Jeg er enig at det er et stort paradoks at homser og lesber vil være i en kirke som med stor fornøyelse har utsatt oss for hån, ringeakt og forakt. Men tilhørigheten til kirken og de kristne miljøene (eller "barnetroen" for å si det på en annen måte) utvikles lenge før man erkjenner at man er homse/lesbe.
De færreste løser denne konflikten ved ubesværet å bryte båndene til det miljøet som undertrykker. De aller fleste kristne homofile opplever at både miljø og tro forutsetter at de skal forakte en viktig del av sitt følelsesliv, og selvforakten har ikke sjelden ført til selvmord.
I denne sammenhengen, som i noen tilfelle altså er et spørsmål om liv eller død, er det godt for kristne homofile at Køhn og Stålsett finnes.
Disse biskopene gjør det også lettere for store deler av folket å gi avkall på i hvert fall noen av sine fordommer. Kirken har innflytelse på tenkningen til både kristen og ikke-kristne. Når monolitten sprekker i et spørsmål som er viktig for meg, får jeg det lettere, selv om jeg ikke har noen tilknytning til kirken.
>For hva vil de egentlig oppnå med å tilslutte seg dette hykleriet og tilbe
>denne overtroen som alltid har vært en bastion mot menneskelig framskritt
>og rasjonalitet?
Svar 1: Det er helt sikkert ikke mange ikketroende homser som søker seg til kirken fordi Køhn er blitt biskop.
"Svar" 2: Som homseaktivist og AKP-er på 70 tallet var jeg med på mange kamper innad i partiet for å bekjempe hykleri og overtro. Vi lyktes ikke særlig bra - da vi trodde at vi hadde levert overbevisende argumentasjon, sendte partiledelsen ut et "framlegg til fråsegn om homofili" der sentralkomiteens arbeidsutvalg på vanlig marxist-leninistisk vis ga full støtte til Hoxhas og Maos undertrykking av homofile.
Ml-miljøet var som jeg går ut fra at kristne miljøer kan være: både tiltrekkende og frastøtende på samme tid. Men ut fra egen erfaring med AKP forstår jeg at kristne homofile har problemer med å bryte ut av et undertrykkende miljø.
Helge Hasselgreen