Anders Heger har rett i en ting: Denne striden handler ikke bare om
formaliteter, men også om mennesker. Sjøl synes jeg det står all mulig respekt
av de ansatte i avisa som nå sikkert sluker noen kameler, men som setter seg
til
forhandlingsbordet for å komme fram til enighet med eierne av avisa. Jeg er
optimistisk på vegne av avisa, og er ikke i tvil om at alle parter vil
avisas beste.
Arild Hansen har også rett: Konflikten har hatt sine motbydelige sider.Og
jeg tenker da først og fremst på hvordan man demoniserer meningsmotstandere.
AKP som eiere av Klassekampen har sikkert trampet i klaveret i denne
konflikten, og opptrådt klossete. Det er sikkert mye de sjøl kunne tenkt seg
ugjort i ettertid og angrer på. Men det er en enorm forskjell på å opptre
klossete og å opptre udemokratisk.
Vi får altså en konflikt, der det er reell politisk uenighet: De ansatte vil
beholde Bjerke som redaktør, eierne ikke. Eierne bruker sin innflytelse og
formelle rett til å avsette Bjerke. Konflikten ender med offentlig oppvask, der
karakteristikkene flagrer: "Styreleder lyger", "går bak ryggen på",
"redaksjonell kontroll", "partiavis". Fra nå av er det for seint å snu: Alt
blir tatt i verste mening. Og konflikten bare utarter. AKPs forsikringer om
at de ikke vil ha ei partiavis faller på steingrunn. AKPs uttalelser om at
deres aksjemajoritet er "en historisk merkverdighet" og at de er positive
til å gi opp aksjemajoriteten drukner i all indignasjon. Og Jon Michelet
blir sett på som en partikanin (hadde AKP ønsket å lage ei partiavis hadde
de aldri kommet trekkende med Michelet - garantert).
Så kommer de andre på banen. Sjokkerte og sinte - og tar store ord i
munnen om demokrati og redaktørplakat. Og mediene har vinklinga klar og
entydig. Nå dannes meningene. På hvilket grunnlag tar de sjokkerte og
sinte standpunkt? Min påstand er at de i denne saken har tatt standpunkt
ut fra hvordan de på forhånd har bestemt seg for at virkeligheten er. Deres
virkelighetsbilde er følgende: "AKP er stalinistisk og udemokratisk. Det har
partiet alltid vært og det kommer det til å være så lenge det eksisterer.
Ergo begår AKP nå et overgrep. Vi blir sjokkerte og sinte". Meningene
dannes på grunnlag av vanetenkning og instinkt, ikke på grunnlag av
realiteter. Da hjelper det ikke at eierne gang på gang forsikrer: "Vi vil
ikke at avisa skal bli ei partiavis". Og jeg gjentar: Det er en enorm
forskjell på å opptre klossete i en konflikt og å opptre udemokratisk. Og
dermed få en harang av beskyldninger mot seg om stalinisme og resten av
regla.
Jeg er sjøl lite begeistret for AKP, men jeg er enda mindre begeistret for
de to mekanismene som hele tida gjør seg gjeldende blant journalister - og
dermed også opinion - nemlig utdefinering og deling av folk i
meningsberettiget/ ikke meningsberettiget. Denne gangen rammet det AKP.
Tidligere har det for eksempel rammet Anne Enger Lahnstein. Det hadde vært
artig å spørre underskriverne på KK-oppropet hvor mange som får frysninger
av henne? Sikkert en del. Hvorfor? Meningsdanning. Stadige repetisjoner i
mediene inntil hun til slutt er utdefinert og ikke fortjener samme
beundrende behandling som for eksempel Brundtland. I slike tilfeller opptrer
ikke journalister som sannhetssøkende. De skriver automatisk og de samme
avsnittene kan puttes inn neste gang de omtaler den personen, partiet,
organisasjonen de har bestemt seg for å utdefinere. Ja, Arild Hansen, det er
egentlig litt "kafka".
Nok om det. Nå går verden videre og min påstand er at Klassekampen verken
vil ende opp som partiavis eller menighetsblad. De stridende partene har
begynt å snakke med hverandre, og kanskje revner fiendebildet.
Sjøl skal det på mandag bli befriende å få Klassekampen tilbake igjen som et
journalistisk produkt og ikke et kampanjeorgan.
Solveig Mikkelsen