Nyheten i Dagbladet om kloning av sau i England viser igjen
for allverden hva mennesket gjør idet det står ved det,
Bjørneboe kalte "Frihetens øyeblikk". Idet mennesket via de
herskende oppnår guddommelig makt (riktig dato for dette er
egtl. Hiroshimadagen), utslettes menneskeligheten. All historie
inntil nå viser een ting med overveldende tydelighet, når det
gjelder menneskets evne til selvbegrensning: den finnes ikke
(lengere). Muligheter som finnes, vil bli tatt i bruk.
Hva samvittighetsløse og kyniske forbrytere, som det ved Gud
ikke finnes noen mangel på i dagens verden, spesielt ikke blant
de herskende: topppolitikere, bedrifts- og konsernledere og
vitenskapsfolk, hva de vil kunne få ut av muligheten for å klone
mennesker er ikke vanskelig å tenke sig. De mest vanvittige
intriger blir mulige, når *løgnen blir til fysisk virkelighet*
ved at kopiering av mennesker kan finne sted. Nietsche drømte om
overmenneskets tidsalder ved Guds død. Strindberg var mere
realistisk da han sa: "Det är synd om människorna".
Det eneste, vi stakkars vanlige mennesker har tilbake å håpe på,
er det gamle ord om, at den som graver en grav for andre, selv
vil falle i den. Dvs. at arvelighetsforskerne tar feil, og
mennesker med lik genetisk utrustning ikke er like. Svikter også
dette siste håpet, må vi konkludere med Camus: "dersom Gud
eksisterer, er han ond". Eller med andre ord: den
mistanken som allerede med nazismen, stalinismen og senere
nyliberalismen ble vakt hos noen av oss, om at ondskapen er
sannheten om mennesket i dets nødvendigvis fremherskende og
herskende form, er blitt bekreftet, og for oss elendige som ikke
finner tilstrekkelig glede i ondskapen gjelder det å forsvinne
frivillig i tide før vi lir en pinefull død eller det som er
verre.
Den schweiziske forfatter Friederich Dürrenmatt konstaterte
etter konsentrasjonsleirene i kriminalromanen "Mistanken" (om en
SS-lege som i det skjulte fortsetter sin praksis på en
privatklinikk i Schweiz), at menneskeheten deler seg i pinerne
og de som blir pint.
"I dag bekjenner alle seg til demokratiet, akkurat når
demokratiet er blitt en umulighet" skrev Gunnar Adler Karlsson
profetisk i 1983 i etterordet til Lasse Svanbergs bok
"Bekvämlighetens Triumf" som burde vært obligatorisk lesning for
alle de lettvinte teknooptimistene som flyter med historiens
mudrete og blodige strøm.
Renæssansen bar i seg håpet om et brudd med middelalderens og
klassesamfunnenes grusomheter. Kapitalismen former i dag
i en ny middelalder teknikken i sitt bilde og snart også
mennesket i rent fysisk forstand. "I våre mest utviklede samfunn
tenderer makten til å bygge mindre og mindre på våpen og penger
og mere og mere på massehypnose" sier Adler Karlsson i
ovennevnte etterord. Dette er i all korthet sannheten bak alt
skravlet om "informasjonssamfunnet". Både psykisk og nå også
fysisk blir mennesket et substrat, et materiale for makten. Den
som ser og hører en Hans Fredrik Dahls "objektive" og affektert
knirkende kyniske tørrpreik om de verste løgnere siden Goebbels
vet hva klokken har slått: Goebbels' arvtakere er i utrettelig
arbeide for å realisere sine drømmer - Le Pen har sine
utspekulerte medspillere i Norget.
Kjempeportretter av overlemuren Dengs reptilfysiognomi eller
Clintons teenage-flesketryne er symbolske: de viser oss at de
fikk rett. Orwell ("Big Brother", "newspeak",
kjærlighetsdepartementer og sannhetsdepartementer er i dag mere
realitet enn noensinne), Capek (Krigen mot salamandrene - Deng,
Clinton osv. de er tidens salamandre) og Huøley - det
reagensrørproduserte mennesket er i dag virkelighet. Nå venter
vi bare på Karin Boyes sannhetsserum. Det kommer nok - det
verst tenkelige skjer alltid i teknologiens verden.
"Veien til helvete er brolagt med gode forsetter". Denne setning
må snart skrives i datid.
Karsten V. Johansen