Kapitalismens "endelige seir" over "sosialismen" er blitt tolket til det
endelige farvel også til _enhver_ ide om et samfunn basert på både sosial
likhet og frihet. Man vil definitivt knuse forestillinger som er like gamle
som menneskeheten med idelige ideologiske henrettelser av "68-generasjonen",
"kommunismen", "den svenske modellen" osv., i tillegg til TV-verdenens og
reklamenes altdominerende bilde av mennesket som et selvisk dyr.
"Sosialismen er død" og "velferdsstaten er død" hører vi daglig. Mange unge
gir ofte spontant uttrykk for ideer om at det er for mange mennesker på
kloden, og at sult, sykdom og krig vil løse problemet. Hitler som var et
ekko av datidens sosialdarwinisme, presenterte sin nazistiske sosial-
darwinisme som de fattige _tyskeres_ håp ved sammen med alle andre
tyskere å knuse den "jødiske rase" og dens sosialdarwinisme. En "kollek-
tivistisk" sosialdarwinisme mot en individualistisk. Mange russere merker
på kroppen hver dag sosialdarwinismen i sine mest brutale varianter.
Fortvilelse, håpløshet og desperasjon koplet med følelsen av at den russiske
nasjon sees ned på av alle, messianske forestillinger, nasjonalistisk
mytologi osv. er en farlig blanding, slik vi også ser det i Serbia.
NATO-aksjonen nå bærer i allerhøyeste grad ved til dette bålet, uansett
hvilke hensikter som påberopes, bl.a. fordi den er et angrep. Nå ydmyker man
ytterligere russerne ved å latterliggjøre deres meklingsbestrebelser.
Et sosialdemokrati som var verdt navnet ville med det flertall man i dag har
i EU, ikke proforma og som falsk reklame slik det nå skjer, men ærligt og
redeligt gjøre forsøk på å gjenreise ideen om et rettferdigt samfunn og
slåss for hjelp til å gjenreise samfunnet i Russland. Men
sosialdemokratienes ledelser er selv blitt organer for sosialdarwinismen og
har forlengst forlatt de ideer de ble til på. Når en Jens Stoltenberg gir
uttrykk for, at det er rettferdig at en visedirektør i Statoil tjener
hundrevis av ganger mer enn en vanlig norsk lønnstaker, er det den råeste
sosialdarwinisme og på linje med Thatcher, som proklamerte, at hun ville
avskaffe samfunnet. Forskjellen mellom Thatcher og Stoltenberg ligger
utelukkende i, at den første er mer ærlig. I kjernen står de begge for et
menneskesyn som ligger slående nært fascismens ideer om "overmennesker" og
"undermennnesker", de mangler bare den rasistiske komponent. Man kunne også
si, at de står for en "vitenskapelig", "rasjonell" overmennesketenkning.
Allerede idag er det fullt mulig å se, hvordan sosialdarwinismens
postmoderne varianter er den eneste ideologi, som kan begrunne den
økonomiske "utvikling" (kapitalismen) som streber mot total beherskelse av
livet og som ikke minst derved med nødvendighet driver menneskeheten mot
katastrofen, fordi den perverterer og utsletter det som alltid har båret det
menneskelige oppe som håp, dvs. den egentlige "kulturen", "det
sivilisatoriske" eller hva man nå vil kalle det.
Vh. Karsten Johansen