(Eller kanskje, likevel?)
I morgen, den 17. januar 1997, er det 350 år siden Posten ble grunnlagt i Norge. Det er mye og
først og fremst mye godt og fint, som kan sies om denne lange postale og i aller høyeste grad
SOSIALE arbeidsdagen. Mye har jeg tidligere skrevet i ulike artikler om Posten i Klassekampen,
jeg skal ikke gjenta alt her.
Bare dette:
Posten er 350 år, og kanskje det mest moderne vi har (hatt).
Posten var en av søylene da våre forfedre engang bygde "det moderne norske hus".
Uten Posten ville Norge stoppet i middelalderen.
Uten Posten stopper Norge . Ennå. I dag.
I 1997 er Posten en stolt jubilant.
I 1997 er Posten for mange folk og steder en høyt elsket jubilant. Men som dessverre forsvant.
I 1997 er Posten for mange folk og steder en høyt hatet jubilant. En arrogant jubilant som bare forsvant.
Derfor skal vi selvsagt feire Postens store jubileum. Men ikke uten å glemme hva som nå faktisk skjer med den
engang så stolte samfunnsinstitusjonen. I dag rives den ned. En av søylene i det moderne norske samfunnet,
uten at jeg dermed skal slå fast at samfunnet nå er blitt ... postmoderne.
For å minne om bismaken vi alle bør kjenne under jubileet, har jeg skrevet en kort artikkel om det som nå skjer
med Posten. Egentlig er det et innlegg jeg har sendt til Aftenposten (vi får se om de trykker det), men det er jo
natulig å også legge det ut her, på KK-forum.
Jeg har også lyst til å spørre dere, kjære KK-forumister: Bør jeg også sende denne artikkelen til andre aviser?
Den kunne jo gjerne vært trykket i enhver avis over det ganske land, overalt ville det jo møtt folk som enten har
mistet eller snart vil miste postkontoret sitt. Når det gjelder Klassekampen, har jeg skrevet om disse tingene der
før, noen vil sikkert si til det kjedsommelige. Jeg har forøvrig aldri fått noen reaksjoner på disse, sannsynligvis
fordi alle har vært relativt enige i alt (og da kan man jo spørre om det i det hele tatt er noe poeng i å skrive det?).
Synspunkter på dette?
Synspunkter på selve teksten?
(Bortsett fra at ikke KAPITALISMEN er nevnt som årsak. Husk at jeg ville ha det på trykk i Aftenposten...)
Nedenfor kommer i alle fall artikkelen, eller innlegget:
Med vennlig hilsen
Bjarne Nærum
Derfor står du i postkø
--------------------------------
Posten fyller 350 år, og det er naturlig å se nærmere på
bedriftens senere utvikling. Også fordi selve jubileumsåret
kan bli det mest dramatiske i hele Postens historie, med
konsekvenser for store deler av befolkningen.
Av dagens omlag 2300 postkontor vil bare ca. 900 være
tilbake ved utgangen av 1998. Det er stor motstand mot denne
utviklingen, både i byen og distriktene. Viktige servicetilbud
og sosiale møtesteder forsvinner. Avstanden øker, køene øker
og gebyrene øker, sammen med folks misnøye.
"Derfor har du stått i kø på postkontoret" var tittelen
over en helside i Aftenposten 21.12.96. Men "avsløringen", som
ikke gikk stort lenger enn til lunsjavvikling, sykdom og jule-
rush, kan med fordel utdypes noe. La meg kort nevne noen
forhold:
Postens strategi tilsvarer den bankene fulgte i sin om-
stilling for få år tilbake. Driften rasjonaliseres, gevinst-
potensialet i ny teknologi (som allerede er mjukt innført som
"tilleggstjenester") tas ut, manuelle tilbud fjernes og
kostnadene til lokaler og personell kuttes. Bankene la ned
mange filialer og reduserte bemanningen. Køene økte, sammen
med gebyrene på manuelle tjenester. Både kvalitet, til-
gjengelighet og pris ble forverret samtidig. De som av ulike
grunner likevel ønsket manuelle tjenester, fikk i tillegg vite
gjennom reklame og brosjyrer at de nærmest var tilbakestående:
"Står du i kø for å betale gebyr?"
