Dette brevet beskriver en situasjon som mange har opplevd:

En mor søker hjelp for et barn som er "annerledes" og "vanskelig". Undersøkelser viser at eneste "feilen" er høy IQ. Hjelp! Hva gjør man nå?

Dette er utrolig! Jeg sitter nærmest i sjokk og prøver å fordøye inntrykkene etter å ha lest "Barn i nød" og kommentarer, egne historier m.m. Jeg har gjemt mange nye linker i Favoritter og må nærlese alt minst en gang til, for dette var drøy kost!!

Som dere sikkert allerede har gjettet, så er det personlige erfaringer som fremkaller min reaksjon. Jeg falt over siden deres fordi jeg søkte på "intelligente barn". Vår sønn xxx på 9 år har store problemer i forhold til skole og korps. Han fungerer dårlig med de fleste jevnaldrende, havner i slagsmål og heftige diskusjoner, forstyrrer undervisningen og demonstrerer meget kraftig overfor læreren når han ikke akter å gjøre de kjedelige oppgavene! På tilsvarende måte klarer han ikke å konsentrere seg når den samme melodien skal spilles for n'te gang i korpset. "Jeg kan den nå. Kan ikke jeg bare finne på noe annet da?"

Etter mange diskusjoner frem og tilbake, kontaktet vi vår lege med tanke på ADHD. Vi har vært inne på dette med understimulering selv, men har ikke forfulgt emnet. Da legen fortalte at en utredning også innebar en vurdering/test av intelligens, slo vi oss til ro med det. Neste skritt var da PPT-tjenesten, og etter 9 måneder sitter vi nå med konklusjonen derfra. Ikke fysisk, for rapporten kommer litt senere, men jeg har fått en muntlig versjon som slår fast at vi har en meget intelligent gutt. De opplyser ingen indikasjon på IQ-nivået, men bekrefter at det er høyt. Hans klasselærer var til stede ved denne evalueringen, og ble oppfordret til å prøve å tilpasse hans undervisning etter dette. Jeg merket en bekymring hos henne, og forstår at det ikke er noen lett oppgave med 28 elever og mange sterke individer. (Vår sønn er ikke det eneste uromomentet! Men kanskje heller ikke den eneste som er understimulert...?) Enkelte andre faktorer kunne peke i retning av ADHD, selv om han ikke var noe typisk tilfelle. Blant annet har han overhodet ingen problemer med motorikk eller språk. Vi ba om at han blir henvist videre til BUP for videre utredning, men vel vitende at det igjen er snakk om minst 1/2 års ventetid, forsøkte jeg altså å finne litt flere opplysninger om dette med understimulerte barn. Gjett om jeg fant noe!!! Men hva hjelper det, egentlig?

Det spørsmålet kommer jeg tilbake til, for jeg må legge til at dette også dreier seg om flere skjebner. Min egen fortelling, men jeg tror også min manns, for jeg har fulgt instinktet og funnet en livsledsager jeg kan kommunisere med! Felles for oss begge tror jeg er at vi har falt litt utenfor, og vi sitter uten høyere utdannelse selv om evnene var til det. (Min manns drøm var å bli revisor.) Vår oppvekst og skolegang var veldig forskjellig, men vi har nok begge opplevd konsekvensene av ikke å ha blitt oppdaget og tatt vare på den gang. Min mann hadde mange konflikter med lærere som ikke aksepterte å bli motsagt, og ga til slutt opp. Etter realskolen ble han radio- og TV-reparatør, noe han yrkesmessig ikke engang har jobbet med. Han har vært industrimekaniker, og nå sist postbud inntil ryggen ikke klarte mere. Sånn kort fortalt...

