Jeg har fulgt debatten mellom Hans Olav Brendberg og Harald Fagerhus
-- selv om noen av innleggene kom et par dager på etterskudd
(epost-serveren jeg vanligvis bruker var nede forrige helg og
mandag/tirsdag). Selv om debatten er avsluttet vil jeg gjerne komme
med den del kommentarer, siden det er mye surr ute og går.
Jeg tror ikke en kommer noen vei medmindre en har en viss klarhet
i grunnbegrepene: religion, gudstro, frelse. Om en ikke har orden
i dette ender en lett i de fullstendige vrengebildene som Harald
Fagerhus og hans fundamentalistvenner står for.
La meg først gjøre det klart hvor jeg står: Jeg tror på Gud.
Om jeg er kristen er et definisjonsspørsmål (det finnes vel de som
ikke anser mitt trossamfunn -- kvekerne -- som kristne).
1. Religion
Religion dreier seg om de store sammenhenger, og om å gi verden mening.
Religion er et uttrykk for vår trang til å sette livene våre inn i en
større sammenheng, og et nødvendig hjelpemiddel for å identifisere hva
som er viktig (og hva som er mindre viktig).
Jeg sier nødvendig, og fornærmer dermed kanskje flertallet her. Det jeg
mener med dette, er at vi kan ikke greie oss uten en ide om hva som er
overordnet, om de større sammenhengene i verden, og hvordan våre liv
passer inn i det. Alternativet er nihilisme eller postmodernisme, og jeg
tror ærlig talt ikke at det er holdninger som noe menneske virkelig er i
stand til konsekvent å holde fast ved. (Dostojevskij i De Besatte gir
kanskje verdenslitteraturens beste bilde av en konsekvent nihilist.)
Har du først dannet deg en ide om de store sammenhenger, er dette et
metafysisk grunnlag for livet ditt. Merkelapper spiller mindre rolle,
så om en foretrekker å kalle det religion eller noe annet kan være så
sin sak. Men en lurer seg selv trill rundt om en går rundt og innbiller
seg at en greier seg helt uten noe slikt. Det som da skjer, er at diverse
religionssubstitutter sniker seg inn bakveien. Og fordi de ikke blir
gjenkjent som det de er, kan de være atskillig farligere.
Av disse religionssubstituttene er marxismen kanskje den mest tiltalende,
ikke minst fordi den har en ganske fullstendig utviklet teologi (verdensbilde)
med til og med en nesten-troverdig frelseslære.
Atskillig verre er det med de forskjellige andre substituttene på markedet,
hvor man fullstendig ureflektert og ukritisk tilber guddommer som
"Vitenskapen",
"Utviklingen", "Det Frie Valg" osv. Takke seg til en gjennomtenkt teologi som
det går an å diskutere, fremfor løse forestillinger som i beste fall gir
opphav til det skjære vås.
2. Gudsbilde og underkastelse
Harald Fagerhus især ser ut til å ha hengt seg opp i gammel-mann-med-skjegg
(og tiss) -bildet av Gud. Ærlig talt, det er noe vås. Det er i beste fall
middelaldersk populærmytologi. Jeg vet ikke om noen som bekjenner seg til
noe slikt gudsbilde. Du vil ikke finne en eneste kristen teolog eller
filosof som forfekter noe slikt.
Spørsmålet om "underkastelse" må ses i sammenheng med gudsbildet. Strengt
tatt er det ganske misvisende å snakke om underkastelse (selv om det er det
"islam" bokstavelig talt betyr). Det forutsetter at Gud er et slags tilfeldig
utenforstående vesen. Men det ville være en total misforståelse. Gud er,
for en religiøs person, personifiseringen av universets grunnprinsipper og
sammenheng. Å "underkaste" seg blir ikke annet enn å innse dette; å innse
sin egen plass og rolle i kosmos.
Det er da heller ikke noe særpreget ved teistisk religion. Ethvert livssyn
som hevder å gi noen større sammenheng, har et tilsvarende element av
"underkastelse". Om det er Gaia, Arbeiderklassen, Menneskeheten, Utviklingen
eller Vitenskapen en opphøyer til Gud blir det det samme.
Problemet består altså ikke i den påståtte underkastelsen under Gud.
