KLASSEKAMPEN MELLOM BREDDE OG MAKTKAMP
Svar til Anders Ekeland
Anders Ekeland tar 22. januar opp tråden fra mitt innlegg om hvordan vi kan gjøre Klassekampen bedre. Det er bra, og jeg skal prøve å klargjøre hvorfor jeg mener eierforholda ikke har noe å si når vi skal verve abonnenter til KK.
Sånn som det imperialistiske Norge ser ut, er det egentlig umulige kår for ei avis som KK. Å gi ut dagsavis med revolusjonær formålsparagraf er fortsatt å sykle på vannet, og at det har latt seg gjøre i 25 år er fortsatt et mirakel. Men det er ikke noe oversanselig, religiøst mirakel. Det er et mirakel som handler om innsats og offervilje, om evig og utrettelig arbeid for å holde båten flytende. Uten at mange tusen mennesker hadde vært med på å støtte Klassekampen på alle slags måter, ville det ikke gått. Til sammen gjør alle disse små og store bidraga at KK kommer ut hver bidige dag.
Men stadig trengs det større innsats, fordi staten strammer inn vilkåra. Portotakstene stiger, postombæringa blir stadig mer upålitelig, og pressestøtta går ned. Mitt tips er at dersom det hadde vært politisk mulig å nekte KK støtte uten å ramme andre aviser, hadde staten gjort det. Den norske staten er ikke for demokratiet. Ikke i praksis, ikke når det kommer til det økonomiske. Og den norske pressa har ikke til oppgave å styrke demokratiet. Den har først og fremst til oppgave å holde grep om folks tenkning, sørge for at folk aksepterer de vilkåra de lever under, og ikke blir rebelske og revolusjonære.
Anders Ekeland sier Aftenposten er for "high-brows" og VG for "low-brows". Denne markedssegmenteringa sikrer Schibsted maksimal profitt. "Også her spiller eierforholda rolle, en politisk motivert eier ville "tape" litt penger og bare lage en kvalitetsavis."
Men Schibsted er da virkelig ikke uten politiske motiver? Og feilen med VG er ikke at den er uten kvalitet - for den har faktisk høy kvalitet på sine premisser. Hvorfor er VG aggressivt reaksjonær - pro EU, pro NATO, pro USA - og ikke aggressivt anti-imperialistisk?
Det er et feilaktig syn som går ut på at kvalitet er det som de intellektuelle liker, mens det vanlige mennesker liker er "dårlig" eller "mangel på kvalitet". Aftenposten og VG er begge kvalitetsaviser, men de sikter mot forskjellige lesergrupper og har forskjellig kvalitet.
Etter at pressa i Norge "løsrev" seg fra de politiske partiene, later den som den er "upolitisk", "objektiv", "upartisk", "ubundet", osv. Utviklinga henger åpenbart sammen med utviklinga av den norske partistrukturen. Men det at den borgerlige pressa ikke er åpent knytta til partiene, gjør den ikke mindre borgerlig, eller mindre ensretta i viktige spørsmål. Vi er på vei inn i et tariffoppgjør, og det blir god anledning til å studere dette i tida som kommer.
Tilbake til Klassekampen. Det eneste som kan sikre KK's eksistens er et solid grunnlag av abonnenter. De skal være mange før det går an å slakke av på aktiviststøtta, men helt til vi greier å øke antall abonnenter og gi KK en større og mer solid basis av faste lesere, vil avisa fortsette å vakle på kanten av undergang.
Den debatten som virkelig er interessant i denne sammenhengen, er debatten om KK's innhold. Det er innholdet som avgjør om leserne gidder å fortsette abonnementet, om de identifiserer seg med avisa, har nytte av den og føler den som sin. Det er ikke eierforholda.
