(Redaksjonell merknad: Dette er et svar fra Eivind Hiis Hauge på
en e-post jeg sendte til ham privat - ikke via NTNU-debatt.
Hiis hauge har svart meg med kopi til dette forum, noe som er helt greit
for meg. Men for å få sammenheng i dette, bør du da først lese min
e-post til ham, som han har gjengitt nederst.
-Trond Andresen)
****************
Hei igjen, Trond
Jeg har også tenkt frem og tilbake på spørsmålet valg/tilsetting, og ser det
ikke som svart/hvitt. Det som alle (?) universitetsfolk lett vil være enige
om, er at en leder (institutt/fakultet/universitet) uten tillit hos flertallet
i enheten hun/han leder, vil få store problemer i sine lederfunksjoner.
Dette gjelder ikke bare universiteter, men er et gjennomgående trekk
i typiske kunnskapsorganisasjoner. Den tradisjonelle mekanismen for
å uttrykke denne tilliten i universitetsnorge, er ved valg.
[Mekanismen forutsetter en rimelig grad av kjennskap til kandidatene
det skal velges mellom. Den forutsetningen for et opplyst demokrati er
som kjent ikke alltid oppfylt i vårt system! Menmen, vi må lære oss å
bli flinkere-]
Jeg er også meget skeptisk til forestillingen (som med vond vilje muligens
kan leses inn i storingsmelding 27) om at tilsetting skal løse det subtile
ledelsesproblem universitetene representerer. Når utenlandske evalueringer
av norsk forskning igjen og igjen påpeker at en gjennomgående svakhet
ved forskningen her til lands er at den er for fragmentert, at den består av for
mange en-manns eller underkritiske grupper, har evaluørene simpelthen rett!
Jeg har selv vært så heldig, både i utlandet (Seattle, Delft) men faktisk
også i Trondheim, tidvis å jobbe i gode, inspirerende og mangfoldige
forskningsgrupper. Og skulle gjerne hatt den magiske ledelsesoppskriften
på hvordan slike fruktbare grupper skapes! De kjennetegnes ihvertfall
av gode ledere! At ledelse av forskning og undervisning er et ekte og krevende
problem, er jeg derfor enig i. Men den gode leder i denne sammenhengen er
nettopp ikke en hyllevare som er lett tilgjengelig på markedet!
Tilbake til problemet: Jeg forutsetter derfor at dersom valg av instituttleder/
dekan skal erstattes av tilsetting, vil den måtte skje på basis av en eller annen
nominasjonsprosess. (Tilsetting har den fordel, som du også nevner, at
i de sjeldne tilfelle der det skjærer seg helt, kan den umulige leder avsettes.)
I ditt kompromissforslag insisterer du på at nominasjonsprosessen skal
frembringe en eneste kandidat. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av det.
Hvorfor ikke la nominasjonens fullstendige (valg-)resultat gå videre til
tilsettingsmyndigheten? Dersom resultatet er enstemmig, eller svært tydelig i
favør av en blant flere kandidater, burde saken være grei. Men ved for
eksempel et 55/45 resultat burde tilsettende myndighets vurderinger kunne
bli avgjørende. Den desperate sikkerhetsventilen: Nyvalg, bør vel også
installeres, til bruk i de helt spesielle tilfellene.
Min høyst personlige mening, neppe aktuell etter stortingsmelding 27, er
at tilsvarende resonnementer tilsier at også rektor/prorektor burde nomineres
på samme vis, og tilsettes av Kollegiet.
Balansegangen som kreves av ledere i universitetssystemet er: Lojaliteten
må gå begge veier. Betingelsesløs lojalitet oppover er åpenbart forkastelig.
Men betingelsesløs lojalitet nedover er like ille. Det er forpliktende dialog
som må stå i sentrum!
Med omstendelig hilsen
Eivind Hiis Hauge
Trond Andresen wrote:
> Hei, Eivind!
>
> Stortingsmelding 27 foreslår som du vet, å avskaffe ordningen med valgte
> ledere på institutt- og fakultetsnivå. Disse skal i stedet oppnevnes av
> universitetets øverste ledelse.
>
> Her er et forslag til konstruktivt kompromiss, som jeg har drøftet
> med flere kolleger. De synes det er godt.
>
> Man kan tenke seg en ordning hvor instituttet/fakultetet gjennom valg
> nominerer en kandidat, mens Rektor/Kollegium så godkjenner (dvs. formell
> vetorett som sjelden vil bli brukt). I tillegg kan man tenke seg at
> Kollegiet -- som en slags sikkerhetsventil -- kan utskrive nyvalg eller
> t.o.m. avsette en leder, og at ny leder i siste instans da kan pekes ut av
> Kollegiet/Rektor hvis de finner at nyvalg ikke vil løse problemet.
>
> Dette forslaget ivaretar dagens kollegiale og demokratiske
> autonomi-tradisjon -- noe som er nødvendig hvis man ønsker trivsel,
> kreativitet og med det (som regjeringa sjøl framhever) effektivitet.
>
> Samtidig gir det formell mulighet til å gripe inn ovenfra mot en lokal
> ledelse i de få tilfeller hvor det ansees nødvendig. Dette har vært umulig
> med dagens U-lov (Kollegiet gikk jo nylig til det dramatiske
> skritt å legge ned et institutt og erstatte det med et "program", for å få
> fjernet en leder/ledelse).
>
> Merk at mitt forslag sier at instituttet/fakultetet skal nominere/velge EN person,
> ikke flere:
> -For det første vil et krav om at U-ledelsen skal få FLERE nominerte å velge mellom,
> reelt avvikle det lokale demokrati/autonomi og dermed i praksis være
> identisk med oppnevningforslaget i stortingsmeldinga.
> -For det andre vil det pålegge enhetene en urimelig ekstra arbeidsbelastning
> ved at de må framskaffe flere personer som alle er villige til å ta et slikt
> verv, i en situasjon hvor det erfaringsmessig er vanskelig nok å framskaffe
> EN kandidat.
>
> Hva synes du?
>
> mvh
>
> Trond
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET