Mer om sistnevnte tema fra Helgheim i Dag og Tid. Postmans profeti som her
blir ikke akkurat avkrefta av den pågående "utviklingen":
"Ein annan framidsvisjonær var Aldous Huxley. I boka Vi morer oss til døde
skriv Neil Postman i avslutningskapitlet «Huxleys advarsel»: «I Huxleys
profeti ser ikke Storebror oss fordi han har bestemt seg til det. Det er vi
som ser på ham, fordi vi vil det selv. Da trengs det ingen voktere eller
porter eller Sannhetsministerier. Når en befolkning blir oppslukt av
trivialiteter, når kulturliv får en ny definisjon og blir en evig runddans
av underholdning, når seriøs offentlig samtale blir en form for barnebabbel,
kort sagt når et folk blir et publikum og deres offentlige liv blir til et
varieténummer, da er det fare på ferde for denne nasjonen, og kulturdød er
en nærliggende mulighet.»"
Bedre kan det ikke sies hva det er som foregår nå foran våre forpinte øyne
og ører. Som Kurt Tucholsky spurte 1933: "Ærede publikum, er du virkelig så
dum?" Poenget er: når folket først er redusert til publikum er svaret gitt,
i 1933 som nå.
Karsten Johansen
http://www.dagogtid.no/arkiv/2001/10/roald
Dag og Tid nr. 10, torsdag 8. mars 2001
Roald Helgheim: Ein frigjerande tanke
Erik Bye fylte 75 år her om dagen. Då han fylte sytti las eg endeleg
Munnspill under åpen himmel, og spurde meg sjølv kvifor eg ikkje hadde lese
den glitrande boka før. Men det var betre seint enn aldri, og eg skreiv ein
artikkel til 70-årsdagen som han ringde og takka meg personleg for, ein mann
eg ikkje hadde møtt eller kjende betre enn resten av Norge. Eg trur eg låg
oppspilt og vaken heile natta etterpå.
I dei gamle radiodagane var han ikkje berre ein av krumtappane i
Søndagsposten. I Studio 19 samla han på kveldstid ein gjeng som på direkten
let det stå til med det meste. Ein
gong jazzlegenden Coleman Hawkins var i byen, henta dei han til studio for å
spele saksofon med husbandet til Willy Andresen. Ein annan gong hadde Kjell
Aukrust kome på tanken å lage eit «Opus for dobbeltløpet hagle». Hagla tok
han med seg ut bak NRK-huset, stilte opp eit noteblad og skaut mot det.
Etterpå spela Geirr Tveitt stykket på direkten i studio.
I endå eit anfall av botnlaus frustrasjon over den rådande mediepolitikken
grip eg sjølvsagt til det slitne våpenet nostalgi. Det og svart galgenhumor
er snart det vi har att til å verje oss med, mot ein herskande ideologi som
no også rir Marienlyst. Skjønt ideologi, var det ikkje heller eit
hjernedrypp som råka den kollektive leiinga når dei seinast fann på å sende
Spellemann-utdelinga i opptak kvelden etter, då alle hadde lese i avisene
korleis det gjekk? Og når dei først gjorde det, prøvde dei ikkje ein gong å
lage ein dagen derpå-vri, men sende det uredigert som om alt folket skulle
sitje i andelaus spenning gjennom kvart einaste «og de nominerte
er»-rituale, vel vitande kven vinnaren var. Den einaste forklaringa må vere
ein kokkelimonke med musikkbransjen om ein forventa dobbel reklame-effekt,
den same reklameeffekten dei før har fått i omvend rekkjefølgje. Annan
gevinst», enten det gjeld utgifter eller inntekter, er det umogleg å sjå.
Til og med som reinhekla kommersielt fjernsyn er det hjernedødt.
Sist veke vart NRK-huset skremt opp av kutt-planar som ville råke slike
radio-flaggskip som Dagsnytt 18, Ukeslutt, Søndagsavisen og ein del av
nyhendesendingane. Det endelege utfallet av eit varsla mord veit vi kan
hende når du les dette, men når den store omorganiseringa alt har slått
saman radio og fjernsyn, tykkjest nokon å tru at det er same medium. Difor
var det eit illevarslande omen når dei gjorde fjernsyn av eit Radio
Jalla-program som var glimrande radio, men som er dårleg TV. Fordi heile
vitsen var munnrappleik med tempo og timing, som ikkje toler treg
fjernsynsregi. Tale er og blir tale.
I påvente av nye kulturmassakrar les eg at siste org-framstøyt i NRK er å
splitte opp «framtidsdivisjonen» NRK Futurum. Den digitale framtidssatsinga
skal leggjast under NRK Aktivum, i samband med at NRK satsar på samarbeid
mellom Telenor og TV2 om ei digital storsatsing, mens dei andre NRK-sjefane
slåst om resten av framtida. NRK «tenkjer digitalt», seier
kringkastingssjefen. Men å tenkje digitalt, det er farleg det, dersom
tankegangen blir like einfaldig som tala 0 og 1, talsystemet som det
digitale språket byggjer på. Tidas mantra er at vi lever i eit
«informasjonssamfunn». Feilen er berre at så mange forvekslar informasjon»
med kunnskap, når det i røynda er den samla mengda av databits i cyberspace,
enten dei er berar av kunnskap eller – som for det meste – søppel og reint
skrot.
Å tenkje digitalt er i botnen ikkje å ha to tankar i hovudet, men å tru at
all «informasjon» har same verdi, enten det er reindyrka idiotfjernsyn som
TVNorges «Big Brother» eller genuin folkeopplysning i «Schrødingers katt».
Likevel kan ein i 2001 oppleve opplyste menneske meine at å kringkaste den
reine inkjevetta, med eit stort nøkkelhol for hopen å kike i 24 timar i
døgnet, har krav på å bli omfatta med seriøs interesse.
Kva mannen som i 1984 gjorde Storebror til eit begrep, ville ha sagt? Med ei
forundra mine kunne George Orwell ha oppsummert at det må ikkje noko
totalitært samfunn til for å gjennomføre skrekkvisjonen.
Ein annan framidsvisjonær var Aldous Huxley. I boka Vi morer oss til døde
skriv Neil Postman i avslutningskapitlet «Huxleys advarsel»: «I Huxleys
profeti ser ikke Storebror oss fordi han har bestemt seg til det. Det er vi
som ser på ham, fordi vi vil det selv. Da trengs det ingen voktere eller
porter eller Sannhetsministerier. Når en befolkning blir oppslukt av
trivialiteter, når kulturliv får en ny definisjon og blir en evig runddans
av underholdning, når seriøs offentlig samtale blir en form for barnebabbel,
kort sagt når et folk blir et publikum og deres offentlige liv blir til et
varieténummer, da er det fare på ferde for denne nasjonen, og kulturdød er
en nærliggende mulighet.»
Roald Helgheim
This archive was generated by hypermail 2b29 : Wed Mar 07 2001 - 17:19:47 MET