> Trond Andresen skrev 19/1:
> i http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra160197/0018.html
>
> "Jeg legger økonomisk-materielle forhold til grunn for å forstå
> avgjørende sider ved menneskets ideologi og psykologi (dvs. marxisme).
> Kan Hverven være med på det?"
>
TEH svarer
> Spørsmålet er hva du legger i "til grunn for å forstå". Du kan jo
> ikke mene at det er et 1:1-forhold mellom økonomisk/materielle forhold (ø/mf)
> og ideologi eller psykologi?
>
Hva menes med 1:1- forhold? Jeg sier ikke - hvis det er det TEH antyder - at
folk er styrt eksklusivt av de vilkår de lever under, slik at alle f.eks.
industriarbeidere tenker og føler på samme måte om det meste, osv.
Det skulle være unødvendig å tvære på akkurat dette. Jeg tror de fleste
lesere av denne debatten skjønner at jeg mener at bestemte
økonomisk-materielle forhold _preger_ menneskene, uten at det dermed gjør
dem til roboter hvor all atferd kan forutsies p.g.a. felles
økonomisk-materielle vilkår.
Men det som er viktig å holde fast ved, er at bestemte holdninger og
væremåter vil gjenfinnes i bestemte samfunnsklasser, ihvertfall i
gjennomsnittlig forstand. Og disse klassene vil igjen være bestemt av hva
slags plassering denne gruppa av mennesker har i det kapitalistiske
økonomiske og maktmessige hierarkiet. Dette er ikke en gang kontroversielt,
det er akseptert av dagens sosiologi, antropologi m.m.
> Det meste av vår tilgang til kunnskap om
> økonomisk-materielle forhold (ø/mf) formidles gjennom
> tekster - derfor er tekst-teori eller retorikk
> blitt sentral de siste tiårene.
"Vår" tilgang.......nettopp:
TEH begår den standardfeilen at han forveksler det akademisk-litterære miljø
sitt forhold til verden med den øvrige menneskehet sitt forhold til verden.
Når skal litteraturviterne skjønne at de fleste mennesker forholder seg til
verden gjennom EGEN ERFARING, ikke gjennom "tekster"?
> Men det er mye sentral
> informasjon som går tapt hvis ø/mf opphøyes til en ny form for
> enerådende metafysikk.
I dag er det heller motsatt: Den dominerende virkelighetsoppfatning er den
idealistiske: Det er menneskenes ideer og forestillinger som bestemmer våre
holdninger og væremåter.
> Dessuten kan formen vanskelig gjennomføres uten å
> reflektere over skriverens eget forhold til de ø/mf som beskrives.
Dette var et (ufrivillig?) blinkskudd, Tom Egil! Jeg oppfatter dette som om
at du mener at enhver person som danner seg teorier om mennesket og
samfunnet, ikke kan gjøre dette uten kritisk å spørre seg sjøl om hen er
prega av sitt eget ståsted, og kanskje ikke evner å korrigere for det
perspektiv man har fordi man sjøl tilhører ei spesiell gruppe. Jeg kaller
dette et (ufrivillig?) blinkskudd, fordi jeg nå - etter et drøyt halvår med
s.k. kulturdebatt, gang på gang blir forbausa over i hvor minimal grad
litteraturviterne er i stand til å innse at deres virkelighetsforståelse
(verden som "tekst") er ekstremt farga av den (akademiske) subkultur de sjøl
er sosialisert inn i.
> Noe av den sentrale innsikten i den utskjelte dekonstruksjonen kan komme
> fram ved de-konstruksjon av forsøk på konsekvente forklaringer av psykologi
> eller ideologi via ø/mf. Det viser seg at den som forklarer nesten alltid
> har et prosjekt - noe vedkommende vil bevise - som står i strid med
> ønsket om objektivitet og ugjendrivelighet i forklaringen.
Dette er ikke lett å lese, men jeg oppfatter det slik: Det er nyttig å vite
hva slags forhåndsinnstilling, eller hva slags fordom, eller hva slags
hypotese - man ønsker å få bekrefta når man går inn i en sak.
Akkurat, Tom Egil! - Og litteraturviterne ønsker å få bekrefta at verden kan
analyseres som en samling tekster, og at hovedredskapen for å omskape verden
til det bedre er å gjøre noe med språket. Ikke det at jeg skjønner hva som
menes med dette, jeg har lest noen klisje-aktige spark (som jeg enig i, men
det tilfører ikke noe nytt for jeg har hørt det 100 ganger før) mot
tabloid-journalister fra litt.-prof. Aril Linneberg uten å bli det spøtt
klokere. Men altså - nøkkelen ligger i språket - hva nå det innebærer.
