Med fare for å banne i kjerka skal jeg si ordet en ikke skal si ved NTNU -
"Microsoft" - Disse og mange andre lager sertifiseringsprogrammer der de lar
"studentene" teste seg opp mot en sentral kunnskapsdatabase. Tor G Syvertsen
og Einar Aas snakket varmt om dette i det tidligere mye omtalte sentrale
utdanningsutvalget. Som student i utvalget den gang var jeg skeptisk til
denne type løsninger - og ser også i dag visse problemer knyttet til dette.
Først må vi bli enige om målene for undervisningen, og dersom vi klarer det
kan vi kanskje komme til en enighet om hvordan dette kan (med strek under
KAN) evalueres.
Er målet at vi skal bruke utdanningen til å kvalitetssikre at kandidatene
har et minimum av kompetanse og kan gjøre en viss andel analyser riktig, vil
en checkbox eksamen (eller eksamensautomaten) være hjelpsom. På lik linje
som små barn lærer seg ferdighetene til Super Mario i TV spill kan vi la
studentene lære seg ferdighetene i faget og mestre de innebygde fellene.
Er målet derimot å gi akademisk frihet og dyrke de alternative måtene å
tilnæreme seg problemstillingene på, vil en i værste fall oppleve at
resultatet blir en feilfunksjon fra programmet. Å fange opp de eksepsjonelle
besvarelsene vil kreve evaluering i det enkelte tilfellet.
For å unngå en debatt om de enkelte fag, vil jeg fremme følgende påstand -
kun de færreste blir ansatt på grunnlag av enkeltkarakterer, de blir tilsatt
på grunnlag av en totalvurdering. I fall denne er gyldig (hittil synes den å
være det), vil jeg i stedet for å angripe eksamensordningen i stedet se litt
på det dokumentet som formidler kunnskapen vår - vitnemålet.
Det er et paradoks at vi studenter godkjenner at alt det arbeidet vi gjør i
løpet av et år resulterer i et tall (og nå snart en bokstav) på et ark.
Dette skal vise omverden hvor oppvakte vi er - men jeg vil mene at vi gjør
det stikk motsatte den dagen vi leverer fra oss en karakterutskrift som et
vurderingsgrunnlag. Klassisk akademia (også teknologi) er å betrakte som
"kunstformer" - ved å vie livet vårt til å ta en slik løpebane, ville det
være naturlig å samle sammen nok kunst til enkelte "utstillinger". Se for
eks på kunstakadmiet, musikk-konservatoriet og for såvidt arkitekt. Dette er
fagmiljøer hvor man samler sammen en "portefølje" som man kan velge å legge
frem for offentligheten eller ikke - hvorfor er det ikke naturlig å gjøre
dette i andre fag. Det er først den dagen man søker på en enventuell
amanuensis stilling eller høyere man må vise frem fagporteføljen.
La studentene selv ta ansvaret for å lage sine egne porteføljer som blir
kvalitetssikret - i stedet for "gudene" vet hvor mange eksamnener ,,,
Håvard /s/
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET