Ebbings glimrende kronikk i KK i dag (7.2) slår ned på noe
meget sentralt. Han nevner KK-mishandlingen av Fløgstad i
kontrast til diggingen av (eks-)ml-bevegelsens sutteklut
Solstad. Her hadde det også vært rimelig å nevne den sanseløse
utskjellingen som KK i sin tid fant det for godt å øse over
Georg Johannesens "Romanen om Mongstad". På mange måter
inneholdt denne "anmeldelsen" nøkkelen til en forståelse av
hva "kultursidene" i KK har vært for et fenomen: De har vært
et typisk litteraturklikeprodukt som i enhver annen borgerlig
avis. At nå Ebbings kronikk trykkes tyder kanskje på at det
åpnes for nye muligheter.
For undertegnede, som kommer fra Danmark (har bodd snart 14 år
i Norge med en pause på to år i Grønland) har det alltid vært
en kilde til undren å registrere den underlige likheten mellom
atmosfæren på KKs kultursider og så det fenomenet som i
Danmark går under betegnelsen "kystbanesosialismen" og hvis
fremmeste uttrykk er kultursidene i "Politiken" - et av de
mest effektive sovemidler jeg kjenner. 68-maoismen var monden
der, på samme måten som den var det på kultursidene i en
svensk avis som "Dagens Nyheter". "Kystbanesosialismen" var
den vage fotformede venstreorienterethet som fløt ut fra de
moderne funkissovebyene i de velstående middelklasseområdene
langs kysten nord for København. "Kystbanesosialismen"s
venstreradikalisme var maoismen i dansk utgave, som dog i
dansk middelklasse hadde sterk konkurranse fra mere
grundtvigiansk-anarkistiske strømninger (Kløvedal Reich osv.).
Det karakteristiske for de førstnevnte var at de aldri fikk
øye på den europeiske arbeiderbevegelsen og *derfor* aldri kom
Marx nærmere enn i Maos forvanskede avtapping - presis det
samme har gjort seg gjeldende hos AKP-strømningen i Norge. For
den danske maoismen eksisterte bare soveby-Danmark og så
fjernsynets Afrika og Kina. Dag Solstad på samme måte har
ingen oppfatning om Marx eller den europeiske
arbeiderbevegelsens historie - han lever i et mentalt vakuum
som består av det rike Sørlandsnorge (med Ibsen som eneste
fortid) - Norges motsvarighet til kyststrekningen nord for
København - og - og det er det vesentlige: *Han er ikke det
ringeste interessert i å vite noe om det han er uvitende om!*
Hans "nysgjerrighet" gjelder hans egen navle med omegn, han
forstår ikke (den historiske) forbindelsen mellom Norge og
omverdenen. Han forstår ikke sin egen historie. (Tron Øgrim er
på samme måte: opptatt av sin norske skoleIbsen og så "tredje
verden" i fjernsynsvarianten, når han da ikke er mere hipp som
datafreak).
På dette punkt er Solstad i grell kontrast til de politiske og
kulturkritiske forfatterne i norsk etterkrigstid fra Sandemose
og Bjørneboe til Georg Johannesen og Kjartan Fløgstad og
selvfølgelig også i eldre tid til den Ibsen han er så opptatt
av. De er og var klassisk dannete og europeisk orienterte (som
er det motsatte av å være EU-orientert), kulturelle
internasjonalister mens Solstad er en hjemmestrikket
sørøstnorsk orientert kulturell navlebeskuer - en slags
introvert dongeri-legpredikant som er blitt forfatter. Hans
"Forsøk på å beskrive det uigjennomtrengelige" slår netopp
feil, fordi han mangler historisk referanseramme ut over
norskfagets gymnasiepensum, og så den ml-interne og
innovervendte. Han vil som evig gymnasiast forklare
etterkrigsnorge og ml-bevegelsen utelukkende ut fra seg selv.
Det er 100% utenkelig at Solstad f.eks. skulle interessere seg
for kildene til det norske studentopprøret utenlands eller den
spanske anarkismen (selvom intet skulle glede meg mere enn
hvis det en dag inntraff). Han er mere opptatt av Barcelona
FC.
Den danske parallell til AKP finner vi i Amdi Petersens
maoistiske Tvind-konsern som også er bygd opp omkring den
kvasireligiøse og antiintellektuelle tredjeverdensideologien.
Det spesielle ved AKP lå i deres militaristiske svermeri for
den kinesiske atombomben og tilpasning til den rabiate norske
sovjetparanoia (den kinesiske variant av Reagans "Evil
Empire") og dermed til Nato-siden i den kalde krigen, hvor
f.eks. SV ble oppfattet som fordekte agenter for
Sovjetimperialismen (mens de selv prøvde å være direkte
agenter for en helt parallell kinesisk maktpolitikk, som bare
fremsto som penere i norsk andedam pga.alliansen med
USA-imperialismens interesser) på linje med hvordan
overvåkingspolitiet i dag oppfatter Berge Furre. Georg
Johannesen karakteriserte dette for hva det var, og for dette
hates han evig i norske ml-kretser (de har f.eks. angrepet ham
for å være en slags fascist). Dette glir litt for lett i
glemmeboka i dag, hvor diskusjonen føres av nye generasjoner
uten nøyere kjennskap til den nære fortid.
Dag Solstad har vært AKP-fenomenets trofaste og utglattende
apologet og senere den hyrden som førte sjelene frelst tilbake
fra utsvevelsene til en noe utflytende og sutrende norsk
marginalnormalitet som nå peker mot raffinert nyomvendelse og
ytterligere innovervending. Som sådan fortjener han å
underkastes en gjennomgripende kritikk.
Karsten V. Johansen