Samtidig har jeg ennå tilgode å se ET ENESTE STED i det umåtelig ordgyteri
som har stått på trykk av Røssaak med vennekrets* i KK de siste 8 måneder,
noe som helst som tyder på at disse personer evner å se sin
akademisk-litterære subkultur UTENFRA. Det er ikke måte på hvordan man skal
"dekonstruere" alt mulig (ihvetfall ERKLÆRES dette til stadighet - den
skarpsindige analysen har jeg ennå til gode å se fra dette mijøet). Men å
"dekonstruere" sin egen litterære klikk med dens franske guruer, det greier
de ikke.
> Det viser seg at den som forklarer nesten alltid
> har et prosjekt - noe vedkommende vil bevise - som står i strid med
> ønsket om objektivitet og ugjendrivelighet i forklaringen.
Sjølsagt!
Du kan ikke FORKLARE noe som helst hvis du ikke har ihvertfall en HYPOTESE
om hvorfor ting er som de er. Dette er ikke suspekt i det hele tatt, det er
faktisk slik man driver vitenskap! Poenget er bare at man må være ærlig mot
andre og seg sjøl, og gjøre det klart hva slags hypotese man jobber ut fra,
og eventuelt forkaste den hvis den gjendrives av virkeligheten. Jeg har
aldri lagt skjul på at jeg oppfatter meg som kommunist/marxist, som
betrakter virkeligheten ved hjelp av marxistisk og dialektisk metode. Jeg
ennå har tilgode å se at denne måten å forstå verden på er blitt gjendrevet
av virkeligheten, men ser gjerne at noen forklarer meg hvorfor det i
tilfelle skulle være slik.
Dette står igjen i motsetning til litteraturviterne, som aldri sier noe om
sin EGEN ideologiske plattform (verden som en samling tekster, samfunnet som
en avspeiling av menneskets individuelt-psykologiske særdrag,
økonomisk-materielle forholds underordnede rolle for samfunnsutviklinga i
forhold til "menneskenaturen", etc.). De bare durer i vei med sine
kjepphester, totalt blinde for at de sjøl er formet og sosialisert på en
bestemt måte i sin egen meget spesielle akademiske subkultur.
Igjen retter TEH en kritikk mot oss marxister, som kommer tilbake som en
boomerang og langt mer effektivt treffer den litterære subkultur.
> Det ligger forsåvidt innbakt i innsikten til Fløgstad
> (som jeg deler, med forbehold om at den må nyanseres og utvides kraftig)
> at det ikke lenger er arbeidet, men informasjonen som er den grunnleggende
> samfunnsformende kraften. Overgangen fra arbeid til informasjon som
> grunnleggende kraft er også en forklaring på hvorfor jeg mener
> retorikk og språkteori i vid forstand er viktig.
Dette sier jeg noe om på slutten min framtidsvisjonsartikkel:
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/artikler/hva-slags-framtid.html
<sitat>
" Vi kan nå oppsummere, med en vri på Marx sitt utsagn om at kapitalismen
frambringer sine egne banemenn, proletariatet:
DEN MODERNE KAPITALISME FRAMBRINGER ET UTDANNINGSNIVÅ OG EN INFORMASJONS- OG
KOMMUNIKASJONSTEKNOLOGI, SOM LEGGER GRUNNLAGET FOR KAPITALISMENS AVSKAFFELSE."
<Sitat slutt>
Er du enig i dette? Eller mener du noe annet med det du sa?
> (dette)... er også en forklaring på hvorfor jeg mener
> retorikk og språkteori i vid forstand er viktig.
Men analyse av maktas retorikk -- "Bordell" kalles "massasjeinstitutt",
"Nynazister" kalles "nasjonalister", "oppsigelser" kalles "slanking" - og
andre former for nytale i Orwellsk forstand -- har jo lange tradisjoner.
F.eks. den anti-postmodernistiske og eminente amerikanske opposisjonelle
Chomsky er jo en kløpper til dette! Hva er det dere har å stille opp med av
kritikk av maktas retorikk som ikke allerede er sagt på en mye mer
forståelig måte av andre samfunnskritikere? Gi meg i det minste et eksempel!
Postmodernistene (og littertaturviterne som heller i denne retninga) har
bevisbyrden. De må slutte å mumle på/posere med sin interne og
ugjennomtrengelge sjargong, og gi det øvrige samfunnskritiske miljø noe MER,
for at de skal fortjene å bli tatt på alvor.
> Et interessant eksempel på en meget vidtrekkende form for
> sivilisasjonskritikk uten for skarpe ideologiske kanter (kanskje med
> for uklare kanter) er Åsmund Thorkildsens sammensetning av kunstnerne
> Pushwagner og Sven Påhlsson (intervjuet i KK tidligere i uka) i
Kunstnernes hus
> som åpner i morgen. Utstillingen viser (grovt forenklet) noen
> sammenhenger mellom utbyttingen av slavene i amerikanske sørstater, Manhattans
> rutenett-arkitektur og noen mentale strukturer i såpe-operaen og
> dermed i norske TV2- og TV-Norge-konsumerende forstadsbeboere. Alt formidlet
> via forskjellige former for abstrahert arkitektur.
