Olav Randen skriver om meg:
>Eg trur det er fordi du, som mykje av norsk venstreside, er prega
>av det synet at viss ikkje folk meiner nøyaktig det same som du, utgjer dei
>ein fare og ei opning for reaksjonen. Og eg trur dette synet står i vegen
>for den kreative, spenstige og mangfaldige tenkinga og meiningsbrytinga som
>trengst om sosialismen skal vinne fram. Og om Klassekampen skal overleve.
Randen fortsetter med sin nedlatende holdning overfor meg og mine
argumenter. Med et slikt klima er det ikke særlig lystbetont å fortsette
debatten: Jeg har følelsen av å være en uskikkelig jentunge som får refs av
en streng, allvitende og belærende far. Siden jeg i denne saken tilfeldigvis
er uenig med ham, konkluderer han med at jeg representerer et typisk syn på
venstresida, der jeg ser på folk som ikke er hundre prosent enig med meg som
en fare. Randen må gjerne fortsette på dette nivået hvis han har utbytte av
det. Sjøl vil jeg ikke bruke mer tid på å rette opp alle meningene Randen
tillegger meg som jeg ikke har.
Jeg gjør nå et forsøk på å komme videre i debatten.
Dette innlegget skal handle om hvilke prinsipper som JEG mener Klassekampens
journalistikk skal bygge på. Jeg må skynde meg å tilføye (slik at vi i
framtidige innlegg slipper å bruke tid på det) at jeg på ingen måte mener
dette representerer den store og ferdigtygde sannheten, noen synspunkter er
nok også svært selvfølgelige, men jeg håper at en slik debatt om
journalistiske prinsipper kan være lærerik for journalistene i KK - og at
noen av dem blir fristet til sjøl å hive seg inn i debatten. Det er sikkert
noen helt vesentlige prinsipper som jeg også har glemt, men da er det jo
bare for andre å komme med innspill.
Først noen prinsipper, som gjelder journalister i alle medier, inkl. KK:
* Bruk flere kilder i den grad det er mulig, for å sikre ei mest mulig
korrekt framstilling.
* La folk som blir kritiserte få komme til orde med sin versjon. Ta sjøl
kontakt med dem og inviter dem til å legge fram sitt syn.
* Gjengi intervjuobjektenes uttalelser så nøyaktig som mulig (alle skrivende
journalister burde ha båndopptaker!)
* Ikke utelat vesentlig informasjon fordi den ikke passer inn i konklusjonen
din. Ikke tvihold på en konklusjon når du underveis i jobbinga oppdager at
virkeligheten er annerledes enn du trudde. (Dette er vanlig blant
journalister. Saken er så god og konklusjonen er klar på forhånd, men bildet
endrer seg underveis uten at journalisten er villig til å gi slipp på den
opprinnelige konklusjonen. Det journalistiske resultatet blir som regel
temmelig tynt).
* Når maktpersoner nekter å kommentere saker som har offentlighetens
interesse, la leserne, seerne og lytterne få vite om dette. Likedan hvis de
bruker press og andre metoder for å påvirke journalisten (Eks: "Skriver du
dette, så vil jeg aldri la meg intervjue av deg mer").
* Sett deg inn i leserens, seerens og lytterens situasjon og still spørsmål
som hun ønsker svar på (dette kan naturligvis aldri gjøres hundre prosent og
er basert på skjønn, men viljen til dette er viktig. Dette for å hindre at
intervju bare blir for de allerede innvidde, jfr. KKs kulturjournalistikk
under Røssaak, Bjerke).
* Vær godt forberedt og sett deg inn i saken på forhånd slik at du har
grunnlag for å stille kritiske spørsmål, og ikke sluker ei framstilling rått
og bruker informasjonen feil.
