(Dette sendes en gang til, p.g.a. det som gikk tapt på forumets arkiv i
forbindele med kræsjet. Noe nytt er også tilføyd).
Jeg hadde en kronikk om utseende-hysteriet(-tyranniet) i
Aftenposten på lørdag,
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d107480.htm
også gjengitt nedenfor.
Dette blei også debattert i "Sånn er livet" på mandag. I går fikk vi
forøvrig eksemplifisert mitt poeng om at mediene er mer trynefikserte enn
noensinne, da TV-teamene, totalt irrelevant, nærmest dånte rundt den pene
lærerinna fra Uranienborg skole. Jeg henviser ellers til Lars Staurset,
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-ffra0110990228.html
Trond Andresen
PS
Språket i kronikken i Aftenposten er endret av redaksjonen i følge avisas
konservative språk-normal. Her følger teksten i det manuset jeg ga fra meg:
****************************************
Er pene mennesker mer verdt?
Ingress: Bildemedienes rivende teknologiske utviling, og den kommersielle
bruken av dem, har skapt et nytt diskrimineringsproblem, hevder Trond Andresen
I Aftenposten 14. oktober finner vi dette oppslaget:
>"Saida" på flukt for annen gang: Rømte fra tvangsgiftermål
>
>16 år gammel rømte hun fra Pakistan til Norge for å komme unna ektemannen.
>... "Saida" er en sterk og vakker kvinne i begynnelsen av tyveårene. ...
Journalistens engasjement er prisverdig. Men har det noe med saka å gjøre at
"Saida" i følge journalisten er "vakker"? Hva om Saida hadde vært tjukk,
hatt tenna på tørk, eller hatt et kosteskaft av ei nese? Minsker det hennes
krav på sympati? Svekker det hennes sak?
Ut fra dagens medie-klima, gjør det så absolutt det. Pene mennesker er mer
verdt. Hvis de er forfulgte og undertrykte, hjelper det betraktelig hvis de
har utseendet med seg. Ta den burmesiske menneskerettsaktivisten Aung San
Suu Kyi som eksempel. Hun gjør en meget modig jobb, og fortjener all mulig
støtte. Men hva om hun ikke hadde vært "vever og vakker", men svær og tjukk?
Ville verden vært like grepet av kampen for menneskerettigheter i dette
diktaturet da? Ville TV vært like interessert? Ville hun fått like mange
priser?
Jeg tror denne utviklinga er en følge av bildemedienes stadig sterkere
dominans (som igjen skyldes den ustoppelige teknologiske framgang), og av
det kommersielle bombardementet av publikum med utseende-orientert reklame
og underholdning (en følge av en stadig hardere kapitalistisk
markedskonkurranse).
T.o.m. innafor den angivelig ikke-kommersielle "finkulturen" ser vi nå
hvordan man begynner å markedsføre artister på deres utseende, også på
områder hvor dette ikke har noe med saka å gjøre. Det er nok å nevne
fiolinisten Anne Sophie Mutter, som markedsføres uhemmet som sexy diva med
utfordrende blikk. Hva i all verden har det å gjøre med at hun er fiolinist?
Og kunne den "store" (en forskjønnende omskriving for det mer presise og
entydige "tjukk", som i dag ikke kan sies høyt fordi det ansees som obskønt)
pianist Eva Knardahl ha gjort samme karriere på nytt i dagens bildefikserte
medie- og kultursituasjon?
En kommentator i Aftenposten lanserte nylig begrepet "lookism" (engelsk) som
en parallell til racism -- dvs. diskriminering og utelukking av mennesker
som ikke når opp til en bestemt norm for utseende. Det er ingen tvil om at
dette foregår, og det skjer helt ureflektert -- av journalister, fotografer,
kamerafolk, TV-produsenter. Har man et valg i en gitt reportasjesituasjon,
så fokuserer man på de pene, og unngår de øvrige. Utseende-orienteringa
fører til en slags underbevisst automatikk i denne retninga. Dette smitter
sjølsagt over på publikum, og t.o.m. på skrivende journalister. Det oppstår
en ikke uttalt, eller for den saks skyld ikke bevisst erkjent, forventning
om at pene mennesker skal overrepresenteres i medie-ne. Og dette virker
igjen tilbake på de som arbeider med foto og fjernsyn. Vi har en ond sirkel.
