>Det er progressivt å forstå at kapitalismen er et økonomisk system som ikke
>er naturgitt.
>Det er progressivt å forstå at kapitalismen avløste føydalismen, og kan/vil
>bli avløst av sosialismen/kommunismen.
>Det er progressivt å forstå at kapitalismen er et økonomisk system som
>innebærer store klasseskiller
>Det er progressivt å forstå at Norge er et klassesamfunn
>Det er progressivt å ta standpunkt for arbeiderklassen
>Det er progressivt å kjempe for arbeiderklassen og arbeidsfolks interesser
>Det er progressivt å arbeide mot kapitalismen
>Det er progressivt å arbeide mot borgerskapet
>Det er progressivt å arbeide mot undertrykking og urettferdighet
>Det er progressivt å forstå at kapitalisme innebærer imperialisme
>Det er progressivt å kjempe mot imperialismen og alliere seg med
>undertrykte folk
>Denne lista kan gjøres kortere, lenger, skarpere osv, men poenget, retninga
>skulle være relativt klar?
Utvilsomt. Men: hvilke av de ovennevnte hypotesene ble ikke også hevdet av
NKP for over 60 år siden? Tyder det på, at disse hypotesene i seg selv vil
bringe oss så mye som een millimeter nærmere sosialisme? Konklusjon: disse
tesene er i beste fall utilstrekkelige. "Progressiv" er et fremmedord som
betyr "fremskrittsvennlig". Hvor mye innhold er det, i Fremskrittspartiets
tidsalder, i å erklære på 100 måter, at man er for fremskritt og mot
kapitalisme? At man tror på noe man kalder arbeiderklassen, men som ingen
kan forklare hva er? Når problemet er: kapitalismen har, trass i at den
ifølge marxistisk teori har vært moden for undergang i henved 100 år, stått
for alle "fremskritt" helt til i dag, hvor kloden befinner seg nær økologisk
sammenbrudd og noen har begynt å diskutere selve "fremskritt"sbegrepet.
Bemerk vennligst: kapitalismen har tilpasset seg og absorbert ethvert
revolusjonsforsøk, inklusive det kinesiske.
>Det er progressivt å bruke den dialektiske og materialistiske
>analysemetoden som ser ting i sammenheng
Hva er "den dialektiske og materialistiske analysemetoden"? Kan denne
"metoden" hevdes overhistorisk på tross av all nyere kritikk fra filosofisk
hold? Ja, jeg HAR lest Maos berømte forkvaklinger av Marx' formuleringer i
"Forord til kritikken av den politiske økonomi" fra 1859. Er disse sentenser
selvbevisende som bibeltekster, eller kan vi få lov å kritisere dem?
Eksempel: Marx hevder tverrhistorisk at revolusjoner oppstår, når
produktivkreftene kommer i motsetning til produksjonsforholdene. Hvordan
oppsto føydalismen? Den oppsto etter at de høytutviklede (etter datidens
forhold) romerske produktivkreftene var blitt ødelagt under
folkevandringstidens stormløp mot romerriket. I hele den tidlige
middelalderen og frem i høymiddelalderen levde det nye systemet med
produktivkrefter som var langt mere tilbakestående enn romerrikets.
Føydalismen oppsto dessuten uten revolusjoner. Hvordan stemmer det med
"Forordets" teori? Jeg er enig med Karl Popper: en hypotese faller ved et
eksempel som ikke stemmer med hypotesen. Nytt eksempel: produktivkreftene
har i de siste hundre år utviklet seg mangedobbelt mere enn i hele
menneskehetens forutgående eksistensperiode. Men i hele denne perioden har
kapitalismen ifølge teorien vært en hemsko for produktivkreftene! Hvis noe
er kjernen i Marx' metode, er det dette: kritikk er utgangspunktet for nye
tanker.
>I motsetning til å leite etter feil
Hvis man ikke må lete etter feilene i en gammel teori, hva skjer da med
kritikken, dialektikken og de nye tankene?
>De etiske retningslinjer skal bidra til at NRAF utvikler og stimulerer til
>en organisasjonskultur som fremmer et fellesskap preget av åpenhet,
>trygghet, tillit, stolthet og tilhørighet.
En masse honnørord, ja. Jeg kjenner det fra den "pedagogiske teorien". Frie
og ansvarlige mellemmennneskelige forhold er noe annet. Stolthet - over hva?
Den kloke trenger ikke være stolt. Tilhørighet - til hva? Tillit - til hvem?
Manipulasjon begynner oftest med slike honnørord. De kan selvfølgelig også
bare være velmente og betydningsløse.
>Et godt utviklende arbeidsmiljø skal skapes gjennom oppmuntring og støtte -
>ikke baksnakk og motarbeidelse.
Er det mulig å "baksnakke" en teori? I tilfelle faller det på sin egen
innholdsløshet.
>Som et eget punkt vil jeg si at det er progressivt å bekjempe folk som
>prøver å rive i stykker alt dette, men at man må huske at det er forskjell
>på motsetninger mellom folket og fienden, og motsetninger i folket. Dette
>har Mao Tse Tung skrevet ypperlig om, og jeg anbefaler folk å lese "Om
>motsigelsen" og "Om praksis", to flotte artikler som kan anvendes den dag i
>dag.
Premiespørsmålet er her selvfølgelig: hvem er fienden? Og hvem bestemmer
hvem som er fienden? Mao mente (som Stalin) at de verste fiendene (hans)
satt i sentralkomiteen. Begge utropte veltjente sosialister med avvikende
meninger til fascister og lignende ("slanger" f.eks.). Og begge straffet
sine fiender deretter. Kammeratslig kritikk?
Vh. Karsten Johansen
PS: dette er selvfølgelig ikke et svar til Geir Sundet, som jo ikke leser
det jeg skriver.