1) Eivind Smith (som er en annen enn Carsten Smith) understrekte hele
jurist-standens ansvar (ikke bare dommerstandens) for å garantere
overvåkingsregimet. Ved Liste-saken i 1977 gikk Riksadvokat Dorenfeldt
langt i offentlig å legitimere blanco-fullmakter til Arne Huse & POTs
framferd (overfor Ikke-Volds Ivar Johansen og hans medhjelpere, Club
7-Jensen og Ny Tid-Hauge). Tjue - 20 - forsvarsadvokater, med Ivar
Johansens egen forsvarer hr.adv. Kjetil Lund i spissen, rykket ut med et
protestopprop mot Dorenfeldts uttalelser. Da svarte Hr.adv. Jens Chr. Hauge
med et mot-opprop som forsvarte Dorenfeldt: 1100 advokater !!! (Kjetil Lund
skrev i ettertid en artikkel - en "betenkning"? - om det å føre sak mot
Staten med forsvar i individets politiske rettigheter).
2) Paralleller til Sverige og Danmark ble trukket inn. Jan Guillou som fikk
ett års fengsel for sine avsløringer av samrøre parti/overvåkingspoliti,
mente det eneste som skilte Sverige og Norge var Lund-kommisjonens rapport.
Begge lands sosialdemokratier levde i varig sjokktilstand etter 1948-kuppet
i Tsjekkoslovakia. (De var ikke grunnleggende udemokratiske, men mentalt
skadde ?).
3) I Danmark har Justisdepartementet vært hardt ute i forbindelse med
"Tamil-saken". Her er oppsummeringen at juristene har vært svært så "lojale"
- altså for følsomme overfor det som til enhver tid var det politisk
opportune. Det som har manglet var "nøytralitet", for å bruke begrepsrekke
fra statsviter prof. Knut Dahl Jacobsen. Mens Lund-kommisjonen vel også
etterlyste "den faglige uavhengighet" - den faglige etiske integritet.
Fokuset var her mer på rettsvesenet enn på sentralforvaltningen. Når
juristprofesjonen svikter, trues demokratiet - iallefall demokratiets
liberale verdi-forutsetninger. (Dietrich Rueschemeyer har noen spennende
bidrag fra tysk versus amerikansk tradisjon her!!)
4) Jens Christophersen hadde et godt poeng, som Jan Guillou sa seg enig i:
Den illegale og illegitime overvåkingen tok overhånd lenge etter at den
Kalde krig hadde definitivt forlatt sitt høydepunkt. Altså hadde den ingen
internasjonale strategisk-rasjonelle grunner. Hvilke grunner var det da? Jo,
internbyråkratiske: Et enormt apparat var satt opp. Dette ønsket man ikke å
tukle med, eller omstille og demontere. Men apparatet fikk et
sysselsettings- og legitimeringsproblem. Derfor forfulgte en saker in
absurdum. Når et hundretalls overvåkere skal klippe ut av aviser hver dag,
blir det etterhvert enorme saksmapper og registre (Alf R. Jacobsen). Idag
er det innvandrere og flyktninger som "hjelper" overvåkingsapparatene. (Her
kom redaktør Stanghelle i Dagbladet og sa seg helt enig med Guillou).
Henimot konklusjoner:
5) Men er det da riktig som Jens Christophersen sa: Problemet er manglende
rolle-differensiering? På mange måter representerte juristene det
borgerlig-konservative sivilsamfunn, men likevel gled de under DNA-statens
fold - en slags unntakstilstand, en krigsmentalitet, en fortsettelsen av den
2.v.krig - hver gang de oppfattet en ekstremist-trussel. Problemet lå
derfor, etter min mening dypere: I det norske klassesamfunnets
mentalstrukturer, og i den relativt svake norske statens stilling vis-a-vis
et svært politisert og ideologisk splittet sivilsamfunn. Analyser som
forutsetter et harmonisk samlings-Norge etter 1945 har galt utgangspunkt, og
de vil selvsagt ende opp i å tillegge utenrikspolitiske begivenheter a la
kuppet i Tsjekkoslovakia og CIAs aktiviteter i Norge stor rolle, eventuelt
sentrale enkeltpersoner a la Haakon Lie og Hauge sine etiske og strategiske
motiver.
6) Som Eivind Smith igjen ganske riktig formulerte det, tett opp til hva
Trond Kvist oppsummerte i den bergenske politivold- og Boomerang-sak: Når
makten trues av en opposisjon, er det at statens demokratisk-liberale
karakter settes på prøve. Denne prøven har den norske stat til dags dato
ikke bestått!!
Forøvrig var en-spaltes intervjuet med Sigurd Allern i KK fredag 10/5
interessant.. Han tar indirekte avstand fra Magdahl og Jagmanns uttalelser
på pressekonferanse dagen før, om at AKPs sikkerhetslinje utifra
Lund-kommisjonens rapport viser seg helt berettiget. Mens Allern mener at
denne linja var det motsatte av en en tjenlig og rasjonell mot-strategi
overfor den overvåkende stat.
- Denne uenigheten blant de gamle AKP-ledere er prinsipielt viktig for oss
som idag prøver å bygge et ikke-leninistisk men marxistisk parti. Jeg mener
følgende:
A. Bare massemobilisering kan stoppe såvel politistaten såvelsom nazister. Og:
B.Bare ikke-konspiratoriske metoder basert på folkeskikk og åpen tillit kan
fremme en slik massestøtte. Videre:
C. Jo mer selvorganisert og ikke-hierarkisk, altså jo mindre avhengig av
enkelte ledere en slik massebevegelse er, jo mindre sårbar blir den for
statlig kontroll & infiltrasjon og høyreekstrem terror.
På tide å begrave den leninske partimodell for godt, men en alternativ
"partiteori" må ta dens plass. Har AKP'ere av Allerns støpning noe positivt
å bidra med i denne sammenheng ? Har "ex-AKP"ere ??
Hilsen Einar
Einar Braathen
Research Fellow, SEFOS (Centre for Social Research), University of Bergen.
Prof. Keysers gt. 2, N - 5007 Bergen, Norway.
Tel.: (+) (47) 55 58 97 82 / 55 58 97 10
Fax: (+) (47) 55 58 97 13
E-mail: Einar.braathen@sefos.uib.no
Home Address: Parkveien 4b, N - 5007 Bergen, tel 55 90 35 96