Kunstutstillinger er vel og bra. Men foregår den viktigste samfunnskritikk i
dag på kunstutstillinger?
> TA skrev videre:
>
> "Jeg legger en forståelse av virkeligheten til grunn som er basert på
> prosesstenkning, vekselvirkning ( tilbakekopling), forandringer (som
> av og
> til utløser brå forandringer - i jålete språkbruk kalt
> "paragdigmeskift").
> Dette er den moderne varianten av den marxistiske dialektikken. Kan
> Hverven være med på det?"
TEH svarer
> Det er ikke helt lett å forstå hva som er jålete med ordet
> "paradigmeskifte", som vel for alvor ble innført på den
> vitenskapsteoretiske
> arenaen av Thomas S. Kuhn med The Structure of Scientific
> Revolutions for 35
> år siden - i 1962.
"Paradigmeskifte" er greitt nok som et samfunnsvitenskapelig begrep. Når jeg
sier det blir jålete, er det ikke p.g.a. Kuhn, men fordi det i dag brukes
til overmål av den typen folk som strever med å være intellektuelt trendy.
Akkurat dette gjør kanskje lite inntrykk på postmodernistene, siden de sjøl
tilhører denne kategorien, og som allerede nevnt evner jo ikke de å se seg
sjøl med andres øyne.
> Hva betyr det du skriver - utover at "virkeligheten" er noe som
> beveger seg, ofte i motsetninger? Ordene du bruker (prosess, vekselsvirkning,
> forandring) kan være like jålete eller meningsløse,
OK, "prosess" er veldig in i dag ("vi er inne i en prosess her i vår
organisasjon..bla bla."), så det havner dessverre i samme jåle-kategori som
"paradigmeskift". Når det er sagt er "prosess" et nyttig vitenskapelig
begrep i mitt eget fagfelt, kybernetikk (se her, litteraturvitere, nå kommer
jeg for første gang etter 8 måneders debatt trekkende med min egen faglige
bakgrunn...). "Prosess" er noe mer enn at "noe forandrer seg med tida", det
innebærer også at dette "noe" forandrer seg i følge bevegelseslover som i
sin kjerne er bestemt av vekselvirkninger (tilbakekoplinger) inne i
prosessen. Jeg leverte en jugoslavia-analyse i et tidligere innlegg, Tom
Egil, som du ikke kommenterer,
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra160197/0014.html
Den analysen var ment for å illustrere hva jeg legger i å se på samfunnet
som prosesser som drives av indre vekselvirkninger, og som også vekselvirker
med omgivelsene. Skjønner du hva jeg mener nå, og hva synes du om denne
måten å forstå hverden på?
> Her - i likhet med mine ubesvarte spørsmål om hvem som styrer i GAFS
> skulle jeg gjerne sett at du nyanserte noe.
GAFS kommer jeg tilbake til, jeg må bare få lagt ut noe som html-kode som
jeg har i et sært tekstbehandlingsformat. Jeg skal holde løftet mitt - det
kommer, det kommer.
> Artikkelen fra Vardøger som Bjarne Nærum nevner i en annen artikkel,
> virker interessant. Få den inn i forumet.
Den er kjedelig og intetsigende, spør du meg. (Ellers er Vardøger bra!) Men
for all del: KK-forum-deltaker Anders Ekeland er med i Vardøger-gjengen. Kan
du få artikkelen lagt ut her, Anders?
> Når det gjelder Bendik Rugaas,
> har jeg
> nettopp gjort en avtale om å lage en halv times fjernsynsintervju
> med ham.
Spør ham om den IT-visjonen som GAFS legger opp til. Han vil ikke være i
stand til å si noe særlig meningsfylt. Men lykke til. Ellers bare et
hjertesukk: Hva med å trekke inn noen andre og mer spennende folk for å
konfrontere disse toppfigurene som alltid har klippekort i stats-TV, og som
alltid svarer det samme på de samme spørsmåla???
Hilsen
Trond Andresen
---------------------
* Når det gjelder Røsaak sin "vennekrets" (noen har kritisert meg for å
bruke et slikt uttrykk) kan nevnes Wulfsberg, Fioretos, Ole Robert Sunde,
etc. etc. En tett klikk av skribenter/forfattere/venner som intervjuer
hverandre og skriver for hverandre og om hverandre "De femten viktigste
stemmene i Europa, som det het i KK da Røssaak skreiv om bla. kompisene
Sunde og Fioretos i forbindelse med en sammenkomst i Stockholm - skal man le
eller gråte?), og som gir hverandre frilansoppdrag og ros. Finansiert av KKs
slunkne kasse. Dette er ikke noe å undres over. Det er ikke første gang en
ny kulturredaktør i KK drar med seg vennekretsen til felles glede og nytte
inn i avisa, det er faktisk ganske typisk.