Olav Randen skriver:
>"Sjølv vil eg i diskusjonen om framtida for avisa argumentere for at hennar
>rolle er å vere informator og ikkje agitator. Difor vil eg også ha
>fjerna det som står i formålsparagrafen om eit sosialistisk, revolusjonært
>grunnsyn. Ikkje fordi eg er imot ein sosialistisk revolusjon,
>langt derifrå, men fordi kunnskapar, tenkjeevne og evne til å løyse
>motsetnader er føresetnader for at ein revolusjon og eit nytt samfunn
>etterpå skal bli vellykka, og det er på dette området ei avis kan gjere
>nytte. Eg vil altså ha endra Klassekampen i retning danske
>Information. Men mitt syn er eitt blant fleire. Kva diskusjonen munnar ut
>i, står att å sjå."
Olav Randen vil ha en journalistikk som informerer, ikke agiterer. Jeg vil
hevde at dette skillet er meningsløst, og at all journalistikk (ikke bare i
KK) veksler mellom å være informasjon, agitasjon eller ofte begge deler
samtidig. Det er mulig at Randen og jeg gir begrepene "informasjon" og
"agitasjon" ulikt innhold og at det er derfor vi er uenige. Randen bør i
hvert fall definere begrepene grundigere hvis de skal bidra til en fruktbar
diskusjon om journalistikken i KK.
Det har lenge rådet ei (politisk) strømning i journalistmiljøet, som vi kan
kalle "profesjonalismen". Denne strømninga har gått ut på at:
- Journalisten er en slags nøytral overdommer som med profesjonelt blikk
velger ut de vesentlige sakene i samfunnet og skriver objektivt om disse.
- Journalisten skal dyrke objektivitet ved å legge lokk på eget
samfunnsengasjement og distansere seg fra politiske bevegelser (f.eks. ikke
gå i 1.mai-tog, ikke delta i foreldreaksjoner mot nedlegging av
barnehageplasser, ikke være aktiv i Nei til EU/Europabevegelsen)
- Journalisten kan, ved å være frikoplet fra resten av samfunnet, skrive
nøytrale artikler, der leserne kan føle seg trygge på at det er sannheten
som blir formidlet til dem.
"Profesjonalismen" er naturligvis karikert av meg (men ikke så veldig). Jo
Bech-Karlsen har skrevet meget interessant om dette i boka
"Ubehaget i Journalistikken". Boka ble typisk nok møtt med minimal
interesse og vakte ingen debatt i journalistmiljøet. En del mediefolk
begynner å distansere seg fra dette synet på journalistikk. For eksempel
uttalte Harald Stanghelle til Journalisten for ei tid tilbake: "Gi meg de
brennende sjeler!" i forbindelse med en debatt om dagens journalistspirer er
ukritiske og uengasjerte og bare pugger stoff i stedet for å tilnærme seg det
kritisk.
Olav Randens skille mellom informasjon og agitasjon nærmer seg
"profesjonalisme"-synet på journalistikk.
Hvordan skal vi greie å skille agitasjon og informasjon, som Randen ønsker?
Jeg greier det ikke. En journalists arbeidsdag er fylt av fordommer,
kunnskaper, uvitenhet og subjektive oppfatninger som påvirker:
- Utvelgelsen av saker. Allerede da har en redaksjon tatt et standpunkt og
ofte valgt side. Valgene av saker sier noe om hva redaksjonen oppfatter som
viktig - og uviktig.
- Vinklinga av saker. Hvordan en redaksjon velger å vinkle en sak er
subjektivt.
- Valg av intervjuobjekter: Hvem som skal intervjues, og hvem
som skal utdefineres som intervjuobjekter, er også subjektivt - og sier noe
om ståsted.
En journalist kan skrive en klargjørende og informativ artikkel, men den
kan likefullt være agitatorisk. Ta for eksempel Eline Lønnås artikkel i KK
1/12 om Schengen-avtalen og utviklinga i EU, der hun intervjuet
Schengen-kjenneren Nicholas Busch. Artikkelen formidlet kun hans syn og var
sånn sett ensidig og agitatorisk. Men: Den var samtidig spekket med
informasjon og hadde mange nye (i hvert fall for meg) momenter som ga meg ny
innsikt. Et glimrende stykke journalistisk arbeid!
