Poenget mitt er at dagens "sosialistiske guder" er døde. Hvis man for
eksempel går gjennom Dag Solstads og Espen Haavardsholms forfatterskap,
er det sentrale i disse, at folk blir med i AKP (eller NKP i
Haavardsholms "Drift") fordi de tror på de systemene som fremmes som
sosialistiske, jf. passasjen om de lykkelige barnene i Kina i Solstads
"Gymnaslærer Pedersen". Tilsvarende ser vi at andre grupper etter
fyrtårnenes fall, har fått andre "guder", som SWP i USA som dyrker Cuba
eller KPML(r) i Sverige som har en forkjærlighet for Nord-Korea. I
stedet for å akseptere fyrtårnenes falitt, finner de nye. Resultatet er
at man ikke kommer seg et skritt videre. Man hever seg ikke over de
tidligere forsøkene på sosialisme.
Med å heve seg over, mener jeg ikke i denne forstanden å være
etterpåklok. Jeg mener at vi i dag først må innse at det gikk feil. Det
er det ikke alle som vil. I Norge klarer de fleste det, men ikke
internasjonalt.
Poenget mitt er jeg ikke har tro på at FI klarer dette. Jeg mener FI, i
henhold til det jeg har lest i International Viewpoint og Socialistisk
Information, ikke har maktet å heve seg over dette. For å
spissformulere; det er en sterk tendens til å erstatte 70-tallets
floskler med 20- og 30-tallets floskler. Og jeg tror ikke det er å gå
langt nok.
Magnus Marsdal og Randi Holmelid har mye rett i kronikken sin i KK for
en ukes tid siden. Selv om jeg er uenig i konklusjonen, så mener jeg at
bruddet med den "marxistisk-leninistiske" teologien er påkrevet. Også
Trotski var med på denne teologien. Og tilsvarende ser jeg i dag folk
argumentere for fraksjonsfrohet i det kommunistiske partiet, med det ene
argumentet at Bolsjevikene hadde en formell fraksjonsfrihet frem til
1921. Det gjør det ikke riktigere av den grunn. Eller for å si det med
Mao: "Du må undersøke; du må ikke prate tull!"
>
> Men hva slags metoder brukr de mot andersledes tenkende innafor partiet?
> Vet vi ikke nå, bare så altfor godt hva slags samfunn man lager etter
> revolusjonen, når man likviderer avvikere allerede før revolusjonen?
>
Jeg kjenner best til Communist Party of India Marxist Leninist People's
War, etter et foredrag av Per Gunnar Skotåm som hadde besøkt dem i de
frigjorte områdene. Hovedinntrykket var at det var folket som styrte.
Eksempelvis: PCIMLPW (ja, jeg vet det er et navn som tyder på mange
splittelser) hadde oppe et forslag om juridisk likestilling mellom
kvinner og menn. Det ble drøftet i folkeforsamlingen med et par tusen
deltakere. Forsamlingen gikk mot det. Dermed valgte PCIMLPW å ikke
forsøke å gjennomføre det, selv om det selvsagt fremdeles er en del av
programmet deres. Deres indre liv kjenner jeg ikke til.
Men det sentrale er ikke deres indre liv. Det sentrale er hvem som
makter å få med seg folket. Det er en utrolig navlebeskuende
eurosentrisme når man avviser folks kamp kun med argumentet om at de
kanskje har et dårlig partidemokrati. Hvordan skal man kunne utføre et
perfekt partidemokrati så lenge man er forbudt og blir forfulgt for alle
midler? Det er greit å sitte i det kalde nord, hvor AKPs nestleder har
sittet fire år på Stortinget, og hvor revolusjonære (mer eller mindre)
fritt får organisere seg. Det er ikke det samme i land hvor man blir
likvidert fordi regjeringen tror man kanskje har sympatier med
kommunistene. Visst skal man fremme partidemokratiet - men man må gjøre
det innen mulighetens rammer.
Eksempler som PCIMLPW viser imidlertid en viktig ting. Kan hende FI har
støre oppslutning enn MLerne i for eksempel Frankrike. Men hva utgjør
5%? 95% av befolkningen er umiddelbart mot sosial revolusjon. De krigene
vi har internt på venstresiden fremstår i et slik lys som meningsløse.
FI har ingen makt, selv om de for tiden er større enn partiene
tilknyttet ICS. Og tilsvarende i land der det er motsatt.
Så til slutt til Magnus Marsdal:
Jeg kjenner ikke Nepals Kommunistparti særlig godt. Så jeg tror gjerne
du har rett. På samme måte som for eksempel PCF i Frankrike neppe bør
ramses opp blant Moskva-kommunistene.
--- Mathias> Vh > Anders E