Pressekonferanse med Fr.P. i går. Siv Jensen gråt og det rykket t.o.m. i
munnviken på Carl Ivar.
Interessant psykologisk, dette: Er det virkelig sånn at disse personene
etter hvert har fått så sterk medfølelse med de jentene som er blitt utnytta
og eventuelt voldtatt?
Det er liksom ikke så lett å tro det, når man veit hva slags mentalitet og
neshorn-hud som må til for å gå til topps i politikken og holde seg der.
Muligens er heller forklaringa det man kanskje kunne kalle
"Brundtland-syndromet": En maktperson blir så rørt over _sin_egen_
"gripende rolle" i den føleslesladede situasjonen (pressekonferansen), at
tårene kommer. Man gråter ikke for de ikke tilstedeværende personer som er
rammet av det skandalen gjelder, men feller en tåre fordi det hele blir så
"sterkt", så "riktig" og "naturlig" der og da. For å si det på en annen
måte: Tårene er ekte, men årsaken er en meta-årsak.
Og som bonus får man demonstrert for media at man er "menneskelig".
Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Tue Feb 13 2001 - 10:38:11 MET