Marxisme i 1997

Jan Aage Gundersen (alngunde@online.no)
Fri, 5 Dec 1997 15:26:47 +0100

Marxisme i 1997

Språket har en begrensende virkning. Platon, muligens opphavet til
Kristendommen, ville ha et ord på hver ting. Og ordet var hellig. Det
fantes bare en sann katt, ideen om katten, den ene, riktige katten. Alle
andre katter strebet etter å virkeliggjøre seg i dette bildet, men
forgjeves. De kunne søke målet, men aldri nå det. Det fantes bare et
menneske, mannen, han ble Gud og alle andre menn skulle strebe etter å
virkeliggjøre Gud. I motsetning til katten som dreiv en ubevisst streben,
drev mannen en bevisst streben. Men også de forgjeves. I dialogen Staten
har kvinnen fått en sentral plass, men allikevel understilt mannen. Ifølge
Aristoteles var kvinnen kun en dårlig kopi av mannen.

Kvinnene har prøvd å bryte gjennom dette bilde av virkeligheten gjennom
humanisme og kamp. Sjøl om de har vunnet mye, er det langt igjen til vi
når likestilling. Vi kan bare sjekke språket vårt og en fin start er å
lese "Egalias døtre" av Gerd Brantenberg, kanskje den viktigste politiske
boka som er skrevet i nyere tid. Nettopp fordi den setter språket på hue.
"Sjøkvinne", istedenfor "sjømann". Bli hva "dam" vil, istedenfor bli hva
"man" vil. Boka er med på å bevisstgjøre både manne og kvinnen hvilken
virkelighet vi lever i.

Målet vårt bør være å tenke på mennesket som ett. Når det gjelder
følesessmessige personlighet er det bedre å dele opp i maskulinitet og
femininitet. Vi bærer alle mer eller mindre av dette. Fordi kvinnen har
mulighet til å bære fram et liv gjennom ni måneder og mate dette livet med
sin kropp, har de et klart fortrinn i å utvikle omsorge, et begrepe som
faller inn under femininitet. At kvinnen også er født med en større
prosent feminintet er vel neppe tvilsomt. Kvinnens fysiologi gir dem et
fortrinn.

Mye av kvinnenkampen har vært å vinne mer maskulinitet, bryte seg inn i
mannens dominerende verden. I dag kan det spørres om de ikke har kommet
langt nok, og at det nå er vår tur, mannen, til å bryte oss inn i kvinnens
dominerende verden, det feminine.

Altså ta utganspunkt i kvinnen som nå i flere tusen år har vært
undertrykket, og starte en mannskamp hvor målet er å vinne feminitet, bryte
oss inn i kvinnens verden.

Visjonære tanker, skjer i en dialektikk mellom det maskuline og det
feminine. Både i hver enkelt menneske men også i et parforhold. Det er
vel sjelden noe som er mer utviklende en enn kamp mellom mann og kvinne.
At mannen i vår tid så ofte taper i de personlige forholdene, skyldes at
kvinnen har vunnet maskulinitet mens manne ikke har vunnet feminitet. De
er ikke likestilt. Kvinnen er mest balansert og mannen er undertryk denne
balansen. Revolusjonære tanker, om det er tekniske, litterære eller
politiske, oppstår i møte mellom maskulinitet og femininitet. Det som har
gjort den politiske revolusjonen så fatal, er at etter dette møte mellom
feminitet og maskulinitet i huet til Marx, Lenin, osv. og etter at teoriene
har blitt akseptert, har maskuliniteten overetatt all kontroll. Den sinte
og ustyrbare oksen har pisket seg fram og langt bak seg en slagmark, stikk
i strid med intensjonen til de som kom med ideene.

Marx var jordnær, men teoriene hans har blitt løftet opp i himmelen av
menn, akkurat som teoriene til Platon ble løftet opp i himmelen av menn.
Marx dro himmelriket ned på jorda. Kommunister har siden løftet det opp
igjen og da Marx sa at religionen var opium for folket kan vi i dag si at
det tradisjonelle kommunistiske utopiet er opium for folket. Og opium
skaper apati som igjen kan skape aggresjon. Utopiet er ikke en drøm, hvor
alle er lykkelige og elsker hverandre. Utopiet er absolutt likestilling,
et sted hvor folk i størst mulig menneskelig grad prøver å se hverandre så
betingelsesløst som mulig.

Kvinner tåler mer smerte enn menn. Kvinnen er mer jordnær enn menn, ikke
fordi de er kvinner, men fordi de bærer mer feminitet. Menn tåler ikke den
brutale virkeligheten på samme måte som kvinnen, som noe naturlig, nettopp
fordi de bærer for mye maskulinitet, for mye Gud som skal styre og
forandre. For mye ansvar for det totale og for lite ansvar for det nære.
Utopiet er her i små biter, vi må lære å se dem, og må tilstrebe å salme
dem sammen. Det kreves kamp, det kreves tålmodighet og kan bare skje
gjennom humanisme og med feminin majoritet. Med maskulin majoritet vil det
igjen gå galt.

Jan Åge Gundersen