Det er en rød sild, som de sier på engelsk. Problemet i mange religioner
-- og her er igjen de verdslige presis like gode eller dårlige som de
teistiske -- er krav om at noen mennesker skal underkaste seg andre menneskers
vilje. Det tar igjen to former:
1. En kosmologi som innebærer at Gud har ordnet verden slik at noen mennesker
står over andre, og sistnevnte skal derfor underkaste seg de førstnevnte.
Hinduismens kastesystem er det mest eklatante eksemplet på dette.
2. En teologi som innebærer at bare noen særskilt utvalgte (presteskapet) har
mulighet til å tolke Guds vilje og kommunisere direkte med Gud. Dermed
må alle andre gjøre som presteskapet sier.
En kan kanskje legge til
3. Forestillinger om at mennesker har rett, kanskje endog plikt, til å straffe
de som setter seg utover Guds vilje, og at vi er i stand til å dømme dette.
Igjen er intet av dette særskilt for teistiske religioner. Konfusiansimen er
et verdslig livssyn (jeg husker at jeg ble fortalt på borgerlig konfirmasjon
at Kung Fu-Tse var "Den første human-etiker!") som foreskriver at yngre
underordner seg de eldre, at undersåtter underordner seg øvrigheten osv.
Leninismen har (hadde) sitt presteskap i form av Partiet. Og straff mot de
som setter seg utover "naturens orden" er universelt.
Her vil jeg våge påstanden at kristendommen i utgangspunktet er bedre, mer
progressiv, en de fleste. Det mest revolusjonerende trekket ved kristendommen
er den entydige forkastelsen av hierarkisk kosmologi (mellom mennesker).
I Guds øyne er vi alle like. Dette var det mest slående trekket i Jesu
virke: Det var de utstøtte og uglesette han ga spesiell oppmerksomhet --
spedalske, prostituerte, tollere, barn. De rike, friske og mektige ble
derimot ofte møtt med avsky.
Siden forestillingen om at alle mennesker har samme menneskeverd er en så
etablert del av vår ideverden kan det være vanskelig å fatte akkurat
hvor revolusjonerende den var. Husk da at alle religioner og livssyn som
var kjent på den tida -- i hvert fall i den delen av verden -- hadde som
en grunnleggende ide at det var forskjell på folk. Jødedommen var (og
er fortsatt) en stammereligion. Gresk filosofi inneholdt stort sett
forestillingen om et kosmisk hierarki, hvor noen mennesker sto lavere enn
andre. I beste fall ble folk inndelt i "verdige" og "uverdige"; de
med og uten dygd (som hadde seg selv å takke om de gikk til grunne).
Jesus, derimot, tok syndernes parti. (Se ellers den utmerkede artikkelen
av Niklas Nåsander som Hans Olav sendte til lista)
Det finnes naturligvis flertydigheter i Paulus sine brev, især i kvinnesynet
-- og etter hvert som kirken ble etablert gjorde øvrigheten det de kunne
for å vri bibelsteder slik det passet dem. Det finnes ikke en eneste
ideologi som ikke kan misbrukes av maktmennesker; kristendommen er intet
unntak. Selv buddhismen har blitt misbrukt av japanske militarister,
singalesiske sjåvinister, og tibetanske føydalteokrater. Men gjennom
kristendommens totusenårige historie har det aldri vært tale om annet
enn at alle mennesker i utgangspunktet i Guds øyne har nøyaktig samme
menneskeverd. Dermed har kristendommen (og islam, som har arvet dette fra
kristendommen) gang på gang kunnet være kilde til sosiale motstandsbevegelser.
Sosialismen er et ektefødt barn av kristendommen.
Jesus brøt med de vanlige Messias-ideene ved å stå fast på at hans rike
ikke var av denne verden. Han søkte slett ikke makt for seg selv på
jorda. (Det er da også dette som er Storinkvisitorens sjefsanklage mot
Jesus i Dostojevskijs legende i Brødrene Karamasov.) Det er også i dette
lys en bør forstå utsagnet om å "gi keiseren det som keiserens er".
Skal Jesus (eller for den saks skyld Paulus) gjøres ansvarlig for at
Konstantin noen hundre år senere snudde kristendommen til sin motsetning?
