Det er mange herskerteknikker. Jeg har ingen følelse av at jeg går
fri. Poenget med herskerteknikkene er nemlig at de ofte er fungerer relativt
ubevisst. Det er ikke bare et spørsmål om å være sleip eller ikke.
Tronds offensive stil hindret at jeg greip et poeng i hans kritikk: det om
partimisbruk.
Etter å ha diskutert en del med Geir - som i sitt innlegg i KK-Forum
gir Trond rett i at det innlegget mitt vi diskuterer, var sekterisk,
skjønner jeg at poeng innlegget faktisk haddde sekteriske trekk.
Sammenlikninkninga Geir gjorde da vi prata sammen, var DNAs ustanselige prat
om "Partiet", og så mente de alltid DNA. Det poenget griper jeg, og er enig
i at KK-Forum skal være et forum for flere partier - og partiløse. Derfor er
det viktig at vi sier hvem vi er når vi omtaler vår egen bevegelse/parti.
Men jeg er veldig for at folk toner flagg, sier hva de mener - og hvor de
kommer fra når det er nødvendig for å forstå innholdet.
Derfor er jeg opptatt av Tronds siste innlegg om "sårhet som
herskerteknikk". Mitt spørsmål til han etter at jeg svarte både til han og
Einar Bråthen, er: Mener du at jeg bruker "sårhet som herskerteknikk" i
disse to innlegg?
Erik Ness
For at folk skal huske Tronds innlegg, kommer det nedenfor:
"(det som nå følger er generelle betraktninger,
og retter seg ikke spesifikt mot Geirs innlegg:)
Det er noe som heter "sårhet som hersketeknikk" som jeg har opplevd ved mange
anledninger fra AKP-ere (og NB: INGEN ANDRE STEDER i politisk arbeid og debatt).
Det er en teknikk hvor den som blir kritisert -SOM ET TAKTISK VIRKEMIDDEL-
velger å
ikke ta debatten om det det opprinnelig gjaldt, men i stedet reiser en
"psyko-debatt" om den angivelig djupt sårende FORMEN på den andre debattantens
innlegg.
Jeg har notert meg at i løpet av 90-tallet er dette blitt en
veldig populær måte å turnere diskusjoner på for AKP. Fra den gamle stilen med
voldsom polemikk, manipulering, fortielser, konspirasjon, personangrep
(og her snakker vi om ting som er PÅ EN ANNEN PLANET i forhold til mine nokså
uskyldige "utskeielser" på KK-forum) - til det motsatte:
En slags sosionom-aktig overfølsomhet mot den minste tendens til skarpe
formuleringer og temperament, med etterfølgende terapi-runder med synderen.
Fra den ene grøfta "korrigerer" man seg til over i den andre.
For meg er kontrasten mellom den iver som utvises rundt
dette spillet, og det manglende engasjement og kreativitet som oppvises m.h.p.
de store POLITISKE og PROGRAMMATISKE spørsmåla som fortsatt er ULØSTE for
90-åras sosialister og kommunister,til å grine av.
Drep meg, herre konge, men ikke med graut.
Trond Andresen"