Klassekampen er ikke aleine på avismarkedet. Den er bitteliten, lutfattig, riksdekkende. I et samfunn som er så tjokka fullt av nyheter som vårt, vil KK aldri kunne konkurrere på de andre avisenes premisser. Til og med de store avisene i Akersgata føler seg på dette punktet pustet i nakken av Internett og TV/radio. Når nyhetene blir spontant tilgjengelige for alle, hvem kan da lokkes til å kjøpe aviser som ikke har noe annet enn kjent stoff? Derfor satser de store avisene på feature-stoff (som Dagbladets lørdagsmagasin).
Etter mitt syn må KK satse på det som skiller den fra alle de andre avisene. Det er egentlig sjølsagt, er det ikke? Det var en grunn til at vi starta KK i 1969, og bygde den opp til dagsavis, stikk i strid med alle odds og økonomiske lover. Grunnen var ikke et ønske om å konkurrere med borgerpressa på dens premisser, det var ikke et ønske om å forsyne arbeiderklassen med de samme nyhetene som alle andre aviser ga eller i det hele tatt å forsyne folk med nyheter. KK blei starta for at arbeiderklassens syn på verden skulle få komme til orde og det arbeidende folkets virkelighet bli synlig. I lederen i KKs aller første nummer heter det:
"Meininga er at denne avisa skal bli ulik alle andre aviser som kommer ut her i landet. Ei revolusjonær avis trykker de nyhetene og de artiklene de andre ikke vil ta, - om streiker, undertrykkelse, om opprør i andre land, om arbeidsliv og levekår i Norge. Protester mot verdens ondskap allmennt, og Nixons presidentinnsettelse spesielt har vi ikke plass til - det tar borgerpressa seg av. Ei avis for arbeidsfolk må konsentrere seg om det viktigste.
(-) Et redskap og en læremester for arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen - det er det vi vil at KLASSEKAMPEN skal bli."
Klassekampen har alltid vært tenkt som en avis for hele det arbeidende folket.
Her ligger Klassekampens sjel, grunnen til at den blei oppretta og avisas eneste berettigelse. Hvis KK blir lik kobbelet av andre aviser, greier vi oss uten. For på den arenaen har de større ressurser og lager bedre avis.
Men på den arenaen som er KKs egen, der går de andre avisene ikke inn. Det er nemlig det stoffet de ønsker å undertrykke. KK må strekke seg etter å bli den avisa som stiller de spørsmåla borgerpressa ikke VIL stille, trekker opp det perspektivet de borgerlige avisene ikke VIL trekke opp og slipper til de standpunktene borgeravisene ikke VIL slippe til: Det arbeidende folkets perspektiver, synsvinkel, standpunkter.
Sett ting i sammenheng. Gi oss perspektiver og bakgrunnsstoff som gjør det mulig å forstå verden og det som skjer, så vi kan endre den og tilkjempe oss bedre kår.
Vis oss borgerskapets skurkestreker og nederdrektighet. Ett eksempel: Den sinnssyke skandalehistorien om Gardermoen ruller og går i alle mediene. Er det en sak om udugelighet, fortielser, renkespill og lureri, men ikke om profitt og penger? Den må du gå lenger opp i Akersgata med! Hvem skal stille det viktige spørsmålet om "hvem tjener" og "hvem taper"? I hvilke lommer går fortjenesten? Hvem stikker hull på byllen og viser oss hvordan det norske samfunnet virkelig ser ut?
Vis oss at vanlige folk ikke er sløve og passive og hjelpeløse, men aktive, handlende, kloke og sterke. Vis oss vår egen hverdag så vi kan sette ord på den. Vis oss all den strålende kampen som foregår mot undertrykkelse i hele verden, vis oss at det faktisk nytter, og at det finnes et håp om en bedre framtid. Vis oss alle kamper og aksjoner utover vårt eget land, og hvordan enhet og organisering fører til resultater. Vis oss at alle vi som slåss utover i landet har rett, vis oss at vi er heltemodige, vis oss at det nytter å slåss. KK skal gi oss sjøltillit, styrke og mot. Den dagen KK blir ei avis som gir oss et slikt bilde, og det er konkret og saklig, ikke floskler og løsrevet tamtam, vil abonnentene også identifisere seg med avisa og bli mer stabile, og det vil bli fler av dem. Leserne vil føle behovet for Klassekampen. I hvert fall de leserne som KK er opprettet for: arbeiderklassen og det arbeidende folket i Norge, de mest undertrykte. (Og av dem er kvinnene den mest un!
dertrykte delen!) Vinner avisa et solid fotfeste i disse gruppene, er økonomien sikret.
