"Kultur eller aktivister? Ja takk!
Er det feil av Klassekampen å skrive om kunstarter, filosofer,
kulturspørsmål osv? Er det fordi Klassekampen har brydd seg om dette
at aktivister melder at de føler seg tilsidesatt og usynliggjort? Er
det derfor slik at alle på "aktivistsiden" nå vil rette på dette ved å
hive ut all kulturdekning av avisa? Er det slik at Jorun Gulbrandsen &
partifeller nå vil sette en stor rød strek over alt redaksjonen synes
de virkelig har fått til?
Si ja til dette, og du har skikkelig rota det til.
Majoritetseieren forutså nok - i sin bekymring for avisa - ikke hvor
tett minefelt de tråkka ut i når sonderinger om alternativ redaktør
tok til. Det har virkelig vært interessant å lese hvor langt det går
an å ta alt som blir sagt og gjort opp i verste mening. Men slik er
det ofte i politikk: Det er ikke hva du gjør som teller, det er hva
andre oppfatter at du gjør. Jeg krysser fingra, og håper at deltakerne
fortsatt er i stand til å lytte etter konstruktive tanker hos
hverandre når redaktørskiftet er over.
Selv har jeg mange år bak meg som politisk engasjert kulturaktivist -
noen ville også kalle det aktivist i politisk kultur. Hvis noen sier
"kultur eller aktivister", sier jeg "Ja takk, begge deler". Aktivister
trenger oppbakking, ikke minst i kulturspørsmål. Det er helt nødvendig
at en avis som Klassekampen har et videre utblikk i kulturspørsmål enn
de som tre dager før et politisk møte kommer på at det kunne gjort seg
med et "kulturinnslag", helst i tråd med møtetema. Jeg er også svært
glad når avisa gir meg en aning om hva jeg går glipp av på de scener
og lerret jeg som småbarnsfar ikke rekker å besøke. Jeg vil ikke at
avisa skal gjør mindre her. Men jeg tror vi må diskutere åpent hvordan
det kan gjøres bedre - hva som er behovene, hvilke behov som skal
prioriteres, og hvordan de kan dekkes bedre.
Jeg vil gjerne ha en avis som skjerper tanken - ikke ved å skrive på
en måte jeg ikke har forutsetninger til å forstå, men ved å vise meg -
på en forståelig måte - ting jeg ikke har tenkt skikkelig over. Jeg
vil gjerne vite mer om Milovan Djilas' begrunnelse for å snakke om en
ny type herskerklasse. Jeg vil gjerne vite mer om hva som gjemmer seg
bak det ugjennomtrengelige språket hos visse innflytelsesrike
filosofer. Jeg vil gjerne vite mer om verdien ved å ha en opera og et
operabygg i Norge. Jeg vil vite mer om sammenhengen mellom de
politiske krusningene på overflata og de kulturelle strømningene i
dypet. Jeg vil ha en avis til å bli klok av, ikke bare til å bli
underholdt eller pissa opp etter ryggen av. Men avisa må ha en klar
ide om hvem den snakker til og for.
Sjøl er jeg ferdig utdanna akademiker, oppvokst i et lektorhjem. Jeg
er vant til å bryte meg vei i tungt fordøyelige bøker. Men jeg satt
også mer enn en gang undrende igjen etter artikler skrevet i Røssaaks
tid og lurte på hva som egentlig var meningen, hvem artikkelen var
myntet på, og om temaet egentlig angikk meg.
Å undre seg kan være en god start på veien til en rikere forståelse,
men forutsetter at leseren ser vitsen og har sjøltillit til å
forfølge saka videre. Å skrive ugjennomtrengelig om kulturspørsmål
er å skyve unna de leserne som kanskje trenger dette stoffet mest - og
da ikke bare for å kunne stoppe kjeften på endel folk som poserer
som "særdeles kultiverte" forsvarere av kapitalismens barbari.
Er det mulig å gi kulturdekninga mer av dette perspektivet?
Jon Egil Brekke"