Jeg klarte meg bra i grunnskolen, og gikk ut med to S'er. En i engelsk standpunkt, og en i matte skriftlig, tror jeg. Ellers var det vel M i resten, unntatt gym, og jeg var veldig stolt av det selv om jeg naturligvis holdt det for meg selv. Men på gymnaset møtte jeg motgangen, og jeg endte opp med et snitt på ca. 4,5. Et bra resultat for mange, men ikke helt tilfredsstillende for meg selv. Jeg følte meg middelmådig, manglet motivasjon for valg av retning og var åpen for alt, egentlig. Vi vet begge to "litt om mange ting", interessene spenner vidt, men på veien mistet vi sannsynlig troen på at vi var noe særlig. Tvert imot så hadde jeg meget sterke opplevelser av at det ikke var sosialt akseptabelt å være "glup". Jeg trivdes derimot i rollen som hjelpelærer, så de klassekameratene som brukte meg til det reddet vel egentlig ungdomsskoleårene for mitt vedkommende. (Også selv om de samme personene ikke inviterte meg på fest i helgene.) Jeg ble etterhvert flink til å skjule hvor mye jeg skjønner/kan, jeg fremhever det helst ikke og søker alltid aksept for mine personlige kvalifikasjoner fremfor de faglige. Men når jeg får ros, er det den faglige delen som varmer mest!! Det finnes sikkert en logikk et sted...

Uansett, når vi merker at vår sønn kanskje er mere intelligent enn de fleste, reagerer jeg med en slags fornektelse:

"Han er kanskje glup, men sikkert ikke så mye mere enn de fleste."

"Det største problemet er at han ikke fungerer sosialt. Det er dèt vi må konsentrere oss om."

"Ikke si det høyt. Vi må ikke vise at vi tror vår sønn er "bedre" enn de andre."

"Ikke la de andre ungene høre det. Da blir han I HVERT FALL ekskludert!!"

Når vi nå har fått bekreftet at det er tilfellet, kan jeg ikke lukke øynene lenger. Det er en stund siden jeg oppdaget at uansett hva han feiler så har han på en eller annen måte arvet noe fra meg, for bortsett fra aggressiviteten så kjente jeg meg igjen i mye av det. Og ved å lese om voksne med ADHD, eller rettere Oppmerksomhetssvikt, så fant jeg like mange gjenkjennende "sjokk" der, som jeg i dag gjorde på deres side. Akkurat nå er jeg forvirret av alle inntrykkene, og kan ikke si om det er en kombinasjon eller om ADHD-trekkene skyldes understimulans og frustrasjoner under oppveksten. Det er heller ikke så viktig akkurat nå.

Det som er viktigst er samtidig det eneste spørsmålet jeg ikke fant svar på: "Hva kan vi gjøre for å hjelpe våre barn?" For vi har et barn til, vår datter på 11 år som heller ikke får tilpasset undervisning. Forskjellen er bare at hun lager ikke så mange bølger rundt seg selv som den mere dominerende lillebroren. For henne er det kanskje spesielt språkundervisningen som ikke er tilfredsstillende. Hun kunne godt tenke seg å begynne på et nytt fremmedspråk, for engelsktimene har hun slett ikke utbytte av i det hele tatt. Det hører med til historien at våre barn (og jeg) er dansk/norsk tospråklige, og at vi snakker dansk i hjemmet for å bevare tilknytningen til deres danske opphav.

Dette ble et langt brev, og jeg hadde planlagt å runde av nå med spørsmålet om hva vi skal gjøre. Men xxx kom akkurat hjem fra skolen sammen med to kamerater. Helt tilfeldig (eller kanskje ikke) får jeg vite at disse to også synes mattetimene er noe herk fordi det er altfor lett!!! Den ene av guttene har skiftet skole etter nyttår, men vil gjerne tilbake igjen. Jeg spør om dette med at matematikken var for lett, var grunnen til at foreldrene flyttet ham til en annen skole, og han sier ja. Så nå vet jeg i hvert fall én ting vi kan gjøre: Vi kan kontakte foreldrene til disse guttene og foreslå en felles front overfor skolen. Jeg tror nok kanskje det kan være snakk om en gutt til i samme klasse, men jentene kjenner jeg ikke så godt. Det er da i hvert fall et utgangspunkt, og tidspunktet er heller ikke så verst hvis vi skal oppnå resultater for neste skoleår. Klassen skal ny klasselærer, så det er på alle måter et brytningspunkt og et godt tidspunkt å prøve å påvirke valget av klassestyrer og timelærere til akkurat denne klassen.

Huffa meg, jeg er helt sliten!

Dere hører sikkert fra oss igjen, men takk for et fantastisk initiativ!!!

Siden deres gjør en stor forskjell for andre, og jeg håper det kommer en ordentlig debatt om emnet.