Før vi fortaper oss i detaljer om hva som var riktig og hva som var
uhensiktsmessig reaksjon på myndighetenes overvåking av venstresida, la oss
ikke glemme hovedsaka (hovedsakene):
Det er slått fast at det vi hele tida har hevda, er riktig, nemlig at den
norske staten er en klassestat, som uavhengig av sine egne lover og allmenne
prinsipper setter rettsvern og borgerretter til side i kampen mot den
radikale og revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen.
På seksti- og syttitallet diskuterte vi unntakslovene av 1950 og hevda at de
var retta mot fagbevegelsen og de revolusjonære og at myndighetene
forberedte seg på storstilt internering av venstreopposisjonen i tilfelle
alvorlig krise. DNA og Høyre nekta kramaktig for dette og beskyldte oss for
paranoia. I dag ser vi den indre dynamikken: overvåkingspolitiet skapte det
arkivmaterialet som ville ha vært nødvendig hvis slike massearrestasjoner
skulle ha vært satt i verk. Dette gjorde de med lovlige og ulovlige metoder.
Lundkommisjonen viser med all ønskelig tydelighet at de sosialdemokratiske
og reformistiske illusjonene om den nøytrale og liberale stat er nettopp
det, en illusjon.
Da vi snakka om faren for overvåking og registrering på syttitallet, sa noen
at vi overdreiv. Lundkommisjonen viser at det ble brukt titusenvis av
arbeidstimer og millioner av kroner for å kartlegge, registrere og overvåke
langt flere enn vi trodde.
Premissene for å ha ei sikkerhetslinje er derfor blitt styrka og ikke svekka
av Lundkommisjonen. (Er det f.eks. noen som tror at denne typen debatter og
nettverk ikke overvåkes i dag?)
Men at premissene er til stede, gir ikke nødvendigvis samme konklusjoner som
den gang. Jeg har, som en av de hovedansvarlige for våre
sikkerhetsdirektiver, kommet til at de inneholdt viktige feil. (Og da ser
jeg bort fra en del ungdommelige dumheter, som bare var komiske.)
Viktigst av alt er at jeg mener at sikkerhetspolitikken førte til
sjølkriminalisering og feighet. En rekke kamerater slapp å stå på
gatehjørner og talerstoler for å forsvare kommunismen og sosialismen. Mange
av dem kunne kjøre ultravenstre internt og leve et eksternt liv som vennlige
reformister eller upolitiske personer. Jeg sier ikke at dette gjaldt alle
eller et flertall av dem som var hemmelige medlemmer av bevegelsen, men jeg
sier at jeg kjenner mange slike tilfeller. Ved å unndra seg den politiske
praksisen og kampen ute blant folk, unndro man seg også det korrektivet det
er å argumentere med arbeidskamerater og andre. Man svekka partiets
kontaktflate og senka tallet på dem som kunne rekruttere og bygge ut
partiet. Dette kan det sies mye om. Dessuten skapte man en psykologisk
tilstand der folk fikk et inntrykk i egne huer at politikken ikke tålte
dagens lys. Man sto ikke fram med stolthet og sa: Visst faen er jeg
kommunist, og det med god grunn, man trakk seg unna. Sikkerhet blei et
argument for både latskap og feighet, og sjøl om man ikke var lat eller
feig, så sneik det seg inn en mulighet til å velge lette løsninger.
Jeg trur vi skulle vært dristigere og mer villige til å risikere. Sjøl om vi
visste at eksponering av mange folk kunne bety internering eller
likvidasjoner i en krisesituasjon, skulle vi ha tatt sjansen på det. Vi
hadde blitt flere kommunister av det og flere kommunister med bedre
forankring blant folk. Og skulle det verste ha skjedd, så ville vi ha sådd
frø som ville hatt stor spirekraft.
Dette sier jeg ikke med lett hjerte eller uten motforestillinger. Jeg veit
om partier som kjørte så legalistisk at da mappene deres ble tatt i bruk,
var det ikke noen igjen til å fortelle om politikken deres. Derfor snakker
jeg ikke generelt om hva som er ei riktig sikkerhetslinje. Under andre
forhold måtte vi ha vært mye strengere på noen punkter. Det jeg snakker om
er en kalkulert risiko ut fra norske forhold. Slik situasjonen var i Norge,
hadde det vært rimelig å ta sjansen på å eksponere mange flere folk. (Det
trudde de jo i Chile også, noe som ikke var helt urimelig tatt i betraktning
landets demokratiske tradisjoner...) Dessuten er det slik at sjøl under de
mest ekstreme illegale forhold, må noen være legale.
Når dette er sagt, vil jeg gå skarpt mot dem som hevder at det bare var tull
å ha sikkerhetspolitikk. Jeg hadde en argentinsk venn, kommunist. Han
besøkte Norge på slutten av 70-tallet, mens militærjuntaen satt ved makta i
Buenos Aires. Da han vendte tilbake til hjemlandet etter norgesbesøket, ble
han drept. Hva om det hadde vært mine illusjoner og min slapphet med
sikkerhet som hadde kostet ham livet? Er det et ansvar kritikerne av enhver
form for sikkerhet er villige til å ta? For det er ikke urimelig å tro at
USAs venner i Argentina kunne skaffe seg informasjoner fra Norge via CIA,
det er heller sannsynlig. I min tid som partileder hadde jeg ansvar for
forbindelsene til en masse organisasjoner og partier som jobba med risikoen
for sine liv i hjemlandet, PLO, EPLF, IRA, latinamerikanske og asiatiske
kommunister osv. Dessuten jobba vi med dessertører fra den amerikanske hæren
under Vietnamkrigen. Hvis vi ikke hadde kunne tilby disse
frigjøringskjemperne et minimum av sikkerhet i deres kontakter med Norge, så
skulle vi av moralske grunner ha unnlatt å ta kontakt med dem. For ellers
ville vi sittet med det moralske ansvaret for å ha opptrådt som lokkeduer
for CIA og andre, altså provokatørens rolle.
Forøvrig mener jeg fortsatt at landsmøter i revolusjonære partier bør være
stengt for pressa, nazister og overvåkinga. Det gjelder i dag og det gjelder
på syttitallet.
Pål Steigan