offentlighetens strukturendring

Karsten Vedel Johansen (kvjohans@online.no)
Thu, 11 Feb 1999 21:03:08 +0100 (MET)

Offentlighetens strukturendring, det var undertittelen på en bok av den
tyske sosiologen Habermas på sekstitallet. Tesen var enkelt sagt, at den
diskuterende borgerlige offentligheten som har rasjonalitet som rettesnor i
den senborgerlige verden vi lever i erstattes av en reføydalisering av
offentligheten. Offentligheten blir som under føydalismen et medium for
representasjon, en sfære hvor den herskende klassen viser fram sin makt og
sine påfuglefjær i de vakreste farger. Fornuften derimot går fløyten.

Det var ikke tilfeldig at det var en tysker som gjorde oppmerksom på denne
utviklingen. Erfaringene fra nazismen hadde vist, at progressiviteten i den
kapitalistiske utviklingen var et tilbakelagt stadium. Det var Hitler, som
radikaliserte strukturforvandlingen i ekstrem grad, den forvandling som
hadde satt inn med mediemoguler som den tysknasjonale Hugenberg. Hitlers
"Folkemottager" og nazismens pseudoreligiøse masseopptrin og iscenesettelser
var innledningen på TV-alderen - massepsykotiseringens og massehypnosens
tidsalder. Skulle klassesamfunnet overleve, forutsatte det en undergraving
av demokratiet oppefra, en uthuling og likvidasjon av den diskuterende
offentlighet som har sin opprinnelse i den greske polis og enda lenger
tilbake i stammens "palaver". Overklassen utviklet en ny despotisk front i
kampen mot maktens forvitring. Nazismens nederlag var et midlertidig
tilbakeslag for denne utviklingen. Siden har den tatt seg opp igjen.

I dagens norske offentlighet får denne utvikling et særpreg styrt av den
norske histories særtrekk uten en egentlig føydal fortid - her spores den
som en tilbakevending til embetsstandens beherskelse av almuen i
offentlighetens former. Gud. Hernes og Einar Førde yter en formidabel
innsats, i det det kgl. norske Arbeiderparti gjennom sin ettpartistyrefase
på femti- og sekstitallet har utviklet en spesiell statsbyråkratisk
enevoldstenkning som er en blanding av like deler dansk-norsk
embetsmannsarroganse og rotnorsk dumstahet og almueaktig enfoldighet. I dag
tilkommer så den multinasjonale søppelkulturen som gir det hele et skjær av
"radikal" "frigjorthet" - radikalt frigjort fra enhver etikk og moral.

I NRK kommer det til uttrykk i et program som "dagsnytt Atten" ved de
stadige "debattene" mellom politisk formelt uansvarlige stats- og
kommunalembetsmenn som opptrer som en slags brannmur for det til enhver tid
politisk ansvarlige flertallet på Stortinget. Dette flertallet debatterer
aldri konkrete sakers innhold med opposisjonen i offentligheten - den
egentlige politiske debatten er borte - og dermed er demokratiet borte.
Statsrådene gjemmer seg bak sine embetsmenn men røper samtidig, hvem det er
som egentlig har makten. Det er en tendens i retning av å styrke den
utøvende og forvaltende/ordregivende makt og la den absorbere den
lovgivende. Politikernes oppgave blir reklame: de sender telegrammer til
styrkelse av den permanente nasjonale TV-sportslykkerus (nb! fascismen) til
"våre seirende alpinister" osv. og gir sjelden audiens.

