Hva er det arbeidende folket
"Kva er 'det abeidende folkets perspektiv'?" spør Magnus Marsdal i svar til mitt innlegg om "Klassekampen mellom bredde og maktkamp". Seinere i innlegget sier han "Fordi det ikkje finst noko enkelt definert 'Arbeidende folk og dets interesser',....". Nei, det kan være vanskelig å lage en helt presis definisjon som alle mennesker kan sorteres etter, hvis man er opptatt av det. Men likevel finnes jo det arbeidende folket, konkret og fysisk, og det ser annerledes på verden enn de høye herrer. Skillet er tydelig for den som åpner øynene. Charlie Chaplin så det f. eks. helt klart, og bemerker nøkternt i sjølbiografien sin at det er morsomt når noen mister isen ned i utringninga på en blærete overklassefrue, men faller den ned i kjolen til den fattige jenta, er det tragisk.
Magnus tar et helt riktig utgangspunkt: Vi må sikre abonnentene. Skal KK overleve, må vi sørge for at abonnentene opprettholder abonnementet, slik at antall abonnenter øker og avisa får en større stabil basis. Hvordan kan vi oppnå det? Magnus svarer at innholdet må bli bedre. Men han sier lite konkret om hva han legger i det. Og han forvrenger mitt syn til det ugjenkjennelige. Skjønner du ikke hva jeg snakker om, Magnus?
Mitt poeng er at KK må utnytte sin nisje, og øke identifikasjonen mellom seg sjøl og leserne. Med andre ord: Bli tydeligere. Ta stilling! Og da mener jeg ikke at avisa skal ta stilling til alle konflikter og alle problemer den skriver om. Den må være tydeligere på å velge side i klassekampen - den med liten k, som raser utafor avisredaksjonene, ute i virkeligheten og hverdagen. Den kampen det arbeidende folket fører for å få bedre kår, mot øvrighet og borgerskap. KK må gjennomsyres av at den står på den ene sida i denne klassekampen, motsatt av alle de andre avisene i landet.
Er dette snakk om "å forenkla og tilpasse røyndomen til førestillingar om Strålande Kamp," som Magnus kaller det? Mon det. La oss se på noen eksempler:
1) Onsdag 9. februar har "På teppet"-spalta en notis om en kinesisk skolejente som er omkommet ved uforsiktig bruk av fyrverkeri, og kommenterer: "Sånn går det når man viker av fra den revvlusjonære veg pekt ut av Formann Mao. Vi bare nevner det."
Morsomt? Hvem i helvete kan more seg over at en kinesisk skolejente er omkommet? Denslags fleip er overhodet ikke morsom. Men den har svært tydelig klassestempel. Den er så kynisk reaksjonær at den pleier å være forbeholdt historiens svarteste krefter, og jeg håper jeg aldri mer får se den slags overtramp i KK. For den plasserer ubetinget KK hos klassefienden.
2) Vi er på vei inn i tariffoppgjøret. I alle de andre avisene i landet vil det helt opplagt bli dekket som vanlig nyhetsstoff uten spesiell viktighet foran andre nyheter. Av KK forventer jeg noe helt annet. For her er det KKs eget folk som er ute og slåss, og om avisa skal leve opp til formålsparagrafen og navnet sitt, må dette stoffet få spesiell prioritet og behandling. Det innebærer blant annet omfattende argumentasjon for krava, økonomisk stoff som viser at verden ikke raser sammen om lærerne og sjukepleierne får 50.000 i lønnstillegg, stoff som gjør det enklere for tillitsvalgte og medlemmer i fagbevegelsen å forsvare sine krav, og som viser at hvis noen går foran og får høye tillegg, vil det styrke de andres krav, ikke svekke dem.
Jasså, vil kanskje Magnus svare, skal KK være en megafon for LO? Nei, ikke for LO. Men for arbeiderklassen. Sjukepleiere, verftsarbeidere, barnehageassistenter og lastebilsjåfører skal føle seg trygge på å få støtte i KK. De skal vite at her finner de det bakgrunnsstoffet og de argumentene de trenger.
Forutsigbart? Ikke et øyeblikk. Det er drita spennende. Og for en journalistisk utfordring å lage en slik avis! Tenk på hva det krever av kunnskaper, erfaring, kontakter og oversikt! Det som er forutsigbart er de borgerlige avisene. Det skal ikke store spåmannskunstene til for å fortelle hva de kommer til å skrive om tariffoppgjøret, hvem de kommer til å ta parti for og hvem de kommer til å rette sine angrep mot. Med litt fantasi kan du til og med gjette hvordan.