Når det gjelder presteskapet, er kristenheten splittet. Den katolske kirken
holder fast ved ekslusivitetstanken, mens protestanter mener at hvert menneske
har et direkte forhold til Gud, som ikke behøver formidles. Jeg tror at
det protestantiske synet ligger nærmere urkristendommen.
Og angående punkt 3, straff mot "syndere", er Jesus soleklar, som Nåsander
påpeker. Vi mennesker har ingen rett til å dømme andre. Bare Gud kan
dømme (og Gud tilgir gjerne). Å sette seg til doms, og å straffe synd,
er fundamentalt ukristelig.
3. Frelse
Frelse dreier seg om nærhet til Gud, om å gå opp i og bli ett med Gud.
Selv (eller kanskje spesielt) i Dantes fremstilling er det klart at det
er dette, og ikke sildrende bekker og rene jomfruer eller hva det skulle
være, som er det mest fantastiske ved Paradis. Fortapelse er fravær av
Gud, tomhet og desperasjon. Det er dette som er Helvete.
Dette er ikke i strid med ortodoks kristendom, som Harald vil ha det til,
men har tvert om vært et element i ortodoks kristendom helt siden Augustin.
Augustin tar også et skarpt oppgjør med kreasjonisme og annen bokstav-
fundamentalisme. Harald Fagerhus og andre som er glade i å diskutere
stråmenn og karikaturer burde ta dette inn over seg.
Nå er det også sant at hovedstrømningen i kristendommen tror bokstavelig
på et liv etter døden. (Michelets forestilling om Paradiset et sted
ute ved Saturn er derimot det reneste vås. Om en kjøper forestillingen
om Paradiset som et fysisk sted får en da også kjøpe forestillingen om
Dommedag som et tidspunkt i universets fysiske historie -- og det er da
vitterlig først etter Dommedag at frelse og fortapelse skal bli bestemt.)
Hans Olav gjør det nok litt for lett for seg ved å se bort fra dette.
På den andre sida representerer Augustin en annen tradisjon, som påpeker
at "evig" slett ikke er det samme som "uendelig varighet", men derimot
"tidløst". Og det ville være den reneste vranglære å hevde at Gud
er *i* tid og rom -- Gud er tvertimot hevet over dette. Det samme
gjelder naturligvis frelse. Det "evige" liv er å gå opp i Guds evighet
-- og det er slett ikke noe en behøver å vente med til etter døden.
Den "evige" pine er på samme måte pinen og den grenseløse tomheten ved
å være atskilt fra Gud. I følge denne tradisjonen er altså ikke
frelsen "cake tomorrow", men "cake today, and every day".
Det er slående at de moderne frelsesreligioner, som marxismen og science
fiction-fantasier om kolonisering av universet, fullstendig overser dette
(etter min mening langt sunnere og riktigere) synet på frelse og i stedet
setter alt inn på "cake tomorrow". Og at de går ett skritt videre og
sier at ikke bare er våre liv på denne jord bare en forberedelse til
morgendagens frelse, men vi selv vil ikke nyte det grann godt av denne
frelsen. Klarere kan det ikke sies at det enkelte mennesket i dag er
verdiløst. Jeg tror selv "cake tomorrow"-varianten av kristendommens
frelseslære er mer menneskevennlig.
Anklagen mot kristendommen basert på utsagnene om at de som tror skal bli
frelst, og de som ikke tror skal gå fortapt, er også stort sett temmelig
misforstått. På ett plan er dette utsagnet nesten tautologisk. Å tro
betyr å søke Gud, å bli frelst betyr å finne Gud. På et annet plan
er det klart at forstått som trussel er det fullstendig ineffektivt.
Ikke bare fordi den som ikke tror, ikke vil tro på dette heller. Men også
fordi det ikke går an å tvinge noen til å tro. En tro som bunner i en
slik grunn frykt og håp, er ingen tro i det hele tatt, bare ord uten
innhold. Så dette dogmet forandrer ingenting. Et tredje poeng er at
det naturligvis, i ortodoks teologi, er opp til Gud hvem som skal bli frelst.
Vi kan ikke sette oss til å avgjøre dette, basert på noen tomme fraser.
