Innlegg (sto i KK 16/3):
"TO KINA" - HVA Så?
Det er heldigvis mange år siden Klassekampen fulgte kinesisk
utenrikspolitikk i det meste. Men KK sier på lederplass 12. mars:
"Det finnes bare ett Kina og det inkluderer både fastlandet og Taiwan.
Regjeringa i Beijing er i sin fulle rett når det gjelder å slå ned
(! -mitt utropstegn) en løsriving fra Taiwans side".
Som forhenværende maoist (men fortsatt rød) kjenner jeg
meget godt hele argumentasjonsrekka for hvorfor "Taiwan er en provins i
Kina", og at en krig derfor vil være et "indre anliggende".
Men jeg kjøper ikke dette lenger:
Jeg kan uansett ikke godta full krig mellom verdens største stat og en
annen ganske stor (21 millioner innbyggere) makt som i betydelig grad
kan kompensere tallmessig underlegenhet med hypermoderne
militærmateriell. Dette vil bli et blodbad og en tragedie av
dimensjoner. Den tid er forbi da jeg p.g.a. "prinsipper" lener meg
tilbake og slår fast at folkerettslig sett er dette en kinesisk
"politiaksjon", og dermed gir min blanko-støtte slik som KK gjør.
Konflikten må for enhver pris ikke "løses" ved krig. Mener KKs
redaksjon at blodig miltær erobring og underlegging under Beijing bør
støttes, til og med når de veit at et overveldende flertall på
Taiwan er mot en innlemming i Kina?
KK sier at "USAs maktdemonstrasjon er grov og utidig innblanding i
indre kinesiske anliggender". At USA blander seg inn på Taiwans side
har historiske og maktpolitiske årsaker, men å mane fram det gamle
bildet med kanondiplomati mot de fattige holder ikke i dette
tilfellet. Parolen on "ett Kina" var i 1949 en rettferdig
forsvarsreaksjon fra den unge, svake og lutfattige Folkerepublikken mot
det mektige vesten dominert av USA. Men Kina er i dag en militær og
økonomisk stormakt, i rask vekst, med et udemokratisk regime som
eksporterer våpen til diktaturer verden over, som undertrykker egne
folkegrupper (Tibet, f.eks.), og som har maktambisjoner i øst-Asia.
Det er ikke lenger snakk om det svake og undertrykte landet, men
undertrykkerstaten og stormakta Kina.
Med dagens system i Kina, er realpolitikere og investorer i USA (i
motsetning til døende politiske og militære hauker som fortsatt lever
i den kalde krigens tid) interesserte i å etablere et langsiktig godt
forhold til herskerne i det kapitalistiske fastlands-Kina, samtidig som
de sjølsagt vil sikre at Kina ikke blir for mektig i forhold til USA.
Jeg er faktisk i dag "til høyre" for den norske regjeringa, USA og
de fleste andre land, fordi jeg mener at Taiwan bør anerkjennes som en
sjølstendig stat og gis plass i FN på linje med andre land. Det bør
ikke skje umiddelbart for ikke å framprovosere en krig (jfr.
virkninga av Tysklands anerkjenning av Kroatia), men på sikt bør det
skje. Taiwan i dag er noe helt annet enn da Chiang Kai-Shek flyktet
dit med den slagne, korrupte og USA-støttede Guomindang-hæren i 1949,
og etablerte et ettparti-diktatur. Landet er - snart 50 år etter - en
moderne stat som, på tross av sterke autoritære rester fra det gamle
Guomindang-systemet, er mindre udemokratisk en dagens kapitalistiske
fastlands-Kina. Og videre utvikling i demokratisk retning går mye
raskere på Taiwan enn i Folkerepublikken. Befolkninga på Taiwan veit
dette meget godt. De sier massivt nei til å underlegges fastlandet,
også fordi Taiwan er en dundrende økonomisk (kapitalistisk, javel)
suksess. Levestandarden ligger skyhøyt over fastlandets, og ironisk
nok er i dag forskjellene mellom fattig og rik lavere i det
erkekapitalistiske Taiwan enn i den "sosialistiske Folkerepublikken".
Med "sjølråderett" menes - i følge mitt syn - ikke bare <nasjonenes>
sjølråderett, men også at folkegrupper kan kreve rett til full
autonomi sjøl om dette føerer til at samme etniske gruppe da vil
forefinnes i flere tilstøtende stater. Dette kan bare avgjøres på
grunnlag av den faktiske situasjonen, og det viktigste momentet er hva
befolkninga sjøl gir uttrykk for.
Mitt syn er at verden er tjent med at de største statsdannelsene
spaltes opp i mindre og mellomstore stater. Jeg mener at demokrati,
t.o.m. i vanlig borgerlig-kapitalistisk betydning, rett og slett er
<umulig> i Russland, India, Kina, USA, Brasil - ganske enkelt fordi
disse landa er for <store>: Den politiske avstanden til makta er for
stor, og maktas mulighet til å manipulere og sette forskjellige
grupper opp mot hverandre er også for stor. Dette er også i tråd med
den kjente Amerikanske sosiologen Charles Lindblom, som i KK en gang i fjor
oppsiktsvekkende uttalte at USA bare kan bli demokratisk hvis landet
spaltes opp i sjølstendige stater. (I den forbindelse kan nevnes at i
den "amerikanske delstaten" Hawaii pågår det nå en fredelig nasjonal
frigjøringskamp for løsriving fra USA. Den burde KK dekke.)
Min framtidige verden består av mange hundre, kanskje over 1000
autonome regioner som samarbeider på likeverdig grunnlag lokalt og
globalt. For meg fortjener den Taiwanesiske befolkningas motstand mot
å bli underlagt dagens kinesiske keiserrike minst like mye sympati som
det norske folkeflertallets motstand mot EU-medlemskap.
Til slutt: Mener KKs redaksjon at regimet i Beijing fortsatt skal ha
makta over Tibet? Eller støtter de kravet om rett til løsriving for
den Tibetanske nasjon?
Trond Andresen