Alle medier og journalister driver av og til kampanjejournalistikk. Dette
er agitatorisk journalistikk, som jeg også vil forsvare. Kritisk
journalistikk handler ofte om å ta stilling, velge side og definere hvem
som er skurk og helt. KK var ei kampanjeavis under EU-striden akkurat som
alle andre aviser var det. Den var ensidig og agitatorisk. Samtidig ble KK
oppfattet som ei viktig avis av leserne fordi den ga alternativ informasjon
og alternative analyser. Agitasjon og informasjon hånd i hånd. Når avisene
bestemte seg for å kjøre Terje Rød Larsen til veggs (skjønt Arne Eriksen
hadde gjort grovarbeidet for dem), så var dette ensidig og agitatorisk
journalistikk underbygget med informasjon. Formålet var klart definert: Rød
Larsen var skurken og han skulle gå av som statsråd. Kampanjen og trykket
fra mediene førte til at han gikk. Dette er journalistikk som jeg forsvarer.
Jeg ser ikke noe problem med kombinasjonen agitasjon og informasjon. I
stedet bør journalistene legge vekt på å gjengi folks uttalelser så nøye
som mulig og la folk som blir kritisert få komme til orde og redegjøre for
sitt syn. Dette handler om troverdighet, ikke om agitasjon eller ikke.
Ei avis som KK må spille med åpne kort. Leserne må vite hva som er avisas
ståsted. Hvis avisa gir seg ut for å være "objektiv", mens alle veit at den
ikke er det, så mister folk tillit til avisa. Folk greier å forholde seg
til artiklene i avisa når de veit hva som er avisas ståsted. For eksempel
var det tvilsomt om folk leste KK under EU-striden for å finne positive
artikler om EU. Folk visste på forhånd at de fant kritisk og alternativt
stoff om EU i KK, og leste artiklene med dette for øyet. Hvis de ønsket å
lese positive artikler om EU, så måtte de gå til andre aviser (og dem var
det jo nok av).
Randens skille mellom agitasjon og informasjon høres for meg ut som en
tannløs og intetsigende journalistikk som ville kjedet leserne til døde.
Tvert imot vil jeg hevde at avisas eksistensberettigelse ligger i å ta
stilling, det vil si både informere og agitere. Derfor er ei klargjøring av
KKs ståsted og plattform viktig: Det vil si avisas formålsparagraf.
Hvorfor eksisterer KK? Hvorfor er avisa viktig for oss? Hvorfor nøyer vi
oss ikke med å lese Aftenposten og Dagbladet. Det er sikkert mange svar på
dette, men jeg trur at de fleste leser KK fordi:
- den er kritisk til markedsliberalismen og analyserer denne
- analysene både på innenriks- og utenrikssidene har andre innfallsvinkler
enn i media ellers
- artiklene og analysene er kapitalismekritiske
- meninger, personer, parti, aksjoner som ellers blir tidd ihjel får plass
i KK
- avisas kapitalismekritikk indikerer at samfunnet må organiseres på en
annen og mer menneskevennlig måte
Olav Randen skriver:
>"Difor vil eg også ha fjerna det som står i formålsparagrafen om eit
>sosialistisk, revolusjonært grunnsyn. Ikkje fordi eg er imot ein
>sosialistisk revolusjon,
>langt derifrå, men fordi kunnskapar, tenkjeevne og evne til å løyse
>motsetnader er føresetnader for at ein revolusjon og eit nytt samfunn
>etterpå skal bli vellykka, og det er på dette området ei avis kan gjere
>nytte"
Jeg synes ikke denne argumentasjonen henger helt på greip. Du vil fjerne
punktet om at avisa skal ha et sosialistisk /revolusjonært grunnsyn.
Samtidig skal kunnskaper, tenkeevne og evne til å løse motsetninger være
forutsetninger for at en revolusjon og et nytt samfunn blir vellykket. For
meg innebærer dette punktet i formålsparagrafen at KK skal være forpliktet
til å diskutere alternative samfunnssystem til kapitalismen. Og hvis KK ikke
tok jobben med denne utrolig viktige diskusjonen: Hvem andre skulle gjøre
det? KK bør ha løpende diskusjoner om hvordan vi organiserer et samfunn som
bør erstatte kapitalismen. Formålsparagrafen gir avisa dette mandatet og
denne forpliktelsen.