* La nye, uvante tanker få god plass. (Dette syndes det mot. Debattanter med
originale, alternative synspunkter blir ofte lettere avspist, latterliggjort
og avbrutt av intervjueren sammenliknet med gjengangerdebattantene, som får
ei mer ærbødig behandling. Medias dyrking av Gro H. Brundtland versus medias
utdriting av Lundteigens vaskemaskiner er ett eksempel. Den amerikanske
mediekritikeren Noam Chomsky har sagt noe interessant om dette: I USA skal
alt være så kjapt og spissformulert i radio og TV. Dermed vil folk med
uvante og alternative synspunkter alltid bli taperne i debatt mot folk som
representerer mainstream-holdninger. De sistnevnte formidler kjente
synspunkter og får sagt sitt på kort tid. De førstnevnte trenger mer tid til
å utdype, forklare og legge fram sitt syn. Det tida får de ikke. De framstår
dermed som rare og latterlige).
* Unngå utdefinering av folk. ("Hvorfor skal vi bruke han som debattant, han
representerer jo bare De Grønne? Vi bør jo heller invitere noen fra NUPI,
(Norsk Utenrikspolitisk Institutt"). Mediene er overfylte av
gjenganger-synsere (ofte NUPI-eksperter og avisredaktører), mens mer ukjente
politikere og representanter for organisasjoner behandles med liten
interesse og får liten plass i mediebildet.
* Fokuser mer på løsninger. (Hvilken teknologi kan i dag tas i bruk for å få
bukt med miljøproblemene, hvordan kan vi få slutt på at folk i verden
sulter, hva skal Norge leve av den dagen oljen tar slutt, hvordan kan vi få
et mer effektivt og distriktsdekkende jernbanetilbud, hvordan løser vi
sykehuskrisa osv. Media fokuserer i altfor stor grad på kriser og problemer,
men er lite interessert i hvordan de kan løses).
På mange måter har ei avis som Klassekampen en fordel. I likhet med Vårt
Land og Nationen er den verdibasert, den har et klart ståsted (jfr.
formålsparagrafen) og retter seg inn mot ei bestemt målgruppe (folk på
venstresida). Dette gjør at leserne lett kan forholde seg til hva de leser i
avisa, tolke artiklene inn i bestemte sammenhenger og også forholde seg
kritisk til det journalistene skriver. Avisa spiller med åpne kort overfor
leserne. Leserne veit i utgangspunktet at avisa har et bestemt ståsted.
Dette er igjen journalistene innforstått med og forhåpentligvis påvirker
dette den journalistiske dekning: De veit at det sitter lesere som studerer
KK med lupe for å finne tegn på at avisa er ei misjonsavis. Dermed vil
journalistene tilstrebe seg på å ikke gå i denne fella.
VG, Dagbladet, Aftenposten osv. har etter mitt syn et problem. De utgir seg
for å være nøytrale, men er det ikke. Journalistene ser ikke problemene
knyttet til utvelging av saker, valg av vinklinger, utplukking av
intervjuobjekter og utdefinering av intervjuobjekter, og reflekterer ikke
over dette, mens lesere flest tolker avisene som at de formidler
virkeligheten på en objektiv måte. Dette skyldes blant annet fraværet av
offentlig mediekritikk i Norge. Dette kommer jeg mer tilbake til mot slutten.
I noens øyne har Klassekampen i dag et stort troverdighetsproblem når det
gjelder journalistisk dekning av avisas eier, AKP. Jon Michelets reportasje
etter partiets landsmøte er et eksempel på ei dekning som ingen av oss
ønsker, og som ikke hører hjemme i Klassekampen. Den var ukritisk og lot
ikke kritikerne komme til orde. Nå har Jon M. beklaget denne reportasjen og
sa at den ble for "såpete". Det er altså vilje til å høre på kritikk og
forbedre seg. Derfor kan ikke Michelets kritikere leve av å vise til denne
reportasjen i de neste ti årene. Vi må dømme avisa ut fra hvordan den i tida
framover velger å dekke spørsmål som berører AKP.
Nå går jeg over til å sette opp noen journalistiske prinsipper som jeg mener
bør gjelde i Klassekampen (de kan sikkert også gjelde i andre medier, men
når jeg skriver dette har jeg spesielt KK i tankene).