Hva bør så en journalist ha som norm for sitt arbeid i denne situasjonen?
Han/hun bør tenke på utseende på samme måte som vi i dag tenker på rasisme:
Er det f.eks. en skoleklasse med både hvite og mørkhudede elever, så vil de
fleste reportere i dag legge vekt på å synliggjøre de mørkhudede. Man vil
ofte gi dem en "moderat ekstrakvotering" når det gjelder å eksponere dem,
fordi man er seg bevisst at det er av betydning for å utvikle aksept for et
multikulturelt samfunn hos publikum.
Det bør etableres en tilsvarende journalistisk praksis når det gjelder
utseende. De "stygge" er i dag like marginaliserte som de mørkhudede. De
blir daglig fortalt at de er mindreverdige. Dette skjer ikke åpent, men
indirekte -- gjennom usynliggjøring, og gjennom fokusering på utseende i
reklame, TV-serier, blader og (tragisk nok) på skolen og i kameratflokken.
Reklamen spiller bevisst på unge menneskers usikkerhet, og forsterker
ungdommers misnøye med eget utseende, for å få dem til å "kjøpe seg
sjøltillit" via diverse produkter -- fullstendig amoralsk og motbydelig.
Utseende-hysteriet er sannsynligvis en medvirkende faktor til økningen i
psykiske problemer blant yngre mennesker. Småjenter med normal kropp
"slanker seg". Spiseforstyrrelser er sterkt økende. Slike forhold er t.o.m.
årsak til dødsfall. Jeg påstår at vi står overfor et problem som i sitt
omfang og alvor kan sammenlignes med rasistisk diskriminering. Derfor vil
jeg hevde at på samme måte som det er en uskrevet lov i de fleste medier i
dag å bidra til multikulturell forståelse, bør det bli en uskrevet lov for
journalister å motarbeide den ekstreme og økende utseende-fiksering.
Følgende "vær-bevisst"-regler kunne stilles opp:
- Ikke oppsøk "de pene" særskilt, når man har et valg mellom flere
reportasjeobjekter. I den grad man har et valg i gitt situasjon, gi heller
"de stygge" en moderat ekstrakvote.
- Vær tilbakeholdende med å omtale intervjuobjektets utseende, hvis det ikke
er meget relevant for poengene med reportasjen.
La meg her skyte inn at jeg ikke deler den forsåvidt sympatiske oppfatning
at "menneskelig skjønnhet utelukkende ligger i øynene som ser", eller at at
hva som er pent utelukkende er kulturbestemt, ofte eksemplifisert av at i
visse samfunn og til visse tider har fedme blitt betraktet som vakkert.
Nettopp *det ubehagelige faktum at det i stor grad er biologisk gitt hva som
utgjør et pent utseende, har gjort dagens problematiske tilstand mulig*.
Hadde kriteriene for menneskelig skjønnhet bare vært gitt av sterkt
varierende personlige preferanser, ville det ikke vært mulig å opparbeide en
meide-formidlet utseende-fiksering på dagens nivå.
Utseende-hysteriet har også en annen side enn bare å gjøre livet jævlig for
mange som føler seg annenrangs. Det fører også til at publikum blir pådyttet
en plagsomt høy eksponering av ungdommelig kvinnelig penhet, tildels med
seksuelle overtoner, som vi ikke har bedt om, som er irrelevant i den
aktuelle sammenhengen -- og som bidrar til å trivialisere og forringe den
naturlige glede som man ellers har, eller skulle ha, av menneskelig skjønnhet.
