Denne striden er noe deprimerende for folk som har det minste kjennskap til
bildeforfalskningenes lange historie, ikke minst i pressa i forbindelse med
krig. Diskusjonen tilslører hva som er det vesentlige for oss som publikum i
forbindelse med pressas bruk av bilde"beviser", ikke minst i krig.
Kjente eksempler er: 1) Et bilde fra Vietnamkrigen av gråtende, nakne barn
som flykter med amerikanske soldater i helene og en brennende himmel i
bakgrunnen. Bildet er en forfalskning, barna og soldatene fikk penger for å
løpe foran fotografen gjentatte ganger og han valgte så ut det "beste"
bildet. Eksistensen av resten av billedserien avslører dette ubarmhjertigt:
veistrekningen ble gjennomløpt adskillige ganger. 2) Bildet av Krustjov som
banker med skoen i talerstolen på FNs generalforsamling. Det er lett å se
det er en forfalskning: skoen er tydelig klippet inn. Begge bildene gikk i
sin tid verdenspressen rundt og ble tatt for den skinbarlige sannhet. Noen
vil hevde følgende: i tilfelle 1): det kan så være, at selve begivenheten på
bildet er en forfalskning, men det viser likevel en virkelighet som faktisk
fant sted og kan derfor forsvares. Samme med 2): K. banket faktisk med
skoen, bare ikke på talerstolen, men nede på sin plass i salen. Dette hadde
man dessverre ikke noe bilde av, så derfor...osv. Altså:
historieforfalskning kan forsvares, bare det viser noe "sant". Det er klart,
at dette fører ut på ville veier. Åpnes først døra på gløtt for slikt, vil
det i vår tids frekkhetsekvilibristiske atmosfære raskt ikke være noen
grenser for, hva som kan bli tillatt med datamanipulasjoner osv. "Det var
rimelig å fjerne Dubcek fra bildet, han spilte jo faktisk ingen rolle i den
situasjonen" osv.
1) Det må være et ufravikelig krav i alle sammenhenger å holde seg til
sannheten. Pressa blåser i det, ikke "av hensyn til ofrene" eller hva man nå
kan finne opp av vikarierende argumenter, men for å tjene penger.
2) Som avislesere, TV-tittere osv. må mennesker læres opp til et kritisk
blikk. De må bli klar over, at et bilde ikke "beviser" noe som helst. Oftest
ligger "beviset" i den ledsagende tekst som påstår at bildet forestiller et
eller annet. OM det faktisk gjør det, kan umulig sees ut av bildet av en
vanlig betrakter. Bilder kan ikke bevise noe som helst, medmindre de blir
undersøkt av eksperter og autenticiteten fastslått.
Denne saka handler om det samme. Det spiller ingen rolle, hvor ondsinnet og
gal sekten bak LM evt. er (og jeg tviler ikke voldsomt på skulleruds
utsagn). ER bildet en historieforfalskning, i den forstand at det
forestiller noe annet enn påstått, ja så er det det, uansett hvem som
avslører det. Det spiller ingen rolle at det faktisk eksisterte brutale
fangeleire. Har man ikke bilder av dem, så har man ikke. Da må andre
beviser/sannsynliggjøringer fram. Forfalskninger kan ikke forsvares. Det
forhindrer så ikke, at man kan forklare hva LMs tvilsomme hensikt med sin
avsløring osv. er. Taz skrev:
Deichmanns Artikel über "das Foto, das die Welt täuschte", wurde seit
Ende 1996 auch von einer Reihe deutschsprachiger Zeitungen ungeprüft
veröffentlicht. Schon damals lagen dem UNO-Kriegsverbrechertribunal
für Jugoslawien erdrückende Beweise vor, dass ab April 1992 in
Trnopolje, in Omarska und an anderen Orten Bosnien-Herzegowinas
Gefangenenlager existierten, in denen tausende von Schergen des
damaligen serbischen Nationalistenführers Radovan Karadþic interniert,
vergewaltigt, gefoltert und ermordet wurden.
Inzwischen erfolgten auf Basis des Beweismaterials mehrere
rechtskräftige Verurteilungen durch das UNO-Tribunal. Das Foto aus
Trnopolje vom 5. August 1992 erlangte seine traurige Berühmtheit, weil
es um die Welt ging als erster optischer Beweis für die Existenz
bosnisch-serbischer Internierungs-, Folter-, und Todeslager.
...
Die ITN-Journalisten haben der Darstellung von LM und Deichmann ebenso
widersprochen wie der Guardian-Korrespondent Ed Vullamy, der das
ITN-Team am 5. August 92 nach Trnopolje begleitete. Sie bestätigen
zwar die Existenz des eingezäunten Areals im Lagergelände. Aber auch
das gesamte Lager sei von einem hohen Zan umgeben und von Wärtern
bewacht gewesen. Zwei Tage nach dem Besuch der Journalisten wurde der
Zaun abgebaut und Trnopolje in ein "Sammelzentrum" für Flüchtlinge
umgewandelt. Zahlreiche überlebende Lagerinsassen haben diese Version
bestätigt.
Netopp. Det "optiske bevis" ER DET (FORELØPIG) INGEN SOM KAN AVGJØRE HVA
EGENTLIG FORESTILLER. Som etterforsker av det historiske forløp er det ut
fra ovenstående umulig å si hvem som lyver. Indirekte innrømmes det dog, at
bildet antakeligvis ikke forestiller selve fangeleirområdet: "Men også det
samlede leirområdet var omgitt av et høyt gjerde..." osv. Javel, men det er
altså ikke det bildet viser. Bruken av bildet som "bevis" for serbiske
"konsentrasjonsleire" svekker den gode sak man egentlig ønsker å fremme:
avsløringen av de faktiske serbiske krigsforbrytelser. Kjennskapet til
krigsfotografers arbeidsbetingelser maner til sterk skepsis overfor bilders
autenticitet. Mens denne bruken bidro til en fordummelse som åpner for
farlig propagandamanipulasjon i andre sammenhenger. Ihvertfall KK, men helst
også andre presseorganer og vi andre bør lære av dette: "optiske bevis" i en
avis eller på en TV-skjerm finnes ikke. Det skal mer til enn bilder. Man bør
ikke øde sitt følelsesliv på forfalskninger.
De omnibus dubitandum est (det bør tviles om alt). Ikke minst om bilder.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sun Mar 26 2000 - 19:02:03 MET DST