Bankenes strategi virket. Det sosiale underskuddet skapte
heller ingen store problemer: "Dere har jo Posten," var
meldingen til de forlatte og ofte mindre lønnsomme kundene
(det var knapt filialer igjen i Oslo øst). Jovisst hadde vi
Posten! Men da de omfattende nedleggelsene ble vedtatt i
fjor, møtte daværende "postminister" Kjell Opseth motstanden
på denne måten: "Ingen protesterte da bankene la ned filialene
sine".
Postledelsen hevder at postkontorene må nedlegges, for
"folk bruker dem ikke lenger". Det er fristende å svare med
Aftenposten: "Derfor har du stått i kø på postkontoret". Av
naturlige grunner vil du fort slutte med det, om du kan. Noe
Posten håper, det fremmer jo rasjonaliseringen. Men alle kan
ikke. Det er opplagt forskjell på "folk", for noen fyller jo
de stadig lengre og høyst levende køene. Når Posten nå i til-
legg både kutter bemanningen og nedlegger de omkringliggende
kontorene, går både vi og den gjenværende betjeningen spennende
tider i møte. Så noen den skremmende amerikanske filmen
"Falling down"?
All motstand mot nedleggelsene møter i tillegg argumentet
"det er på grunn av den teknologiske utviklingen". Hva kan folk
si til det? Selvsagt må Posten som før tilpasse seg endrede
teknologiske omgivelser. Men det er ingen naturlov som sier at
alle disse postkontorene derfor "må" nedlegges.
Med en offensiv holdning til ny informasjonsteknologi
(IT), kunne faktisk postkontorene mange steder fått flere
oppgaver og økt trafikk. Dette kunne f.eks. blitt multi-
funksjonelle offentlige servicekontor, tilknyttet både ulike
offentlige og endog kommersielle IT- og kommunikasjonsnettverk.
Og med egen Internett-kafe, for å gjøre IT tilgjengelig for
alle, over hele landet? Dette er faktisk reelle måter å nå
politisk uttalte mål på.
Fra 1992-96 er det gjort forsøk med slike løsninger i
Norge. Resultatene er svært oppløftende, og et bredt politisk
flertall ønsker nå å videreutvikle det IT-baserte "offentlige
servicekontoret". Dette bør i stor grad bli modellen når post-
kontor og andre offentlige tilbud hver for seg ikke lar seg
opprettholde mange steder. Problemet er bare at postledelsen
selv ikke har vært særlig interessert. De vil heller legge ned
kontorene, og det så fort som mulig. En viktig søyle i det
offentlige servicekontoret rives faktisk dermed bort.
Vi ser at IT minst like mye er en mulig forutsetning for
ny utvikling og positiv vekst, som reell årsak til nedlegg-
elser, køer, sentralisering og økt bilbruk. Postens ensidige
argumentasjon er trolig et av vår tids viktigste bidrag til
befolkningens teknologiskepsis og avmakt.
Vi må nok dypere for å nærme oss kjernen i årsaksfor-
holdet bak nedleggelser og økte køer. Psykologiske og
(ledelses)kulturelle årsaker er en ting: Posten "må" gjøre
som alle andre. Viktigere er det at tilpasningen til strukturer
som EØS og EU legger klare føringer på vår utvikling, også på
dette området. Postledelsen har forøvrig lenge arbeidet for å
gjøre Posten til fristilt aksjeselskap, noe som naturlig nok
har dempet interessen for "offentlige servicekontor" og andre
nære tilknytninger til forvaltning og etater. Dessverre har
heller ikke politikerne evnet eller villet utvikle alternative
visjoner og nødvendige demokratiske debatter for den viktige
omstillingen av Posten.
I det store jubileumsåret er spørsmålet: Må "Posten skal
fram" heretter bety "farvel til samfunnsinstitusjonen"?
Bjarne Nærum, Oslo