Sjøl fikk jeg et lite sjokk da jeg den 28. september benket meg foran
"Schrødingers katt", og kunne konstatere at epidemien hadde nådd fram dit
også. Noen sjefer i NRK-systemet har funnet ut at trøtte middelaldrende
personer som tildels (gud forby!) til og med har faglig peiling på noe av de
de snakker om, er "ute": Nå er det ansiktsløftning i forbindelse med
ukentlige sendinger i "prime time". Man tager en pen ung dame, stæsjer og
"styler" henne maksimalt opp. At den samme programleder åpenbart har mindre
peiling på vitenskap eller teknologi, er bare en ytterligere kvalifikasjon.
La meg for ordens skyld her presisere at det er NRK-sjefene og deres
bevisstløse -- eller tilsiktede -- knefall for det kommersielle jeg
kritiserer, ikke den unge programleder!
Hva enten det er TV-nyheter, vær, sport, forbruker- eller helsestoff -- det
skal være en ung pen dame med, og kamera må gjerne titte ned i programleders
utringning. Det kan godt være med en middelaldrende *mannlig* programleder
også -- "distingvert" er vel uttrykket som brukes; det er jo kledelig med
litt grått ved tinningen og i skjegget. Men holdbarhetsdatoen for kvinnelige
TV-reportere inntreffer åpenbart betydelig tidligere. TV2 og TV-Norges
sjefer sier det slik i Dagbladet 25. oktober: Middelaldrende menn gir
"troverdighet". Hva da med middelaldrende eller eldre *kvinner*? "Vi har
ikke hatt noen spesiell utvelgelse som vraker eldre damer. For alder kan gi
ekstra troverdighet på skjermen. Men vi har nok ikke søkt spesielt etter
eldre damer", sier programredaktør Nils Ketil Andresen i TV2. Om man ikke
tror ham på første del av svaret, snakker han utvilsomt sant i siste del;
gjennomsnittsalderen på kvinnelige programledere i TV2 er under 30 år.
Men kan det ikke tenkes at de kommersielt kyniske (eller ureflektert dumme)
sjefer i TV-kanalene forregner seg?
--Det prisbelønte "Schrødingers katt" ble i våres kåret som det 5. mest
populære programmet på norsk TV. Uten kommersielle fiksfakserier og glatte
TV-tryner oppkledt av NRKs "stylister", men i stedet basert på den
gammelmodige tanke at en betydelig del av befolkninga har en genuin
interesse for vitenskap og teknologi, har de lykkes i mange år.
Kan det hende at betydelige deler av seerne ikke er så begeistret for
overhyppigheten av halv-kompetente ungdommer på skjermen, og i stedet
foretrekker et bredere spekter av medarbeidere -- med hovedvekt på personer
med mer erfaring og kunnskaper?
Kan det hende at seerne er lei av -- i alle slags programmer -- å bli
pådyttet irrelevante seksuelle signaler i form av utringninger og tjukke lag
leppestift -- gjerne et par millimeter utafor munnen hele veien rundt?
Utseende-hysteriet bør nå settes på dagsorden som et alvorlig samfunns- og
kulturproblem.
Men det er ikke utpreget lett å forfekte slike synspunkter som jeg har lagt
fram i denne kronikken:
--For det første er synspunktene ekstremt lite tidsriktige. Dagens trendy og
urbane "narcissister, hedonister og nihilister" (disse tre kategoriene blei
framholdt som ei viktig målgruppe(!) av reklamebyrået Saatchi & Saatchi i
en engelsk debatt om etikk og reklame for et par år siden), vil nok flire
overbærende over mine "moralistiske", "formynderske", "gledesdrepende" og
(det verste av alt) "gammeldagse" tanker.
-- For det andre: Den arme sjel som eventuelt skal målbære kronikkens
synspunkter i en TV-debatt, vil sjølsagt bli vurdert av seerne ikke for hva
han eller hun sier, men etter sitt
utseende -- Catch-22!
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:31 MET