3) Hvem er de virkelige heltene? Å portrettere en person i et stort intervju er en viktig journalistisk sjanger. Portrettintervjuer har de fleste avisene. Men hvem portretterer de? Skrell vekk kjendiser og rikinger, og det blir ikke mange igjen! Tenkninga bak dette er at folk som ikke er kjent ikke er interessante. Slik oppstår et klima der avisene dreier seg om TV og TV dreier seg om avisene, de slikker på hverandre slik maur slikker på bladlus, og fråtser i de søte ekskrementene. Men er det virkelig sånn at et menneske som har levd i mange år, som har stått oppe i en produksjonsprosess, vært medlem av en fagforening, vært kystfisker, småbruker, anleggskokk, jordmor, helsesøster, vaktmester eller butikkekspeditør ikke har levd et interessant liv, ikke har noe spennende å fortelle leserne, og ikke er viktige?
Den eneste avisa som jeg kan huske har portrettert vanlige mennesker, er Klassekampen. Det bør bli mer av det. Vanlige mennesker som ikke er verken rike eller kjendiser bør løftes fram. Det er jo de som bærer samfunnet og "skaffer slottets herre brød".
"Det er avgjerande å laga eit betre produkt for å overleva," sier Magnus. Ja. Han har helt rett. Men bedre for hvem?
Det bekymrer meg at han i hele det lange innlegget ikke ser ut til å se at det faktisk finnes klasser i det norske samfunnet. Og at han har et så fjernt, teoretisk og ideologiserende forhold til dem. Det arbeidende folket er konkret. Det er mennesker, levende, pustende, tenkende mennesker som utgjør det arbeidende folket. Mennesker som KK skal identifisere seg med. Være glad i. Vise respekt. Det er det som er avisas eksistensberettigelse. Uten et nettverk av sånne folk dør avisa. Men det nettverket vil avisa aldri kunne opprettholde, bygge ut, bevare, uten å ta klart standpunkt for vanlige folk, for arbeiderklassen, for kystfiskere, for småbrukere, osv.
Magnus sier: "Ingen stad ber Morten om ei avis som 'utfordrer vanetenkjing hjå ulike delar av venstresida'. Eller 'fører dei vanskelege og viktige debattane'. Eller som 'har ein kritisk distanse til alt stoff, også frå den såkalla venstresida'. Nei, her skal det vera Strålende Kamp."
Nei. Jeg ba ikke om det i dette innlegget. Jeg oppfatter nemlig ikke det som hovedproblemet for KK. Hvis avisa greier å bli så tydelig på sin egen plass at leserne oppfatter den som sin egen avis, vil det neppe være noe problem heller. For det forutsetter at avisa er konkret og gir et sannferdig bilde av virkeligheten. Sannheten utfordrer alltid vanetenking. All vanetenking. Virkeligheten driver fram de vanskelige og viktige debattene, og den nødvendige kritiske distansen til floskler, ideologi og fastlåste tenkemåter. Leserne kjenner jo alle virkelighetens detaljer, dem lurer man ikke med ideologiserende lettvintheter.
"Lær sannheten fra fakta". "Spør om alt." "En kommunist må alltid spørre hvorfor." Gode retningslinjer, etter mitt skjønn. Når Magnus beskylder meg for "skjematisk ml-tenkjing som tenderer til å erstatta røynlege motsetnader med ideologiserte idealbilete av den sosiale og politiske kampen," må jeg nesten be ham om å være konkret. Er det sånn at arbeiderklassen og det arbeidende folket ikke fins? Unnskyld, men jeg har vært fagforeningsaktivist i mange år, og tillitsvalgt for en stor avdeling i en av de største bedriftene i den grafiske industrien. Jeg kan forsikre Magnus om at det arbeidende folket fins. Det kryr av motsigelser, men at det har et felles perspektiv, er ikke vanskelig å oppdage. Hvis man åpner vinduene og slipper litt "intellektuelt forfriskande luft inn der ideologiserte møllkuler øydelegg atmosfæren".
Hva med å ta opp igjen den gamle parolen "Tjen folket"?
Med vennlig hilsen
Morten Falck
This archive was generated by hypermail 2b29 : Wed Mar 15 2000 - 12:52:20 MET