* La folk med kritikk og synspunkter på Klassekampen og dens eier komme til
orde. Journalistene bør også sjøl henvende seg til avisas kritikere og
invitere dem til å legge fram sitt syn (slik de burde gjort i forbindelse
med AKP-landsmøtets vedtak om aksjesalg). Det skal svært, svært mye til for
at innlegg til avisa ikke bør settes på trykk (personsjikane er det
eneste jeg kommer på i farta). Hvis jeg nå har tolket Michelet rett, vil han
i framtida praktisere dette, jfr. Aksel Nærstads innlegg som sto på trykk
før jul og Randens pessimistiske innlegg om at KK ikke vil overleve.
* Samfunnskritiske folk, partier og organisasjoner som tenker originalt, har
alternative synspunkter og som ellers i liten grad slipper til i media, skal
få dekning i KK. Dette ved at journalistene lager oppslag som involverer
disse personene og organisasjonene ut fra ei sjølstendig vurdering av hva
som er journalistisk interessant, ved at disse blir inviterte til å skrive i
avisa og ved at de blir inviterte til å legge fram sine synspunkter. De
Grønne er for eksempel et parti jeg synes KK kunne gi ei breiere dekning.
* Journalistene skal dekke venstresida ut fra at venstresida har noe
interessant å melde og interessante saker å fortelle om. Journalistene skal
ikke dekke for eksempel RV ut fra at det er lenge siden RV var i KK, nå må
vi gi dem litt plass. (Jeg sier IKKE at journalistene gjør det i dag). Dette
sier jeg ut fra argumentene som av og til kommer om at KK ikke dekket den
bestemte demonstrasjonen og den bestemte aksjonen og det SKAL KK gjøre.
Aksjonister o.l. må av og til godta at journalistene ikke står på pinne for
dem, men vurderer andre saker som mer interessante.
* KK bygger på prinsippet om folkeopplysning, det vil si at leserne
oppfattes som intelligente og nysgjerrige personer som vil vite mer om
verden rundt seg, og lære mer om noe de ikke veit noe om på forhånd.
* KK bør bruke mer tid på kritiske intervju av maktpersoner. For eksempel
burde KK hatt et grundig intervju med miljøvernminister Guro Fjellanger
etter Kyoto-krumspringene. Det er ofte vanskelig å få tak i disse personene.
Jeg synes KK gir for lett opp og nøyer seg med "NN var ikke tilgjengelig for
kommentar". Prøv neste dag og dagen etter (men jeg skjønner at dette kan ha
noe med tidspress å gjøre).
* Som ei kapitalisme-kritisk avis skal Klassekampen oppmuntre og ta
initiativet til debatt om hvordan vi skal organisere et samfunn som ikke er
kapitalistisk. Dette ikke for å dunke folk i hodet med allerede vedtatte
sannheter, men for å sette debatten på dagsorden, utvikle debatten videre og
få fram forskjellige syn (intervjuobjekter som jeg kunne tenke meg i en slik
serie var f.eks. Aslak Sira Myhre, Marte Michelet, Kjersti Ericcson, Anders
Ekeland, Karsten V. Johansen, Erling Lyngen, Aina Edelman, Trond Andresen -
jeg tør ikke utelate dette navnet ;-) , Finn Gustavsen, Kristin Halvorsen,
Terje Kollbotn, Jan Bojer Vindheim (De Grønne) og Sigmund Kvaløy Setreng).
* Ved historiske oppsummeringer, for eksempel Oktoberrevolusjonen, Det
kommunistiske manifest (150-års-jubileum i år!), Stalin-Hitler-avtalen, bør
avisa ta hensyn til at kan være stor uenighet på venstresida om disse
historiske oppsummeringene. Den bør derfor legge vekt på at folk med ulike
syn får komme til orde.
Til slutt et apropos om mediekritikk. Dette er helt fraværende i Norge.
Journalistene har fagbladet Journalisten, men dette er ikke et blad som
henvender seg til offentligheten. Tilløp til annen type mediekritikk har
vært navlebeskuende ved at man samler en gjeng journalister som snakker om
seg sjøl og sitt: Tabloidene kritiseres av kolleger fra andre aviser, så
svarer tabloid-journalistene med at "dere gjorde det og" (som gjerne er
sant), og så runder man av med en øl i en sjøl-gratulerende atmosfære: "Vi
pressefolk er så sjølkritiske så - for nå har vi igjen hatt møte om dette".
