Jeg er glad for at du liker noe av det jeg skriver og skal være den første
til å innrømme, at "nobody is perfect". Jeg er imidlertid ikke så mye ute
etter ros, selvom det selvfølgelig er behagelig for forfengeligheten, men
mere etter tegn på at diskusjonen av og til tar en annen vending, at noen
har lest noe nytt og er villig til å innrømme, at de har skiftet mening om noe.
Det meste i dagens verden bekrefter og bekrefter igjen de dumme og
ondskapsfulles tyranni, at "mennesket er menneskets ulv" for å sitere
Solsjenitsyn. Som lærer føler man seg ofte uhyggelig ensom i dagens Norge i
den forgjeves kampen for å bevare visse rester av kultur og historisk
forståelse mot "Spice Girls"-samfunnet på den ene siden og Gud. Hernes'
Gosplan-pedagogikk (hvor planen er 100 ganger viktigere enn innholdet) på
den annen. Som lærer, og spesielt som en av de "antikke lektorene" som
kolleger i min egen fagforening er frekke nok til å kalle oss som har vært
så utrolig dumme å ta hovedfag, synes man å stå overfor et/en ofte unisont
hat/forakt fra resten av det såkaldte samfunnet. Dannelse i klassisk
forstand = svarteper. For en som tar den historiske kultur alvorlig finnes
det ikke noe mere deprimerende enn dette triumftog av frivillige,
moraliserende og hoverende analfabeter, svindlere og lottovinnere som tiden
kan oppvise.
Udo Lindenberg sang: "bli hellere mafiakonge, min sønn, for som filosof
tjener man for lite". Dette er dagens holdning, men den blir iført moralske
gevandter/sakprosa. I vår tid er moral = moralisme = arbeidsmoralisme. Min
viten om det smitter av på tonen i de ting jeg skriver her. Tendensen er
internasjonal: Tyskland kutter ned på "Goethe-instituttet" mens EU skal
bruke milliarder på nye superjagerfly i det som angivelig skulle være den
mest fredelige perioden etter 2. verdenskrig. Protester? Bevare meg vel for
en verden, den dagen krigstruslene virkelig begynner å hagle igjen. Det vil
gjøre den kalde krigen til en ekstrem tropesommer. Jeg må sitere Biermanns
uttalelse om vesttyskerne "disse mennesker, disse biler; hva skal dog DET
bli til?" Det samme kan man si om Norge.
Når jeg for n'te gangen ser en knallrød-leppestift-fru xx omhyggeligt, som
om det dreide seg om noe verdifullt, trekke sitt eksemplar av VG blant de
bakerste i stablen for å unngå den fryktelige skjebne å få som sitt PRIVATE
gulleksemplar et, som et eller annet annet menneske har berørt før, da
skjønner jeg, at jeg lever i en tid, hvor det ikke lengere KAN finnes noe
samfunn. Snakkefriheten i Norge er en dødelig trussel mot alt menneskeligt.
Vi er blant vesener som i den grad har internalisert kapitalens
adferdsnormer, at de objektivt sett er sinnsyke, onde og dumme. Vi som er i
opposisjon, er i fiendeland. Det er ikke et spørsmål OM, men NÅR vi vil bli
puttet i leirer. Det er ikke et spørsmål OM, men NÅR, folk av Hagens og Gros
observans innfører sitt åpne og tiljublede diktatur i stedet for dagens
skjulte. Netopp derfor er det ekstra viktig at vi holder vår sti ren, for
ikke å gi dem noen påskudd.
>
>At Allerns innlegg ikke kom på trykk i KK var jo litt leit - for Allern.
>Eller var det det? Var det det SA m/kumpaner egentlig ville oppnå kanskje?
Jeg tror denne motivforskning i Allerns tanker og baktanker er fåfengt. Jeg
er like kritisk til hans taushet om sin stalinistiske fortid som til
Steigans. Uansett motiver burde han imidlertid ha krav på å få sitt innlegg
trykt. Og uansett dette: Utmeldelsen av "kumpanen" Torstein Dahle av AKP
burde dekkes av "hele venstresidas avis" hvis den var verdt navnet. At den
ikke ble det, viser at "en sensur finner sted" - med AKP-vennlig tendens.
Røssaak-periodens sensur hadde et annet fortegn, men var i sin kjerne også
uttrykk for den selvsamme pseudointellektuelle selvtilstrekkelighet. Parnass
er parnass, hvaenten det heter AKP eller postmoderne cafeer. "Den eneste
gode journalist er en død journalist" (Georg Johannesen).
"Det pratas nuförtiden så mycket om den nya människan. Jag har letat efter
henne överallt. Allt jag fann var den gamla människan" (Ivar Lo-Johansson
ca. 1930). I dag lever vi blant mennesker som mentalt står tilbake for mange
i middelalderen og det er som Georg Johannesen har sagt bare å glede seg til
innførelsen av steinalderen og avskaffelsen av metallene.
En annen svensk dikter, som av en eller annen grunn aldri har vakt
feminismens interesse eller begeistring, er Karin Boye. Hun skrev i samme
tidsperiode, før den foreløpig siste verdenskrig, midt under fascismens og
stalinismens triumftog og kort før sitt selvmord:
"Vart går all sång som blir kvävd och innestängd?
Vart går all längtan som når inget mål?
Kanhända den i mullen och vattnet ligger mängd.
Kanhända den viner i vinden omkring."
I dag er den meningsløst å skrive som Boye. All ekte vrede og alle virkelige
prostester lar seg i dag bare skrike ut innover. Enhver er overlatt til seg
selv. Sven Lindquist spurte 1970 om verden lot seg forandre med eller uten
vold og svarte: Nei. Jeg trodde ham ikke dengang.
Vh. Karsten Johansen