Når vi ser på kvinneskets streben i et historisk kvintalt perspektiv er det
to tider som markerer seg. Det ene er Kristendommen hvor målet til
kvinnesket var å bli så snill og underdaning som "Jesus" (I boka "Rikets
hemmelighet", Aventura/1985 stiller P.W. Zapffe spørsmål om Jesus i det
hele tatt har eksistert, derfor anførselsetegn) i følge testakvintet var.
Altså skulle vi legge oss under Mud. Den andre tida var Opplysningstida
hvor målet var å frigjøre seg, eller at hvert kvinneske skulle bli Mud og
drivkraften var den Faustiske streben. Altså hun som selger sjela si til
Djevelen i bytte mot alle visdom som er å oppdrive. (Renessansen var en
gjenfødsel av antikken og startskuddet for Opplysningstida, og sånn sett
var Antikken startskuddet for begge disse to brytningene). Platon har vært
den sentral skikkelsen fra antikken. I Renessansen var Aristoteles de
kristenes dann og kom vel først alvorlig inn i den nye tida i forrige
århundre, i arbeid med den nye vitenskapen. Platon og Aristoteles byttet
vel plass først da Nietzsche konstaterte at kvinneskene hadde "tatt livet
av Mud".
Imdilertid, sjøl om Aristoteles har vært dominerende i vitenskapen i over
hundre år, har vi ikke klart å riste av oss Platon´s kvintale påvirkning
(kanskje det hjelper å danse og lytte til "Green" av "Life but how to live
it?"). Aristoteles var ikke minst en biolog og han postulerte Den Gyldene
Middelvei. (Dette er ikke ment som kampmiddel utad, men som en ide til noe
som kan samle RV-kommunismen. Terje K, skriver: "I mine øyne er et
virkelig kommunist-parti det partiet som klarer å forene venstresidas
teorier til samarbeid. Partiets oppgave må være å utvikle teorier uten at
målet bør være å finne "den rette". Partiet bør være en "idébank". Ikke en
idéfasit".) Kanskje det nå er på tide å søke middelveien, i det minste for
en stund, til bevegelsen får samla seg, og så får vi se hva framtida
bringer. Allikevel, med tanke på framtida tror jeg det feminine er
sentralt for oss kvinns. I "Marxisme i 1997" skreiv jeg at de som hadde
mye feminitet kanskje var kommet langt nok på veien i å vinne maskulinitet.
Det er bare tull. De må tilkjempe seg mer maskulinitet men jeg mener at
vi som har for mye maskulinitet parallelt må begynne å tilkjempe oss
femininitet. En prosess hvor hvor våre etterkommere en gang i framtida
kanskje møtes på halvveien. Det er vel ingen steder enn hos RV at denne
prosessen har kommet lengst.
Om det er Marx, Brantenberg eller Andresen som tenker, skjer det nok mye av
det samme i tankene deres. Det skjer et møte mellom det maskuline og det
feminine, det konstruerte og det naturlige, mellom det kontrollerte og det
løssluppene (spiseforstyrrelser har med kontroll å gjøre og er styrt av
kultur. Jeg tror de med mye maskulinitet har større biologiske anlegg for
å utvikle denne sykdommen. Imidlertid vinner de ofte muskler istedenfor da
det er det maskuline idealet, mens for de med mye feminitet er idealet å
være tynn). (Ideen om den høyre og venstre hjernehalvdel er ikke så
interessant lengre. Les boka "Hjernen vår" e.l. av en Didrichson e.l. og
en forfatter til, den vant Brage Prisen i 1995 (tror jeg), er lettlest for
oss legkvinner). Den rustene klisjeen Odd Nerderum vil ha mer kultur inn i
skolen og sikter selvfølgelig til Platon. Hun lever i ideen om det skjønne
og vakre glansbilde av et himmelrike hvor alle er lykkelige og snille mot
hverandre hele tida, hvor all kreft er utryddet til evig tid og da passer
jo Platon godt. Nei, la oss få "Egalias døtre" inn i skoleverket. Det er
progressivt.
Er det for lite rock´n´ roll i marxismen? For lite lek i møte med en
verden full av faenskap? Er det galt av oss å prøve å se noen glimt av
utopiet i all møkka?
Eller skal vi hel tida lide, sånn som alt for mange har gjort i alt for
lang tid? Og la kapitalistene dominere løpet? Ikke faen.
Jan Åge Gundersen