Historisk interesserte bør titte på Dagbladet 18. februar 1993. I anledning AKPs
20-årsjubileum hadde Allern blitt intervjua over 2 sider i Dagbladet. Der gikk
det fram at han mente det ikke lenger fantes noen revolusjonær bevegelse blant
ungdom. De unge i dag er ikke interesserte i ideologi, sa Allern, sitert etter
hukommelsen. Et drøyt halvt år etterpå gjennomførte Rød Ungdom en skolevalgkamp
med et klart revolusjonært innhold og som ga enkeltresultater på over 25% og
et landsgjennomsnitt på 6,5 (hvis jeg husker riktig). Dette er resultater langt over
det vi kunne håpe på da Allern og jeg var unge.
Allern feilbeømte altså ungdommen katastrofalt. Denne feilbedømminga brukte han
som argument for at Klassekampen måtte dreies mot høyre og mot akademikerne.
Siden det ikke fantes noen revolusjonær bevegelse, kunne man heller ikke satse på
aktivistene.
Denne strategien var sjøloppfyllende. Klassekampen bidro med dette ikke til å
utvikle nye revolusjonære og den røde ungdommen ble likegyldig overfor
Klassekampen. Derfor måtte Allern ut på jakt etter nye eiergrupper.
Dette prosjektet er dødfødt. Ei dagsavis på om lag 10.000 abonnenter kan egentlig
ikke eksistere i Norge etter markedslovene. Klassekampen har overlevd til nå fordi
aktivistene har fylt tomrommet mellom markedet og virkeligheten. Til tider har
dette rommet vært på ca. 2 millioner i året, i gratisarbeid, julemesser, KK-venner
og direkte gaver. Hvis Klassekampen skulle kappe trossene til grunnplanet fullstendig,
måtte avisa ikke bare erstatte x antall tusen lojale abonnenter med nye og uvisse
abonnenter. Den måtte også erstatte bortfallet av det årlige tilskuddet fra grasrota.
Siden dette tilskuddet ikke er behefta med skatt eller sosiale utgifter, er det et
tilskudd som går direkte på avisas årsresultat. Å erstatte det med ny kapital, vil
i praksis si å måtte reise minst 20 millioner i friske penger, og det bare for å holde
et abonnementstall på ca. 10.000. Skulle man opp til balanse, ville man måtte
pumpe inn ytterligere markedsførinsgsmillioner. Disse millionene vil ikke
komme fra førsteamanuensiser på litteraturvitenskap. Da snakker vi om Orkla.
Politisk er Allerns prosjekt et forræderi mot den revolusjonære bevegelsen og i
neste instans mot venstresida. Økonomisk er den galimatias. Og den er bygd på en
aldrende manns totale feilvurdering av hva som rører seg på grunnplanet og ikke
minst blant ungdom.
Jeg håper at også en del i redaksjonen begynner å innse at Allerns linje er dødfødt,
og at de i stedet kommer på bølgelengde med den revolusjonære ungdommen igjen.
Begge parter trenger hverandre. Det burde være et bra utgangspunkt for å skape en enhet,
Pål Steigan