Jeg hadde en kronikk i Aftenposten den 13. april om det amerikanske
aksjemarkedet, se
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d135289.htm
Trygve Hegnar angrep den hardt på lederplass i KAPITAL nr. 8,
hans kommentar er også lagt ut på dette forum,
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra140400/0172.html
Mitt svar er gjengitt nedenfor. Det står på trykk i siste KAPITAL,
nr. 10 - 2000, som nettopp er kommet ut.
(Forøvrig, til de i dette forum som nå lukter reformisme:
"Andresen foreslår å pynte på børsen i stedt for å avskaffe den. Fnys!", vil
jeg svare at sett med mine øyne bør systemkritisk politikk innebære å stille
forslag på alle nivåer, fra å erstatte kapitalisme med sosialisme (NB: når vi
veit klarere hva vi mener med s.), til ansatte-eide bedrifter og ingen
børs under kapitalismen, til det enda mer defensive "reform" av aksjemarkedet
men fortsatt børs, utbytte og eksternt eierskap - slik jeg diskuterer med
Hegnar.
Alle disse forslaga vil bety en forbedring i forhold til dagens ustabile og
farlige kapitalisme. Jeg vil heller ha en regulert kapitalisme - dette er
bedre enn dagens situasjon.)
Trond Andresen
***********************************************************************
(I KAPITAL nr. 10 - 2000:)
Aksjemarkedet trenger en reform, Hegnar!
Jeg hadde en kronikk i Aftenposten den 13. april om aksjemarkeders dynamikk,
og presenterte et reformforslag i den forbindelse. Trygve Hegnar kommenterer
den på lederplass i KAPITAL nr. 8. Et merkelig sinne preger hans innlegg.
Aftenposten får kjeft fordi de trykte min kronikk. Undertegnede blir skjelt
ut som uvitende “amatør”, og den omfattende akademiske aktivitet for å
forstå dynamikken (“bevegelseslovene”) i aksjemarkeder, blir hånlig betegnet
som “forskningslitteratur” - i anførselstegn.
Men har han lest noe av den? Jeg undrer på dette, fordi enhver observatør av
aksjemarkedene siden forrige århundre har kunnet konstatere at de er plaget
av problematiske systemegenskaper som flokkmentalitet og overvaluering -
egenskaper som til visse tider har ført til alvorlige finansielle
sammenbrudd med dramatiske realøkonomiske ringvirkninger.
I stedet for å gå inn på min analyse av disse problemene, prøver Hegnar et
velbrukt debatt-triks: Heng deg opp i en detalj i motpartens innlegg, bruk
dette til å diskreditere skribenten - for å avlede debatten, eller fordi man
ikke evner å imøtegå motpartens analyse. Mer om det nedenfor, men først til
selve saken:
Jeg foreslo i kronikken en reform, hvor aksjer erstattes med “obligasjoner
med stemmerett”. Hegnar sier seg enig at dette vil eliminere problemet med
langsiktig overvaluering (en viktig innrømmelse, det var faktisk det som
hovedpoenget med kronikken), men innvender (i det nedlatende tonefall som
skjemmer hele hans innlegg):
“...det som amanuensen ikkeforstår, er at heller ingen vil kjøpe denne
hybriden av en aksje hvis man kan risikere å bli innløst til pålydende. Det
vil ikke komme noe egenkapital til næringslivet!”
Lenger nede sier han
“Hvis Trond Andresen skulle være med og finansiere et nytt
Internett-selskap,med meget høy risiko for å feile, og med mulighet for tap
av sin innsats,håper vi han ikke ville akseptere å bli utløst til pålydende
hvis selskapet skulle gå til himmels. Så dum kan man ikke være.”
Men Hegnar, reformforslaget kan utmerket godt ta hånd om risikable
nysatsinger. Når en obligasjon i et nytt selskap forfaller, kan investor
benytte en rett til å fornye den (dvs. kjøpe en tilsvarende obligasjon for
de pengene han da mottar), i forventning om at den dag kommer da selskapet
vil bli i stand til å betale tilbake investeringen med rente- og rentes
rente, gjennom et stort utbytte.
Eller det kan skje at et storselskap med tro på nysatsingen kjøper
obligasjonene til sterk overpris (slik de i dag kjøper aksjer til sterk
overpris), skaffer seg kontroll med selskapet, og sikrer denne kontrollen
ved fra da av å fornye sine egne obligasjoner (det koster ingenting) og ikke
utstede for mange obligasjoner til andre interessenter. Det ekstra beløp som
oppkjøper har lagt ut innledningsvis, vil forutsetningsvis bli tjent inn
igjen med god margin når nysatsingen tar av. Denne risiko som oppkjøper tar,
avviker ikke prinsipielt fra den han må ta innenfor dagens system. Og den
gir de samme muligheter for framtidig gevinst. Hegnar kan ikke ha tenkt
skikkelig gjennom dette før han skrev sin leder.
Nå var ikke nysatsinger tema i min kronikk, plassen tillot ikke det (men jeg
er absolutt åpen for forslag til å håndtere dette på en god måte innenfor
den foreslåtte reform). Det sentrale i kronikken velger Hegnar å overse: Jeg
drøftet det ytterst alvorlige problem *langsiktig overvaluering*. Dette kan,
gjennom sammenbrudd og påfølgende kjedereaksjoner som bunner i komplekse
vekselvirkninger, føre USA og resten av verden inn i et alvorlig økonomisk
tilbakeslag.
Jeg argumenterte for at dette, som i bunn og grunn ligner et pyramidespill,
er gjort mulig fordi aksjepopulasjonen er begrenset (det aller meste av
omsetning skjer i eksisterende aksjer, ikke i nye emisjoner) og fordi aksjer
har ubegrenset løpetid, i motsetning til obligasjoner. Derfor mitt forslag.
Hvis man, som f.eks. USAs sentralbanksjef Greenspan, mener at det *er*
alvorlige faremomenter med dagens overvaluerte aksjemarked, så bør man møte
reformideer med et åpent sinn, ikke skjelle ut de som kommer med forslag.
Så til det i min kronikk som Hegnar prøver å bruke til å diskreditere den i
sin helhet. Jeg sa i kronikken:
“Når en aksje er overpriset, betyr det at dens utbytte ikke står i noe
rimelig forhold til dens pris. Et mål for dette er den såkalte p/e-verdi,
“price/earnings ratio”, forholdet mellom pris og fortjeneste.”
Hegnar kommnterer dette slik:
“Vi er temmelig sikker på at de fleste av våre lesere vet forskjellen på et
selskaps inntjening og det utbytte selskapet utbetaler til sine aksjonærer.”
Hegnar har misforstått meg her: Jeg sier (og mener) selvsagt ikke at utbytte
er identisk med fortjeneste (inntjening). Jeg sier at p/e-verdien er et mål
for graden av overprising. Men med høy p/e-verdi, er evnen til å gi utbytte
(målt som prosent av aksjens verdi) også begrenset, i hvert fall over tid.
Dette er vi neppe uenige om. Jeg vil ikke spikke fliser på det her, men
oppfordre leseren til selv å lese min kronikk, som ligger på nettet, se
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d135289.htm
Hegnar sier også
“...Andresen har åpenbart aldri hørt om risiko. ...risiko kan variere fra
bransje til bransje, fra selskap til selskap og fra land til land.”
Hegnar vet vel knapt hva jeg har hørt om, eller ikke?
Mitt forslag vil ta hensyn til risiko, på den måten at utbytteprosenten kan
legges så mye over det man får på statsobligasjoner at det kompenserer for
risikoen. Det er jo eierne som bestemmer dette. Det skiller seg ikke
prinsipielt fra måten det fungerer på i dagens aksjemarked. Samtidig kan man
legge utbyttet noe høyere enn på dagens aksjer, siden eierne ikke kan ta ut
noe gjennom verdistigning i det foreslåtte system.
Hegnar runder av slik:
“Vi foreslår at Trond Andresen kjøper boken Aksjeskolen som i disse dager
kommer i nytt opplag med 12 nye kapitler. Den dekker alt Andresen bør lære,
og kan bestilles på Hegnar.no eller kjøpes i nærmeste bokhandel.”
Takk for tilbudet. Jeg anbefaler til gjengjeld Hegnar økonomer som John
Maynard Keynes, Charles Kindleberger, Irving Fisher, John Kenneth Galbraith,
Hyman Minsky. De har alle gitt betydelige bidrag til økt innsikt i aksje- og
finansmarkedenes problemer. Videre anbefales systemteoretisk litteratur, som
forklarer fenomener som dynamikk, tilbakekopling og ustabilitet - fenomener
som få økonomer har innsikt i, eller interesse for. Jeg er gjerne
behjelpelig med litteraturtips.
Ellers håper jeg at man - tross adrenalin i starten - nå kan få en
konstruktiv debatt om mulige reformer i aksjemarkeders virkemåte.
Trond Andresen
<trond.andresen@itk.ntnu.no>
Institutt for teknisk kybernetikk,
NTNU
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:25:51 MET DST