"De uunnværlige flinke" skriver Førsteamanuensis Synnøve Matre 19. september. De fleste som det angår - som foreldre, som lærerere eller i hjelpetjenesten - vet hvor mye problemene til evnerike støter mot jantelovstenkning, de vet hvor lett dette er å latterliggjøre. Derfor er det ikke lett å ta kontakt for å få hjelp hvis man føler at man risikerer å bli møtt med et overbærende smil. Synnøve Matre gav dessverre et signal om at hun tenker i den retningen,. Det signalet bør hun prøve å korrigere, særlig når hun her må oppfattes som representant for lærerutdannelsen på HiST.

Vi skal hjelpe henne ved å stille to spørsmål som vi ber om svar på.

Nå Synnøve Matre skriver om de evnerike, så kobler hun det uforbeholdent til "de som får mange seksere". De som får mange seksere har neppe de største problemene. At de kan ha enda større evner som ikke blir uviklet er dårlig ressursutnyttelse, men det er neppe inhumant mot den enkelte.

Men vellykket og evnerik er ikke det samme. En tysk undersøkelse viste at lærerne bare var i stand til å plukke ut ca. 45% av de særlig evnerike, selv om de valgte så mange at bare 25% av dem var virkelig evnerike. Med andre ord, 55% av de særlig evnerike ble ikke oppdaget. Matre nevner en historie om evnerike Sverre, med sekser i mattematikk og syv år på universitetet, som måtte ha hjelp av "evnefattige" Per da han fikk et problem med bilen. Kan det tenkes at Per var en av de 55% som ikke blir oppdaget? Kan det tenkes at Per hadde enda større evner enn Sverre - også teoretisk, men at møtet med skolen ødela for ham? Ingen kan være sikker på at en eventuell evnerik Per ville ha fått et bedre liv som voksen om han hadde blitt "oppdaget". Men en ting er sikkert, han ville ha opplevd langt færre nederlag som barn. Vi har truffet noen slike "evnerike Per’er", og de har ikke bare hatt det godt - for å si det mildt.

Det forbauser oss stadig at mange pedagoger mangler fantasi til å oppfatte hva det kan gjøre med et barn å være misforstått og grovt understimulert gjennom minst ti år i skolen. "I stedet for at barna får utviklet talentene sine, presser vi dem gjennom nederlag etter nederlag på skolen. Det er idioti satt i system. Du kan drepe et barn på den måten". Sitatet stammer fra Anne-Cath. Vestly i Adresseavisen 8. september. Hennes uttalelse gjaldt musikktalent, men finnes det grunn til å tro at det ikke også gjelder andre talenter?

Vårt første spørsmål til Matre og HiST er derfor: Hvordan behandler man dette problemet i lærerundervisningen? Matre sitt innlegg kan dessverre antyde at problemet ikke eksisterer i lærerstudentenes pensum, at antydninger om det nærmest flires bort. Er det riktig?

Matre antyder videre et ønske om en bedre skole som kan ta seg bedre av evnerike av alle slag. Ingen er vel uenig i det, spørsmålet er hvordan vi kan nå målet.

En statistikk referert i Dagsavisen i 2000 viste at Norge var det landet som gjorde minst for sine evnerike. Ifølge en annen statistikk referert i VG i 1999 var Norge det landet som brukte størst andel av sitt bruttonasjonalprodukt på skole, 6,8%. Det er neppe grunn til å forvente at dette tallet vil stige veldig mye, selv om mange er rede til å ta et akutt krafttak. Ei heller er det funnet sammenheng mellom læringsnivå og pengebruk når man sammenligner de ulike kommunene.

Videre vet man at det knapt finnes forskning på hvordan læremetodene fungerer i norsk skole. Som en NTNU-pedagog påpekte i et foredrag nylig: Det går i synsing og vekslende moteretninger. Fordi foreldre ikke kan flytte sine elever til en annen skole, er det også begrenset hva den enkelte skole kan prøve.

Kan det tenkes at en omorganisering i skolen er nødvendig, f.eks. med større muligheter for foreldre til å velge skole for barna? Kanskje til og med med en større rett til å velge privatskoler? I Sverige har man påvist at en oppmykning av privatskoleloven medførte en kvalitetsforbedring i de skolene som var i direkte konkurranse med privatskolene. Danmark, hvor man lenge har hatt mange blant annet tyskspråklige privatskoler, ser ut til å ha funnet spennende løsninger på flere av de problemene vi har i dag. Begge lands elever klarer seg bedre enn de norske i tester av kunnskapsnivå, selv om de bruker en noe lavere andel av et noe mindre bruttonasjonalbudsjettet på skole.

Vi skal ikke avkreve Matre eller HiST deres syn i politisk kontroversielle saker. Men når Matre først har reist spørsmålet om en bedre skole, vil vi kunne tenke oss å spørre henne om dette: Finnes det analyser, hos deg eller hos andre på HiST, som gir løsninger som vil fungere bedre med en annen skolepolitikk? Tenker man i de baner, eller er forskning og undervisning ved HiST i sin helhet basert på full lojalitet overfor enhetsskoletanken?

Ellers vil vi vi gjerne få gjenta vår invitasjon til miljøene: Vi har samlet mye kunnskap om problemene gjennom mange brev og telefoner med omtale av personlige erfaringer, og vi har oppsporet mye spennende og solid informasjon fra internasjonale kilder. Inviter oss til en prat, en presentasjon eller et diskusjonsmøte, og vi kommer. Det er ingen grunn til å fortsette å være uvitende om realitetene i dette problemet.