Målsettinga med Klassekampen har vært omstridt, og er det fortsatt. Noen tror at det er "smalt" å være revolusjonær. At det å sikte mot arbeidsfolk og kvinner er økonomisk usikkert, journalistisk kjedelig og "forutsigbart". Noen mener at kulturmiljøer i de store byene er et mer spennende publikum. Det var dette striden i 1997 handlet om. Under Nærstad og Bjerke ble det gjort forsøk på å vriste avisa fra eierne og gjøre den til en annen avis. At eierne byttet ut redaktøren var ikke bare helt på sin plass, det var også demokratisk. At nesten alle i den gamle redaksjonen sa opp i et forsøk på å vinne over eierne, var et kuppforsøk, ikke et tilfeldig "mannefall" som Halvor Fjermeros kaller det i lørdagsavisa. Og det var udemokratisk. For det er ikke noe demokrati der bare avisredaksjoner kan bestemme over avisa. Heldigvis lyktes det ikke.
Men avisa sliter fortsatt med virkningene. Den gamle redaksjonen spilte et høyt spill, og framstilte det som om AKP var den skumle ulven som spiste uskyldsreine redaktører og journalister for å fremme sine snevre parti-interesser. Mange blei skremt. Den propagandaen er alltid effektiv, og den gamle redaksjonen visste det. Det skadet avisa. Og det tar tid å lege sårene. Redaksjonen har under Jon Michelet vist at KK ikke er noen snever partiavis. Nå må vi skaffe avisa et solid grunnfjell av abonnenter. Det kan vi bare få til hvis avisa er bra nok. Der bør diskusjonen gå, etter mitt syn.
Det er ikke vanskelig å se at en dagsavis i Norge i år 2000 er en verdi for hvilken som helst gruppering, og at Klassekampen er noe å slåss om. Det er knallhardt slit å holde KK gående, og mange øyner kanskje muligheten for å overta. Så maktkamp er ikke underlig. Men det er det avisa minst av alt trenger nå. Økonomien er ikke sterk nok til å ta nye opprivende konflikter, og det bør alle venner av Klassekampen være klar over. En ny runde med tøylesløs maktkamp om eierskapet kan bli det som skyver hele prosjektet utfor stupet.
Jeg er ikke uvillig til å diskutere eierforhold og måter å skaffe penger på. Men jeg mener det ikke er tida nå. Og jeg synes prosjektet er preget av illusjoner. Vis meg pengene! Vis meg hvilke grupper som har "klingende mynt i bøtta" (som Halvor Fjermeros kaller det) og vil satse langsiktig for en revolusjonær dagsavis for arbeidsfolk og kvinner. Vis meg hvordan vi sikrer innrettinga på avisa samtidig med å utvide eierbasisen. Hvordan sikrer vi at Klassekampen forblir en revolusjonær avis for hele det arbeidende folket, og ikke talerør for snevre partigrupperinger, politiske sekter eller intellektuelle frasemakere? Men la oss vente med den diskusjonen til avisa har fått en sikrere økonomi enn nå.
For vi trenger Klassekampen. Den sprenger hull i det borgerlige isdekket og holder råken åpen med sin daglige livgivende pust. Den utfordrer borgerpressa og er en viktig faktor som gjør at takhøyden, bredden og perspektivet er blitt adskillig større der også. Klassekampen er viktig som del av debatten og demokratiet i Norge. Og vi som er gamle nok til å ha opplevd 50-åra veit at råken kan fryse fort til.
Morten Falck
This archive was generated by hypermail 2b29 : Wed Mar 15 2000 - 12:52:18 MET