Re:_Nå_kan_debatten_begynne!
Arne Eriksen (arne@trollnet.no)
Sun, 11 Jan 1998 13:37:54
Jeg innrømmer gjerne at Solveig Mikkelsen ligger flere hestelengder foran
meg i utforming av gode råd for Klassekampens journalister. Denne debatten
startet imidlertid ikke med et meldt behov for lærebok i journalistikk for
staben i Klassekampen, men fordi Solveig Mikkelsen og Trond Andresen
øyeblikkelig gikk i skyttergraven da Olav Randen før jul ba om mindre
agitasjon og mer informasjon fra Klassekampens redaksjon. Kravet ble
avvist, fordi det var basert på en misforståelse, til og med en naiv sådan,
ifølge Trond Andresen.
Nå har heldigvis Trond Andresen modererert sitt standpunkt. Solveig
Mikkelsen har levert et langt innlegg med forslag til praktiske
retningslinjer for avisas journalister. Disse har jeg unnlatt å kommentere
av to grunner: 1) De berører ikke direkte diskusjonstemaet, nemlig hvorvidt
informasjon skal prioriteres foran agitasjon, og 2) jeg er helt enig i det
aller meste av Solveig Mikkelsens utkast til lærebok. Ikke minst fordi
Solveig Mikkelsen med sine praktiske råd blant annet ber journalistene
prioritere informasjon foran agitasjon, for eksempel med følgende
anbefaling, som jeg fullt ut slutter meg til:
" * Ikke utelat vesentlig informasjon fordi den ikke passer inn i
konklusjonen
din. Ikke tvihold på en konklusjon når du underveis i jobbinga oppdager at
virkeligheten er annerledes enn du trudde."
Imidlertid er det ikke bedt om ei lærebok, og jeg vil være tilbakeholden
med å fortelle journalistene i Klassekampen hvordan jeg mener de skal te
seg ute i verden, så lenge de ikke har spurt. Jeg føler intet behov for å
innhente Solveig Mikkelsen i den retningen. Men - og det er poenget - når
Olav Randen ber om mindre agitasjon og mer informasjon fra den
redaksjonelle staben, så må ikke dette ønsket avfeies som en begrepsmessig
misforståelse.
NB! Her følger ei lang setning: Hvis Trond Andresens og Solveig Mikkelsens
lange utredninger om hvordan informasjon ikke kan skilles fra agitasjon -
og deres påstander om at Randens krav dermed ikke har relevans - hadde
blitt stående uimotsagt, med den autoritet som Mikkelsen og Andresen tross
alt har som forsvarere av Klassekampen og som erfarne journalister, da
kunne den redaksjonelle staben i Klassekampen forstått det som om det var
fritt fram for agitasjon, og at bevisst og dermed kontrollert agitasjon er
bedre enn ubevisst og ukontrollert agitasjon. Uten protester mot Mikkelsen
og Andresens prinsippielle syn, kunne staben trodd at en slik praksis ikke
kunne medført legitime protester fra leserne. Eventuelle klager ville jo
være basert på - i beste fall - naive misforståelser.
Den redaksjonelle staben skal vite hvilke krav leserne stiller, og de skal
vite hvilke krav som er basert på naive misforståelser - og hvilke krav som
ikke er basert på naive misforståelser. Derfor har jeg kastet meg inn i
debatten mellom Olav Randen og Mikkelsen & Andresen. Før denne
prinsippielle diskusjonen er avklart, har det liten hensikt å gi detaljerte
retningslinjer for den redaksjonelle staben, og enda mindre hensikt når
staben ikke har bedt om det. Denne debatten foregår mellom engasjerte
lesere av Klassekampen, ennå ikke mellom lesere og redaktøren (eller
journalistene).
Til slutt, kravet om eksempler på overtramp fra Klassekampen, vil ikke jeg
følge opp. Hvis man ikke aksepterer Olav Randen og andre som seriøse og
fornuftige mennesker som vet hva de snakker om, og at de kan ha opplevd
reelle overtramp fra Klassekampens redaksjon, da er diskusjonen nytteløs.
Tror man at Olav Randen - eller undertegnede - driver hets mot
Klassekampen? Jeg gruer dessuten alvorlig for lange beskrivelser av
eksempler, og enda lengre protester mot at eksemplene kanskje ikke viser
overtramp likevel. Slike avsporinger har jeg sett nok av.
Alle vet at det kan være nærliggende for ei avis som Klassekampen å
henfalle til agitasjon i redaksjonelle artikler. Derfor er den
prinsippielle grensegangen mellom å drive informasjon versus agitasjon
spesielt viktig for Klassekampen. Det er spesielt viktig når redaktøren
gikk foran med et så dårlig eksempel som han gjorde med sitt referat fra
AKPs ekstraordinære landsmøte. Redaktøren setter standarden for hva
journalistene kan gjøre, og hva de har lov til å gjøre. Han har seinere
innrømt at det ble for "såpete", men hva er nå det for en innrømmelse?
Hilsen Arne Eriksen