Jeg trur at en større diskusjon om formålsparagrafen både internt i KK og
blant avisas venner vil være nyttig. Dette vil bevisstgjøre journalistene om
hva som særpreger KK i forhold til andre aviser, og klargjøre hva slags
journalistikk "venstresidas avis" skal satse på. Formålsparagrafen er ikke
noe hellig ku for meg, trolig bør den både endres og utvides. Begrepet
"revolusjonær" har jeg heller ikke noe lidenskapelig forhold til. Jeg synes
ordet er tømt for innhold og har bare blitt ei frase. Derimot vil jeg
argumentere for at ei avis som KK skal føle en forpliktelse til å debattere
sosialisme/kommunisme, hvorfor har vi kommet til kort, hva er gjort feil,
hva er vårt alternativ til kapitalismen, hvordan tenker vi oss at dette
alternativet skal organiseres, hvordan hindrer vi at dette samfunnet blir
et undertrykkingsregime som folk flykter fra? Osv. osv. Derfor er jeg for
at formålsparagrafen skal si noe om at KK ønsker at kapitalismen skal
erstattes med et sosialistisk/kommunistisk samfunn, og at formålsparagrafen
bør utdype hva vi I DAG legger i disse begrepene.
Jeg synes KK kommer til kort når den bare kritiserer dagens kapitalisme og
all dens gru. Den bør i tillegg fremme debatt om hva som bør komme i stedet.
Neste år burde være ei gylden anledning til en større serie i KK som setter
spørsmålene ovenfor på dagsorden. Da fyller Det Kommunistiske Manifest 150
år! Da kunne KK invitere interessante personer til å tenke høyt om
sosialismens framtid og kjøre en serie på dette. Både folk som sokner til
den tradisjonelle venstresida og folk som har et annet ståsted, men som er
opptatt av andre måter å organisere samfunnet på enn kapitalismen, kunne
delta i en slik serie. Bare en ide.
Til slutt en klisje (som ikke Randen har kommet med, men som stadig vekk
slenges fram i denne debatten): "Jeg vil ikke ha ei avis som jeg er enig
med, men som utfordrer og provoserer meg". Hva betyr dette? Jeg ville blitt
kjempeprovosert hvis KK plutselig støttet ei AP-regjering på lederplass og
gikk inn for EU-medlemskap. Jeg går ikke inn for at KK skal mene dette bare
fordi jeg liker å bli provosert. De fleste leserne abonnerer på KK fordi de
føler at oppfatningene deres får gjenklang i avisa ("Endelig noen som
skriver kritisk om monarkiet", "Endelig noen som har et annet syn på
Golf-krigen", "Endelig noen som påpeker hvor søkkrik den norske staten
er"). Det er dette "meningsfelleskapet", som gjør at folk abonnerer på KK,
trur jeg. Når det er sagt: En av KKs oppgaver er naturligvis også å
"utfordre" og "provosere" egne lesere, men det er ikke den viktigste.
Olav Randen skriver:
>"For dei fleste tek til å sjå at redaksjonsskiftet ikkje var det
>kunstgrepet som skapte ei betre avis. Rett nok såg vi somme spirar til
>nytenking dei første vekene. Men spirar må pleiast om dei skal vekse seg
>til frodige plantar. Det har ikkje skjedd."
Denne diskusjonen: Er KK bedre eller dårligere nå, er bare komisk. Ingen av
oss er i stand til å vurdere dette objektivt etter høstens spetakkel. Den
tidligere redaksjonen og redaktøren og Foreninga og Fondet for Venstresidas
Avis vil si at det ikke er noen forandring, eller at avisa var MYE bedre
før. Det rettferdiggjør deres standpunkter i striden. Tilhengerne av Jon
Michelet vil si at avisa er MYE bedre nå. Det rettferdiggjør deres
standpunkter. Alle kan komme trekkende med artikler som bekrefter deres syn.
Nå kan vi alle la depresjonen velte over oss og gi opp både avisa og
venstresida. Det går til helvete uansett (Randens pessimisme innbyr til
dette). Og er det mange nok som tenker slik som Randen, så blir jo
spådommene en sjøloppfyllende profeti. Vi får heller bidra med det vi kan
for at avisa overlever, så får vi se hvordan det går.
Solveig Mikkelsen