Fungerer som intern terapi - men fører ikke til noe. Drepende kjedelig for
alle uinnvidde.
Siden jeg nå en gang oppholder meg i Australia, er det interessant å
sammenlikne mediekritikken her med fraværet av reell mediekritikk i norsk
debatt. De er mye mer avanserte her! For det første er det et ukentlig
fjernsynsprogram på ABC (Australias NRK), som heter Media Watch. Stuart
Littlemore er programleder. Han er advokat, men har sjøl jobbet som
journalist. Han plukker ut journalistiske overtramp og eksempler på dårlig
journalistikk og lar uhederlige og slurvete journalister få gjennomgå. Han
kommenterer, veldig subjektivt, satirisk og uthengende, innimellom
eksemplene. Det er lærerikt, oppdragende for journalistene og topp
underholdning. Littlemore har ei svært høy stjerne her i Australia og folk
elsker programmet. Han lar også sin egen arbeidsplass få gjennomgå, noe som
igjen øker ABC sin troverdighet. Et annet eksempel: En journalist fikk på
ABC på beste sendetid en fredagskveld holde et langt foredrag om hvordan
kommersialismen ødelegger og fordummer journalistikken. Et tredje eksempel:
En gang i uka går det en humoristisk serie som heter Frontline. Vi møter da
journalistene i en fjernsynsredaksjon og deres holdninger til saker og folk
rundt seg. Serien driter ut journalistenes kynisme, viser hvordan media
fremmer fordommer og hvordan enkelte er villige til å gå over lik for å få
et godt oppslag. Også et meget populært program.
Folk inviteres altså til å forholde seg kritisk og til å analysere mediene
og deres motiver. Dette er fraværende i Norge, og gjør at journalistene har
et altfor oppblåst sjølbilde og at folk godtar persondyrking, for eksempel
av Gro Harlem Brundtland. Det fører også til at folk ofte synes synd på
maktpersoner som har gjort noe galt og som kommer i medias søkelys i stedet
for å bli sjokkerte over hva personene faktisk har gjort. De vil ikke ha noe
av den kritiske journalistikken: "Journalistene må være snille med folk".
Grunnen til at jeg vektlegger mediekritikkens betydning er følgende:
Journalistene bør bli mer bevisste at de formidler en flik av virkeligheten
og at de valgene de foretar ikke er vitenskapelig fundert, men ofte basert
på fordommer, uvitenhet osv. Mulig dette er banalt for oss, men jeg vil
påstå at svært mange journalister ikke har reflektert et sekund over dette.
Likedan bør publikum læres opp til å analysere og være kritiske til mediene
- ved å forstå at mediene hele tida velger vekk saker, vinklinger og
intervjuobjekter. At journalistene og publikum tilegner seg en slik
mediekritisk innsikt, altså hvordan media fungerer og hvilke begrensninger
media har, mener jeg er mer fruktbart enn at både publikum og journalister
har illusjoner om at det er mulig å frigjøre journalistikken fra agitasjon.
Helt til slutt:
Jeg gleder meg til å lese KK hver dag. Den er fullstappet av interessant
stoff som gjør meg klokere og som jeg ikke finner andre steder. Det HAR
skjedd forandringer etter redaktørskiftet: kulturjournalistikken er ikke
lenger så sekterisk, trendjournalistikken er borte (som det tidligere
lørdagsmagasinet var fullt av), utenrikssidene gir større plass til
interessante artikler fra utenlandske aviser, nye folk i redaksjonen har
ført til nytenkning og entusiasme og Michelets ledere er kjempeartige å
lese. Derfor er ikke alle disse punktene ovenfor ment som noen kritikk av
journalistene eller som dosering fra en som trur hun veit bedre enn dere.
Det hadde vært veldig interessant å høre hva KKs journalister sjøl mener i
denne debatten. Hiv dere inn i debatten hvis dere har tid og overskudd!
Vennlig hilsen
Solveig Mikkelsen