> Jeg reagerte skarpt på innlegget Trond Andresen skreiv mot Erik Ness
> 4. Juli
> 1996 12:29:50 om sekterisme, fordi jeg synes det var holdt i en slik
> ukameratslig tone, i en stil hvor det å psyke ut motstanderen ser ut
> til å
> være minst like viktig som det saklige innholdet. Trond er
> administrator av
> lista, og det ikke er første gang han får denne kritikken.
Mitt innlegg i denne saka var en meningsytring som vanlig liste-deltaker.
Når jeg skriver innlegg som har med administreringa av lista å gjøre, underskriver
jeg med "tittelen" liste-administrator, i tillegg til navnet mitt. Derfor
vedkommer det ikke saka i dette tilfelle at jeg også administrerer denne lista.
Så til Geirs kritikk: For meg er det ikke så enkelt. For det første er jeg
uenig at min stil i de to konkrete tilfellene er så "brutal" som den framstilles.
For det andre blir jeg provosert av vedvarende parti-propaganda, og da lar jeg
det også komme til uttrykk. Les på nytt, og døm sjøl.
Og hva med Einar Braathens polemiske form i debatten med Mjaaland? Eller
samme Braathens innlegg mot Erik Ness : "Kor e hammaran, Erik Ness?"
Dette har vært atskillig "råere" i formen enn det jeg har prestert hittil.
Les også dette på nytt, og sammenlign.
Jeg trekker fram braathen fordi Geir ut fra sitt ståsted framholder ham - i
motsetning til meg - som et positivt eksempel på såkalt "kameratslig stil". Men
dette henger ikke på greip når man sammenligner.
For ordens skyld,
JEG synes Einar B. sine innlegg har vært helt kurante, en viss friskhet i formen
bør vi tåle. Synes jeg, og dette har ikke noe med min rolle som liste-administrator
å gjøre, det er min mening som deltaker.
Jeg står inne for både form og innhold på det jeg har skrevet. Andre
kan ha en annen form. Mangfold, mangfold.
De som ikke liker min form, får bare hoppe over eller slette mine innlegg.
..............
(det som nå følger er generelle betraktninger,
og retter seg ikke spesifikt mot Geirs innlegg:)
Det er noe som heter "sårhet som hersketeknikk" som jeg har opplevd ved mange
anledninger fra AKP-ere (og NB: INGEN ANDRE STEDER i politisk arbeid og debatt).
Det er en teknikk hvor den som blir kritisert -SOM ET TAKTISK VIRKEMIDDEL- velger å
ikke ta debatten om det det opprinnelig gjaldt, men i stedet reiser en
"psyko-debatt" om den angivelig djupt sårende FORMEN på den andre debattantens
innlegg.
Jeg har notert meg at i løpet av 90-tallet er dette blitt en
veldig populær måte å turnere diskusjoner på for AKP. Fra den gamle stilen med
voldsom polemikk, manipulering, fortielser, konspirasjon, personangrep
(og her snakker vi om ting som er PÅ EN ANNEN PLANET i forhold til mine nokså
uskyldige "utskeielser" på KK-forum) - til det motsatte:
En slags sosionom-aktig overfølsomhet mot den minste tendens til skarpe
formuleringer og temperament, med etterfølgende terapi-runder med synderen.
Fra den ene grøfta "korrigerer" man seg til å dette i den andre.
For meg er kontrasten mellom den iver som utvises rundt
dette spillet, og det manglende engasjement og kreativitet som oppvises m.h.p.
de store POLITISKE og PROGRAMMATISKE spørsmåla som fortsatt er ULØSTE for
90-åras sosialister og kommunister,til å grine av.
Drep meg, herre konge, men ikke med graut.
Trond Andresen