>Jeg har i det siste tatt meg sjøl i å synes at det er bra det finnes
>biskoper som Rose Marie Køhn og Stålsett. Men er det egentlig det?!
>Er det ikke egentlig bedre om alle biskopene var av typen biskop Bondevik og
>hans like.
Der tror jeg du er på riktig vei Kai. Men det er fremdeles langt å gå. For
problemet er ikke en prest, en biskop eller to som er henholdsvis teologisk
progressiv eller konservativ. Men det handler om religionens, altså
overtroens makt og tiltrekning over store deler av befolkningen, landets
statsminister og de fleste politiske ledere, - i 1999. Det er egentlig
uhyggelig at den vestlige verden ledes av personer som er så engstelige, og
stoler så lite på virkeligheten, at de trenger en Gud å trøste seg med i
tunge stunder. Slik f.eks. Clinton gjorde etter å ha løyet under ed i en
rettssak der kvinner igjen ble latterliggjort for sin ville påstander om at
menn ønsker sex med dem og har fått det. Kirka har jo også vært god å ha
når mektige menn skal trøste seg etter skammen og ubehaget ved å bombe
uskyldige ofre i krig.
Det store paradokset i våre dager er ikke hvorfor kirka ikke ville godta
homoseksuelle, men at homoseksuelle vil inn i kirka.
For hva vil de egentlig oppnå med å tilslutte seg dette hykleriet og tilbe
denne overtroen som alltid har vært en bastion mot menneskelig framskritt
og rasjonalitet? Hvis folk søker fellesskap og lidenskapelige opplevelser
så er idag fotballtribunen å foretrekke framfor kirkebenkene. Det har selv
Bondevik oppdaget. Og på fotballtribunene slipper tilskuerne all den
forløyede meningsløshet som kirka for skams skyld ennå forsøker å holde
fast på, men som ingen med vettet i behold egentlig tror på.
Massene ønsker også lidenskap og emosjonelle opplevelser. Hittil har de
fått det stort sett gjennom religionen, nazismen og idretten. Det er
kanskje på tide at også venstresidas politiske bevegelser gir et tilbud om
et følelsesmessig oppsving og ikke bare en leksjon i partidisiplin og den
politiske økonomi. Viktig nok i bestemte epoker. Men for å løsne opp
massenes bånd til det eksisterende, og redusere angsten for den ukjente
friheten, så trengs det noe mer enn gode partiprogrammer og aviser som
refererer fra virkelighetens verden. Det trengs noe begeistring og livslyst
også, der gleden over å ville forandre og skape sitt liv blir dominerende.
Mange satser fremdeles på kirkas budskap om at alle vil få sin belønning
etter døden bare de er snille, tror på Gud og helst stemmer Kristelig
Folkeparti. Mindre arkaiske representanter for Kirka, som Køhn og Stålsett,
har idag mer draget på usikre sjeler, og fremstår som mer "sympatiske" og
mindre "dogmatiske" enn konservative teologer. Men dermed er de også med på
å tilsløre hva kristendommen i virkeligheten står for, nemlig overtro,
irrasjonalitet, underkastelse og forsvar for det bestående. Slik sett har
Kai Braathen rett i sin tvil.