La meg sitere fra Georg Johannesens innledning til "Om den norske
skrivemåten": "Sakprosa er det samme som negert poesi. Det er ikke nødvendig
eller mulig å forstå hva sakprosa er, hvis man ikke griper et par sentrale
poenger: Prosaen er ikke-poesi, *det vil si bortfall eller bevisst fjerning
av poesiens virkemidler*." (Min utheving). Og videre: "Sakprosaens forfall
er et forfall i politikk. Politikkens ikke-materielle hovedside er språket
eller retorikken, det vil si: de aktive samfunnsborgernes og
samfunnsmedlemmenes språkvaner, ordtak, fraser, formler, skjemaer, lover,
skriftsteder, med ett ord: deres intertekstualitet, som gjør alt de sier og
skriver til en eneste mosaikk av skjulte sitater i aktuelle setninger og nye
situasjoner.
Det ble sagt i oldtiden: Alle folk har våpen, men romerne har
retorikken....Norske skrivemåter er talemåter, også i ordets mest konkrete
betydning: de består av *høflighetsfraser, som skal dekke over en pinlig
eller farlig situasjon*." (min utheving). Dette er presis hva alle jomfruene
forlanger med skinger påståelighet: Dere bryter vår vår høflighetskodeks
uansett hva kritikken deres går ut på, ved å kritisere skarpt. Er kritikken
deres ubehagelig/pinlig for oss, bruker dere en fantasifull uttrykksform,
forbeholder vi oss rett til å være tause eller bare kritisere form og ikke
innhold. Kravet om en "kammeratslig diskusjonsform" er egentlig et krav om å
frafalle enhver kritikk som er pinlig for AKP, uansett hvor farlige og
skadelige en syns AKPs standpunkter og praksis er. Derfor blir selv den
langmodige og flegmatiske Anders Ekeland til en fæl McCarthyist i deres
øyne. Selv kan de altså kalle ham Mccarthyist uten å bryte noen kodeks.
Dette er, hva Georg Johannesen har kaldt "moral blackmail". Jeg og flere
andre nekter å bøye oss for dette, fordi "den som ikke innser at AKPerne er
gale, er selv gal".
Andre her forlanger sin egendefinerte "kammertone", hvergang de støter på
poesiens språkblomster (eks: Lars Staurset). De vil bare ha tørre gnallinger
fordi alt annnet er usaklig ved ikke å være sakprosa. Jeg og andre er altså
mindre flegmatiske. Dere blir nødt til å godta at vi er forskjellige, og at
mye taler for at f.eks. Hagen eller Hitler (eller stalinisme) ikke lar seg
bekjempe med sakprosa. Dessuten er jo deres debattform ofte en ørkenvandring
i minimaliserte synspunkter, et mørke hvor alle katter blir grå og triste.
Deres sakprosa er forfallen og tannløs politikk (av den art som alltid får
Kristin Halvorsen til å debattere på motstandernes premisser),
norsk-stil-skriving innlært av dårlige norsklærere og for mye lesing av
trist sakprosa og journalistikk.
Vh. Karsten Johansen