"Kampen for RV" var et naivt tiltak som hadde som mål å skape rom for en
eller annen forsonende plattform for videre arbeid med RV/AKP. Aha. Uhu.
Puh.
Tillat meg å være litt personlig: I min omgangskrets diskuterer vi om
Hamsun var en rev eller et piggsvin, Kerouac, begrepet angst, Celan,
Robbe-Grillet´s forsøk på å finne "en dikters visjon på et gitt tidspunkt i
historien", Solstad og Gombrowicz, The SOUND and the FURY, hvorvidt den som
har begge beina på jorda står stille (det går an å subbe bortover), om å
erobre d6, kvalt matt og øl-priser. Det gjør vi mens liberalismen og
nihilismen stadig vinner nye skanser. Samtidig står det jevnlig i avisene
at forfattere og kunstnere er fraværende i samfunnsdebatten.
For en noe sart type, er det rett og slett nervepirrende å begi seg ut på
dette forumet. Det er som å balansere på slakk line over avgrunnen.
Innlegget "Kampen for RV" er sikkert alt for flatt eller for rundt, mangler
haker å gripe fatt i. Det virker sikkert fryktelig naivt, men i det minste
er det alvorlig ment.
En liten historie: For mange år siden spilte vi første runde i NM mot
Forward. I dusjen snudde den seinere ishockeystjerna Ørjan Løvdal seg mot
en kamerat av meg og spurte: "Kan du si faen du´a". Det ble det snakket
mye om i ettertid. Vi banna nok like godt som gutta fra Gamlebyen, men på
glattisen spilte de ræva av oss. Forward vant 16-0. Og la det være klart,
de slo oss ikke først og fremst p.g.a. individuelle ferdigheter. De hadde
en langt bedre taktikk og en langt bedre lagånd. Vi var en gjeng
individualister hvor alle og en skulle på skåringslista, noe som resulterte
i at vi ikke fikk et jævlig mål. Ikke en gang et trøste mål. (Forward vant
NM).
Det er ikke naturgitt å "slå hverandre i hodet". Her virker det nesten som
noen tror det er *a priori*. Det har ingen ting med marxisme å gjøre. Jeg
vil påstå at det er mer naturgitt å samarbeide. Å s a m a r b e i d e e
r m e r n a t u r g i t t e n n å k o n k u r r e r e. At det finnes
så lite forsonende stemning her, forstår jeg ingen ting av. Har dere
virkelig lært diskusjonsstilen deres av Lenin? Eller er det Maos
oppfordring om å se på indre motsetninger som drivkraften i den progressive
bevegelsen som driver kommunister, uansett nasjonalitet? En indre monolog?
Eller er det rett og slett for mange som har opplevd for lite trøbbel og
faenskap i livet?
Deler av dette miljøet er en helvets kraftig motor. Problemet er bare at
giret står i fri. Er det ikke på tide at vi legger det inn i først? Eller
er virkelig all kranglinga bare en kamp om taburetter? Jeg nekter å tro
det.
Var det ikke venstre opprøret fra slutten på 60-tallet som fikk pusha
spørsmålet om den tredje verden inn i den politiske dagsorden? Hvorfor
hører vi så sjelden om de positive sidene fra dette opprøret? Så dukker
dette opp på forumet: "Det balanserte synet på Midt-Østen som var
utgangspunktet for Norges rolle i Oslo-avtalen, har sitt utspring i noen
modige ml-eres beslutning om å skape en motvekt mot den massive
prosionistiske messianismen som i 1970 forente alle partier fra SF og
utover mot høyre", skriver Eirik Rossen. Nå følger kanskje ikke jeg så
godt med, men dette tror jeg er det første jeg har lest fra den tida som
både er balansert og positivt.
Eirik Rossen skriver også om søvnløse netter p.g.a. hva han støttet på
70-tallet. Det får meg til å ville fortelle en liten historie til. Jeg er
så kollektiv og naiv at jeg tror mine individuelle erfaringer har
allmenngyldig verdi. La meg igjen være litt personlig. Dette skjedde på
80-tallet: Etter å ha avsluttet et studie fikk jeg meg jobb. Firmaet var
i besittelse av en eiendel som noen andre hadde tatt i bruk. Jeg kjente
ingen av dem, med de levde et liv jeg bare noen år tidligere hadde forlatt.
Jeg møtte meg sjøl i døra. Det var sant helvete. Lojalitet til
arbeidgiveren i møte med folk jeg ble glad i. Jeg drømt om å bytte parti,
men jeg gjorde der ikke. Det gikk så langt at vi bokstavelig talt med
loven i hånda tok eiendelen tilbake. Jeg var med på å lage et sant helvete
for dem og for meg sjøl. Først når det var for seint, prøvde jeg å gi dem
eiendelen, uten å lykkes. Det ble mange søvnløse netter. Anger og dårlig
sjølbilde. Jeg sluttet jobben. I dag, mange år seinere, kan jeg tross alt
se på det som en erfaring. *Jeg kan ikke gå å angre resten av livet*. Jeg
må videre.
(I KK tirsdag 25/11, i spalten "På Teppet" stod det: "Gud bedre! Er det
Geelmuyden.Kiese, JBR og lignende som skal få oppdraget med å lage
revolusjon, sosialisme og proletarets diktatur?! Vi bare spyr..." Det
vare slike utbrudd en kjent 70-talls revolusjonær skikkelse ( han spydde
han også), kalte speidergutt-sosialisme. Jeg har bl.a. en Bachelor in
Marketing, altså en treårig høyskoleutdannelse med vekt på markedsføring.
Den utdannelse har jeg ikke brukt de siste åtte åra. Mye er glemt, men noe
husker jeg sikkert. Hvis RV har tenkt å diskutere profil og
reklamemateriell, sånn som avis, plakater og løpesedler før nesten valg,
melder jeg meg til tjeneste. Kanskje jeg kan bidra med noe. Det jeg
holder på med her, fører vel ingen vei. Men det er nå godt å få sagt det).
Jan Åge Gundersen