> Om redaktøren velger å gjøre det, vil det med rette kunne oppfattes som
om han tar sjølkritikk. Men en dram sjølkritikk har aldri senka noen admiral.
Nei, snarere tvertimot. Jeg venter spent på fortsettelsen. Siden jeg har som
ideal å være en Popperiansk anarkommunist som trekker tilbake sine hypoteser
når de forkastes av virkeligheten, må jeg innrømme at det meste tyder på at
jeg har feilvurdert Jon Michelet i det jeg har skrevet om hans rolle som
redaktør. Det er åpenbart, at redaktøren har lært noe om sosialisme av
ganske andre enn Josef Vissarionovitj Dzugasjvili (eller også er han så
taktisk raffinert, at han setter krokbein for seg selv, men det velger jeg
nå ikke å tro).
Intet er mere gledelig enn å ta feil, når det innebærer at det sosialistiske
demokrati vinner en selv nok så liten seir. Et skritt av virkelig bevegelse
er mere verdt enn snesevis av programerklæringer. Om noe av det jeg selv har
skriblet skulle bli trykket er i den forbindelsen komplett likegyldig for
meg. Det har ikke vært målet med det. Jeg har uansett oppnådd det jeg ville:
Det avgjørende er, at de politiske hovedtendensene kommer fram og at KK
åpnes for uforblommet kritikk av redaktør, medarbeidere og partier. La oss
håpe det blir et varig fenomen og ikke bare et intermezzo, og at debatten
heretter kan komme til å dreie seg om mere vesentlige ting.
Vh. Karsten Johansen