I min egen verden: Oppland Fylkes eksistens synes ideologisk å hvile på den
stadige gjenoppliving av "drømmen om OL". Det går ikke en uke, uten at Audun
Tron øyner en sjanse for igjen å få OL eller noe lignende til Lillehammer og
får behørig omtale i den lokale monopolpresse. Bortsett fra legestanden må
alle offentlig ansatte bak denne glansfasade ellers finne seg i svinnende
økonomi og et stadig mer maktarrogant embetsmannsvelde. Spesielt i
skoleverket er dette selvfølgelig merkbart, idet Gud. Hernes' "reform"s
viktigste innhold har vært å underkaste lærerne et forvirret detaljdiktatur
fra skrivebordenes arme av verdensfjerne dilletantpedagoger. Noe så banalt
som eksamen er innspunnet i et uoverskuelig flettverk av uforståelige og
selvmotsigende departementale rundskriv hvis eneste egentlige resultat er å
kullkaste enhver ro og fornuft til fordel for enerverende
sisyfosmøtevirksomhet blant forvirrede og stressa kolleger. Fagforeningenes
virksomhet er redusert til halvstatslige saksbehandlingsorganer med
marginale og underdanige detaljkommentarer til disse prosessene. sist
dokumentert ved Folkestads bifall til ideen om statslige inspektørkorps på
skolene.

Dagbladet: "Eleven måtte slå av mobilen
- slo læreren
Da en 16-årig elev fikk beskjed av læreren om å slå av mobiltelefonen
sin, reagerte han med å slå ham ned."

Det er klart, at læreplaners i og for seg gode intensjoner om utdanning til
"demokrati" og "deltakelse" under disse omstendigheter blir en hyklersk
fasade , noe elevene ikke kan unngå å merke, hvis de da ellers kan formås
til å slå av mobiltelefonene. Det velmente og velklingende kravet om
"helhetlig kompetanse" utmønter seg i den triste praktiske virkelighet som i
beste fall forvitrende halvdannelse, forvirring og nødløsninger som overvåking.

Sogn videregående i Oslo med sin "positive" rektor
Andersen har i følge Dagbladet funnet løsningen:

"For mange av ungdommene betyr det mye hvordan Andersen forholder
seg til rikets tilstand akkurat nå.
Han kunne ha okket seg, ropt på ressurser, forbannet seg over dagens ungdom
og normenes oppløsning. Isteden tar han tak i problemene, bruker
videokameraer, politi, sikkerhetsvakter og ekstra inspeksjonsrunder for å få
overtaket på de frustrerte, destruktive kreftene som må ligge i en så stor
elevmasse.

Drøm og virkelighet
Det er flere ungdommer samlet på hans gigantskoles 56000 kvadratmeter enn
det er i en tredjedel av landets kommuner.
Andersen innrømmer at han aldri hadde drømt om at skolehverdagen skulle bli
slik da han startet utdannelsen.
- Men slik er nå engang virkeligheten. Vi har valgt en samfunnsutvikling
som er mer liberalistisk enn det Libertas sto for på 60-tallet, sier han.
- Fellesløsningene erstattes av individuelle valg og sterkere konkurranse.
Vi får godene ved det nye samfunnet, og vi får kostnadene. Noen må betale
høyere kostnader enn andre. Det ser vi tydelig på vår skole. Mange av våre
elever har tapt i konkurransen og opplevd nederlag før de kommer hit. Som
lærer og rektor ser jeg det som min oppgave å rette opp de verste utslagene.
Og hvis jeg ikke hadde hatt tro på at det ga resultater, hadde jeg heller
ikke vært rektor, sier Andersen.

Politi og video
- Men er det nødvendig med politi og videoovervåking?
- Ved å markere at vi setter grenser, får vi de fleste til å forholde seg til
regelverket. Da får vi også til et læringsmiljø, sier han.
- Før hadde vi ikke dette på plass. Da brukte lærerne all sin energi på å
slå ned på bråk og uorden. Elevrådet har ikke hatt betenkeligheter med disse
virkemidlene. Jeg har ikke hørt noe negativt om det fra enkelt-elever heller.
Selv ikke fra ungdommer som kanskje skulle ha noe å frykte.
Majorstua politikammer disponerer eget kontor på skolen for å drive
forebyggende arbeid. Vektere fra Falken vokter bilparken. De patruljerer også
gangene."

Hvilken skjult læreplan finnes for disse elevene? Hvilket samfunn oppdras de
til? Demokrati? Eller var det noen som sa Orwell? "Slik er nå en gang
virkeligheten" sier rektor Andersen. Er det en demokratisk innstilling?

Vh. Karsten Johansen