Kronikk i VG, torsdag 5. juli 2007, s. 47

Roser, ros og jantelov.

Hvorfor er skoleflinkhet så problematisk? spør Martin Ystenes

En rektor ved en videregående skole gav roser til skolens beste elever, for noen var det kanskje første gang de fikk en offentlig klapp på skulderen for sine resultater. Det ble for mye for noen.

Jeg forventer ikke at alle skal juble for det som skjedde, ei heller skal slike hendelser være unntatt kritikk. Men når selv opplagte motforestillinger uteblir, når nesten voksen ungdom framstilles som så sutrete at de ikke kan glede seg over andres suksess og når man forlanger usynliggjøring av flinke elever, da bør alarmbjeller ringe. Er empati og sosial intelligens redusert til å vite hvem det er politisk korrekt å mobbe?

Rektor skal ha sagt at ”for disse står alle muligheter åpne”, og dette skal være en nedrakking av andre og uttalelsen stemmer ikke med forskningsresultater. Dette er en tøvete avsporing. Reaksjonene skyldes at det ikke er akseptert å berømme flinkhet, det er en bortforklaring å forsvare reaksjonene ut fra en detalj i gjennomføringen av seremonien.

Alle vet at gode karakterer ikke garanterer suksess, man trenger ikke forskning for å forstå det. Men å kreve at rektor i sin tale skal formulere seg slik at han tar de nødvendige vitenskapelige forbehold, det er rett og slett nerdete. Å påpeke at noen tolket uttalelsen dit hen at dørene ikke var åpen for de andre, det er å åpne vel mye for villede misforståelser.

I dag er det ikke lov å være flink på skolen. De flinke vet det, spesielt jentene, det er selvfølgelig at de omtalte det som flaut etterpå når de oppdaget at Janteloven var løs. Det finnes studiner som lyver på seg dårlige karakterer og som ikke søker studier som avslører at de er gode i matte. Jenteandelen i realfag og teknologi i Norge er lavest av OECD-landene, kan det skyldes jentenes selvfornektelse av egne evner?

Du kan gå gjennom hele folkeskolen uten noen gang å få bekreftet hva du står for på andre måter enn gjennom hemmeligstemplede papirer og diskret kommentarer fra læreren. Denne usynliggjøringen fører til mobbing, for usynlige mister muligheten til å forsvare seg. Dette skjer i dag, her er noen få av de eksemplene jeg kjenner.

En lærerstudent i praksis fortalte meg om en skoleelev som ble utfrosset og mobbet med svært nedsettende betegnelser fordi han hadde toppkarakterer. Dette hadde skjedd over lengre tid, og hun spurte meg om jeg mente hun burde reagere. Da ble jeg paff. I norsk skole fører altså ikke mobbing automatisk til reaksjon hvis mobbingen skyldes offerets flinkhet.

En far til en uvanlig oppvakt gutt opplevde at læreren forsvarte de som plaget gutten, og skolens ledelse forsvarte læreren. Mobbeofferet måtte bytte skole. I en barneskole ble flinke systematisk mobbet av en gruppe medelever. Skolen reagerte først da foreldrene tok affære.

Mange elever spør hvor det er lov å være flink før de velger skole. Rektor ved Rosthaug skole viste at disse var velkomne, men grasrota ved skolen gjorde oppgjør og sørget for å fortelle gjennom media at ”Å, nei du, ikke kom her og kom her!” Skjønner de ikke hvilket signal de gir?

Det hender at skolens pianotalent spiller på avslutninger, at sangfugler og skuespillertalenter, turn- og dansegrupper viser seg fram og høster lovord. Er det en nedrakking av de andre? Burde man påpekt at suksessen ikke gir noen løfter for fremtiden, eller ville det vært uhøflig? Hvorfor er det annerledes når skoleflinke skal beæres?

Er det en nedrakking av kollegene hvis man blir professor? Bør man ved utnevnelsen påpeke at tittelen ikke er noen garanti for at man vil presentere nye tanker eller ha evne til å se en sak fra andre sider enn sin egen? Hvis ikke, hvorfor mener da pedagogikkprofessor Haug at skoleungdom skal ha mindre rett til å motta uforbeholden ros for sine prestasjoner?

Selvfølgelig var kriteriet for utdelingen av roser noe vilkårlig, gjennomsnittskarakter eller antall seksere ville gitt et annet utvalg. Noen vil være uheldige og noen uheldige, slik er det alltid, men skal vi la være å rose fordi noen kan føle seg forbigått? Det er mer dramatisk å ikke komme inn på ønsket studium enn å gå glipp av en rose, men også her vil grensedragning skape tilfeldigheter, og det er akseptert.

Ros når ikke bare de som får den, men også de som vet at de var nær det samme nivået. Også de får en bekreftelse på at de har levert noe av verdi, hvorvidt de faktisk står på podiet og får applaus er ikke avgjørende på sikt. Premiering forteller alle at gode resultater settes pris på, idrett og kultur viser det. Bjørn Dæhlies gullmedaljer skremte ikke folk fra å gå på ski, og Idol–Kurt skremte ikke ungdom fra å synge. Tvert imot, det motiver og inspirerer å få fram gode resultater.

Hvorfor skal det være et unntak for skoleprestasjoner, og hvorfor finner man denne holdningen bare i Norge? Kan det tenkes at det hele er misunnelse på avveie, eller er det ideologisk hjernevask i skolen som ligger bak? Hvordan kan man skryte av å ha en skole som skaper selvstendig tenkende elever når bare de som støtter Utdanningsforbundets offisielle holdning tør stå fram med sitt syn?

SV's skolepolitiske talskvinne reagerte med avsky. Har hun glemt at hun representerer det partiet som har kunnskapsministeren? Kan man tro på kunnskapsministeren når han må jobbe mot et bakteppe av misunnelse og kunnskapsfiendtlighet? Djupedal har en jobb å gjøre innad i sitt eget parti.