisk på norsk. Men føl deg ikke for sikker på at du ikke klarer å
provosere fram en hvis du er utholdende nok.
6. Om ideologisk ståsted
TA:
"Jeg har aldri lagt skjul på at jeg oppfatter meg som kommunist/marxist, som
betrakter virkeligheten ved hjelp av marxistisk og dialektisk metode. Jeg
ennå har tilgode å se at denne måten å forstå verden på er blitt gjendrevet
av virkeligheten, men ser gjerne at noen forklarer meg hvorfor det i
tilfelle skulle være slik."
En lang rekke teoretikere har angrepet marxismens vitenskaplighet uten at
det ser ut til å ha gjort inntrykk på deg. Jeg burde finne noen eksempler,
men jeg tar meg ikke tid til det nå.
TA:
"Dette står igjen i motsetning til litteraturviterne, som aldri sier noe om
sin EGEN ideologiske plattform (verden som en samling tekster, samfunnet som
en avspeiling av menneskets individuelt-psykologiske særdrag,
økonomisk-materielle forholds underordnede rolle for samfunnsutviklinga i
forhold til "menneskenaturen", etc.). De bare durer i vei med sine
kjepphester, totalt blinde for at de sjøl er formet og sosialisert på en
bestemt måte i sin egen meget spesielle akademiske subkultur.
Igjen retter TEH en kritikk mot oss marxister, som kommer tilbake som en
boomerang og langt mer effektivt treffer den litterære subkultur."
Parantesen er tull, karikering og sprøyt fra ende til annen. Og når det
gjelder resten av avsnittet: Tvert om er du nå i dialog med en
litteraturviter som innser at teoriene treffer meg sjøl og mitt eget miljø.
7. Om Fløgstad og informasjonssamfunnet
TEH:
> Det ligger forsåvidt innbakt i innsikten til Fløgstad
> (som jeg deler, med forbehold om at den må nyanseres og utvides kraftig)
> at det ikke lenger er arbeidet, men informasjonen som er den grunnleggende
> samfunnsformende kraften. Overgangen fra arbeid til informasjon som
> grunnleggende kraft er også en forklaring på hvorfor jeg mener
> retorikk og språkteori i vid forstand er viktig.
TA:
"Dette sier jeg noe om på slutten min framtidsvisjonsartikkel:
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/artikler/hva-slags-framtid.html
<sitat>
" Vi kan nå oppsummere, med en vri på Marx sitt utsagn om at kapitalismen
frambringer sine egne banemenn, proletariatet:
DEN MODERNE KAPITALISME FRAMBRINGER ET UTDANNINGSNIVÅ OG EN INFORMASJONS- OG
KOMMUNIKASJONSTEKNOLOGI, SOM LEGGER GRUNNLAGET FOR KAPITALISMENS AVSKAFFELSE."
<Sitat slutt>
Er du enig i dette? Eller mener du noe annet med det du sa?"
Dette er altfor omfattende spørsmål til at jeg har kjappe svar for hånden.
Det er mulig kapitalismen i den industrielle epokens forstand vil forsvinne.
Men hva som vil komme, vet jeg for lite om. Det jeg tror, er at teknologien
forandrer samfunnet og menneskenes måte å være sammen på med en hastighet
som verken teoretikere eller politikere klarer å henge med på.
8. Om eksempler:
TEH:
> (dette)... er også en forklaring på hvorfor jeg mener
> retorikk og språkteori i vid forstand er viktig.
TA:
"Men analyse av maktas retorikk: "Bordell" kalles "massasjeinstitutt",
"Nynazister" kalles "nasjonalister", "oppsigelser" kalles "slanking" - og
andre former for nytale i Orwellsk forstand, har jo lange tradisjoner.
F.eks. den anti-postmodernistiske og eminente amerikanske opposisjonelle
Chomsky er jo en kløpper til dette! Hva er det dere har å stille opp med av
kritikk av maktas retorikk som ikke allerede er sagt på en mye mer
forståelig måte av andre samfunnskritikere? Gi meg i det minste et eksempel!
Postmodernistene (og littertaturviterne som heller i denne retninga) har
bevisbyrden. De må slutte å mumle på/posere med sin interne og
ugjennomtrengelge sjargong, og gi det øvrige samfunnskritiske miljø noe MER,
for at de skal fortjene å bli tatt på alvor."
Jo, men for svingende, det var jo nettopp et eksempel som fulgte her:
(TEHs opprinnelige tekst)
> Et interessant eksempel på en meget vidtrekkende form for
> sivilisasjonskritikk uten for skarpe ideologiske kanter (kanskje med
> for uklare kanter) er Åsmund Thorkildsens sammensetning av kunstnerne
> Pushwagner og Sven Påhlsson (intervjuet i KK tidligere i uka) i
Kunstnernes hus
> som åpner i morgen. Utstillingen viser (grovt forenklet) noen
> sammenhenger mellom utbyttingen av slavene i amerikanske sørstater, Manhattans
> rutenett-arkitektur og noen mentale strukturer i såpe-operaen og
> dermed i norske TV2- og TV-Norge-konsumerende forstadsbeboere. Alt formidlet
> via forskjellige former for abstrahert arkitektur.
TA
"Kunstutstillinger er vel og bra. Men foregår den viktigste samfunnskritikk i
dag på kunstutstillinger?"
Den foregår også der. En maktkritikk som retter oppmerksomheten mot de
dominerende amerikanske kulturuttrykkene og de drømmer og kjøpebegjør som
følger av dem, er ikke det dummeste sted å begynne.
9. Om Jugoslavia
TA:
"Jeg leverte en jugoslavia-analyse i et tidligere innlegg, Tom
Egil, som du ikke kommenterer,
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra160197/0014.html
Den analysen var ment for å illustrere hva jeg legger i å se på samfunnet
som prosesser som drives av indre vekselvirkninger, og som også vekselvirker
med omgivelsene. Skjønner du hva jeg mener nå, og hva synes du om denne
måten å forstå hverden på?"
Jeg har ikke noen grunnleggende innvendinger i øyeblikket. Analysen har noen
interessante paralleller til George Soros artikkel i Dagens Nyheter 15/1.
Han bruker også behandlingen av Øst-Europa som et eksempel på den vestlige
kapitalismens eller markedsliberalismens krise.
Oppsummerende:
Jeg bestrider ikke at det finnes erfaringer som ikke har å gjøre med
tekster. Denne teksten slutter snart fordi jeg må gjøre noen timers erfaring
med tre små barn som ikke synes det er noe særlig festlig med en far som
søndag morgen er mer opptatt av å gjøre tekstlige erfaringer med folk på
nettet enn å gjøre direkte erfaringer med dem.
Mens jeg har skrevet dette, har jeg ofret dem til Disney-timen på NRK1.
Ironien er ubehagelig.
For å forstå dette, og mer av det som skjer rundt meg, tar jeg turen til
Kunstnernes hus med de tre for å se om vi blir svimle når Påhlsson plasserer
oss over Pushworlds Manhattan-kopier. Jeg tror videoene der kan fungere
maktkritisk, og jeg håper ungene får det gøy i labyrinten.
Vi sees på den andre siden.
- Tom Egil Hverven
tel. + 47 22 23 98 41 (p) tom.egil.hverven@nrk.no
23 04 85 71 (w)
911 39 953 (GSM)