'Eg la meg, og tenkte på dei gamle glansbileta, og alle "kameratane" som
kom attende frå reiser til det "sosialistiske fyrtårnet" med stjerner i
augo, og fortalde soger om det albanske folket sin siger, om lykke og
framsteg. Det gjekk lang tid før eg fekk sova. Det er ikkje berre
Stalin, tenkte eg. Lista er lang, og eg gremmar meg.'
Ml-rørslas begeistring for Albania på 1970-tallet kan tilskrives et
fenomen som Tron Øgrim ufrivillig satte navn på i en debatt med
undertegnede om Kampuchea, i et av de siste numrene av Røde Fane i 1981:
_naiv messianisme_. Mitt innlegg pekte blant annet på at undertrykkingen
av folket under Røde Khmer-styret og de morderiske utrenskningene i
partiet knapt kunne sies å være i samsvar med marxistiske prinsipper -
at revolusjoner skal _frigjøre massene_, og at motsetninger innen
partiet skal håndteres etter den demokratiske sentralismen.
Øgrims svar gikk dels ut på at revolusjonære overgrep er uunngåelige,
dels på at det hadde vist seg nødvendig i norsk solidaritetsarbeid å
dyrke aktivistenes trang til _naiv messianisme_ . Det innebar at
ledelsen måtte holde kritiske fakta for seg selv og fore aktivister og
publikum med rosenrøde bilder.
Jeg grep fatt i dette begrepet i et nytt innlegg som ble offentliggjort
i Røde Fane tidlig i 1982, under tittelen _Kampuchea og den naive
messianismen_. Øgrim svarte ikke, og dermed ble det satt sluttstrek for
det en VG-journalist i sommer oppsummerte som det eneste tegnet på et
forsøksvis oppgjør med Pol Pot innen AKP(m-l).
I ettertid er det åpenbart at den naive messianismen også innebar et
sterkt element av selvbedrag - Øgrim hadde jo vært Pol Pots gjest i to
uker, turnert "hele" Kampuchea, og følgelig visste at alle rapporter om
folkelig undertrykking var feil.
Det er mye å gremmes over fra fortiden. Noe av det viktigste er at vi
valgte bevisst å la oss dupere av folk vi hadde behov for å tro på, og
avviste alle motforestillinger som kontrarevolusjonær propaganda.
Ledelsen i AKP trodde på alt Mao, Pol Pot og Enver Hoxha gjorde og sa.
Medlemmene i AKP trodde på alt Mao, Pol Pot, Enver Hoxha og ledelsen i
AKP trodde og sa. Vi brukte mange midler - blant annet Klassekampen -
for å få folk rundt oss til å innta den samme holdningen.
Det er riktig å plassere 1970-tallets naive messianisme i datidens og
ikke nåtidens allmenne politiske og ideologiske klima. Ml-bevegelsens
standhaftige kritikere bør for eksempel minnes hvordan det øvrige
politiske livet i Norge mer eller mindre konsekvent og
barmhjertighetsløst forsvarte eller benektet mye de i dag burde gremmes
over - ikke bare undertrykkingen av palestinerne, apartheidstyret i
Sør-Afrika, USAs suverene rett til å begå de mest hårreisende
krigsforbrytelser i Sørøst-Asia i "demokratiets" navn osv, men også
hjemlige fenomener som den nitide kartleggingen og overvåkningen av
opposisjonelle, yrkesforbud, selvsensurerende medier, voldsomme oppbud
av politi mot streikende arbeidere og demonstrerende ungdommer - bare
for å nevne noe. Det balanserte synet på Midt-Østen som var
utgangspunktet for Norges rolle i Oslo-avtalen, har sitt utspring i noen
modige ml-eres beslutning om å skape en motvekt mot den massive
prosionistiske messianismen som i 1970 forente alle partier fra SF og
utover mot høyre.
Fortiden bør ikke moraliseres over, men vi bør lære av den. Vi bør ikke
håne men respektere folk som skifter standpunkt - jeg kan for eksempel
nevne at de første romanene til Ismael Kadare, som bidro til
dokumentaren som rystet Oddmund Garvik, var rene hyllester til Enver
Hoxha. Etterpåklokskap er ikke latterlig, det er helt nødvendig. På den
andre siden bør det at vi selv er syndere, ikke hindre oss fra å kaste
stein, forutsatt at vi er villige til kontinuerlig å granske våre egne
tanker, motiver og handlinger, ikke i lys av et partis eller en
religions prinsipper, men ut fra våre egne krav til at vi virkelig skal
stå for det vi utgir som våre synspunkter.
Når du ikke fikk sove, Oddmund, var det fordi du måtte erkjenne at du, i
likhet med undertegnede som også opplever tilsvarende søvnproblemer
innimellom, hadde et medansvar?
Vennlig hilsen, Eirik Rossen
--
Eirik Rossen
eirikr@kanal1.no