Jeg benekter på ingen måte Lahnsteins rolle under EU-kampen, og jeg
betviler heller ikke at et sterkt Senterparti er viktig under kommende
EU-kamper. Men det er på ingen som helst måte en begrunnelse for at
Lahnstein burde vært forsvarsminister.
EU forsøker å bygge opp en egen vesteuropeisk forsvar/angrepspolitisk
pilar, delvis skilt fra det transatlantiske forsvarssamarbeidet, men
også i samarbeid med dette. EUs kanskje viktigste
forsvar/angrepspolitiske mål i dag, er å ta USAs plass som den ledende
faktoren innen verdenspolitikken.
Hva er Senterpartiets og Lahnsteins alternativ? Det har aldri vært noen
som helst tvil om at SP har vært og er sterke NATO-tilhengere. Under
EU-kampen ble nettopp NATO-medlemsskapet et nei-argument, i det det
avkreftet enkelte rabiate ja folk sine påstander om at Norge utenfor EU
ville ligge laglig til for ymse hugg (russerne kommer o.l.). Som
motstykke til EUs forsvar/angrepspolitiske strategi, har ikke SP, eller
Lahnstein, noe annet svar i dag en en videreutvikling av dagens NATO.
Et annet poeng er at det hverken er Løwer eller noe annet
regjeringsmedlem som bestemmer den forsvar/angrepspolitiske utviklingen.
Det er Stortingsflertallet, storalliansen. Om en eventuell
forsvarsminister Lahnstein skulle gå mot EUs politikk på området, ville
hun fort bli nektet dette av Stortinget. Om det så hadde vært en av
ultraliberalistene i skjæringspunktet V/Fridemokratene som hadde vært
forsvarsminister, ville det ikke betydd noe.
KKs oppvurdering av SP og særlig Lahnstein, er en uheldig ting. Vi vet
at Lahnstein og SP innehar reaksjonære synspunkter. De gikk inn for
kontantstøtten, det største angrepet på kvinner i Norge siden 1940,
Lahnstein er profilert i anti-abort-kampen. Og selv om hun er alliert
med venstresiden i noen spesifike saker, så skal ikke det hindre oss i å
kritisere henne på andre punkter.
KK tar i dag standunkt i forhold til Erik Solheim og hans krumspring.
Det er flott. Men KK må heller ikke frede SP og Lahnstein. For Norge med
Løwer som forsvarsminister og Norge med Lahnstein som forsvarsminister
betyr lite eller igenting i politikken som sådan. Alternativet hos begge
er å underlegge Norge en imperialistisk krigsmakt (jf. Jugoslavia), ikke
å bygge et "sterkt, uavhengig nasjonalt forsvar". Og da er det lite å
rope hurra for.
--- Mathias