Det er troens innhold, og ikke de tomme frasene i trosbekjennelser osv,
som teller. Basert på ortodoks teologi kan det ikke være tvil om at
millioner som utad ytrer fromme og troende fraser, går fortapt. Like
rimelig er det å anta at millioner andre, som følger Gud i hjertet om
ikke i ord, blir frelst.
Predestinasjonslæren er slett ikke, som både Hans Olav og Harald vil ha
det til, ortodoks kristen teologi. Det er tvertimot en (vrang)lære som
knapt har noen tilhengere utenom kalvinismen.
4. Kristendom og jødedom
Der jeg for alvor skiller lag med Hans Olav er i synet på jødedommen.
Jeg må innrømme at jeg ikke har så god kunnskap om jødisk tro som
jeg gjerne ville ønske. Når jeg får anledning håper jeg å få tak
i og lese Israel Shahaks bok som Hans Olav anbefaler. Likevel, jeg
mener å spore en sterk forutinntatthet, farget av synet på Israel, i det
Hans Olav skriver.
Rett nok er og forblir jødedommen en stammereligion. Men den har også
universalistiske tilsnitt, og Hans Olav gjør det for lett for seg ved
bare å fokusere på de mest trangsynte tolkningene. Om ikke-jøder
ikke teller, hvordan forklarer han da Jobs bok? Eller de universalistiske
avsnittene hos Jesaja og andre profeter?
En vanlig tolking av forestillingen om "Guds utvalgte folk" er at det
påligger jødene å gå foran med et eksempel for resten av verden. De
må stille strengere krav til seg selv -- det hviler et spesielt ansvar
på det jødiske folket. Når det svikter, blir det straffet, og straffet
hardt. Dette rimer også ganske godt med profetene. Og er forenlig både
med sionisme og antisionisme.
For ordens skyld må jeg også ta med jødedommens sterke fokus på sosial
rettferdighet. Jeg kan ha gitt inntrykk av at det var noe helt nytt i og
med kristendommen, men i stor grad er omsynet for de svakeste en jødisk
arv. Det var derimot ukjent i gresk tankegang.
Sluttord: Harald Fagerhus skriver
>Er det så at det er likegyldig hva man utsetter unger for? Ressonementet
>mitt grunngir hvordan kristendommen på mange måter la det psykologiske
>grunnlaget for verdslige totalitære system i mellomkrigstidas Europa . Det
>jeg minst av alt ønsker er et totalitært system. Derfor mener jeg at bl.a.
>kristendommen må motarbeides.
Det er noe vrøvl. Påstår han da kanskje at det var buddhismen som
la det psykologiske grunnlaget for Pol Pots totalitære system? Jeg regner
med at det var konfusianismen som la grunnlaget for Maos totalitære system.
(Merk at ingen av disse to religioner/livssyn er teistiske.)
Å gi religion generelt (eller kristendommen spesielt) ansvaret for all
verdens ondskap har like mye for seg som å si at seksualiteten er opphavet
til alt ondt, og at seksualiteten må derfor motarbeides. Både religioner
og seksualitet har utvilsomt gitt opphav til mye lidelse, og begge deler
blir ustanselig misbrukt. Men ingen av dem lar seg avskaffe. Og prøver
en å gjøre det, blir resultatet forvrengninger som er verre enn det en
begynte med.
Kanskje det ville ha mer for seg å finne grunnlaget for maktovergrep i
-- taram, tara -- makta selv? Makt vil alltid finne måter å legitimere
seg. Å fokusere på det ideologiske fernisset er å gi makta en gavepakke
-- å skifte ham er det letteste i verden, og søkelyset havner alle andre
steder enn der det hører hjemme. Totalitære systemer kommer fordi folk
søker makt over andre. Det er dette som må motarbeides. Det har
ingenting med religion å gjøre. Og religion, fordi den ikke anerkjenner
verdslig makt som den ytterste målestokk, kan like gjerne ha en frigjørende
som en undertrykkende funksjon.
jonivar
-- We are guilty of the grossest, and most narrow partiality, and make ourselves the model of the universe ... What peculiar privilege has this little agitation of brain which we call thought, that we must thus make it the model of the whole Universe. - David Hume, Dialogues Concerning Natural Religion
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST