(NB! Jeg har ikke sett innlegget på trykk ennå, så jeg vet ikke om dette er identisk med det trykte innlegget")

Tanker etter debattmøte om skolepolitikk i forbindelse med NKUL, Trondheim 9. mai.

Jeg har to barn på privatskole. Ikke på en av de "pedagogiske Brustad-buene" som får støtte etter dagens lov, vår skole koster mer enn en barnehageplass. Vi har ikke spesielt god råd, men finansierer det ved å redusere på kravene til bolig, bil og ferier.

I skolepolitiske debatt er det i stor grad oss man snakker om. Men man snakker ikke med oss. Ikke en eneste en er interessert i hvorfor vi har gjort dette valget. Jeg tror ikke det er mange politiske diskusjoner i Norge hvor det er så til grader akseptert å ikke høre på dem det gjelder. Når de som oppfører seg slik krever monopol for å lære andre forståelse av demokrati og medmenneskelig respekt, da føler jeg grunn til å påpeke akkurat det.

Som professor ved NTNU har jeg gjort flere pedagogiske eksperimenter enn de fleste, og søkt mer tilbakemelding enn kanskje alle andre. Og jeg har oppnådd så mange suksesser og hatt så mange ideer (se pedagogikk.com) at jeg har blitt tatt inn i enkelte pedagogiske komiteer og holdt en del foredrag. Dermed har jeg hatt gleden av å diskutere med noen meget dyktige pedagoger, med åpenbart stor kunnskap og livsvisdom. Likevel, hver gang en pedagog åpner munnen for å diskutere ett problem ved skolen, blir jeg bare mer enda overbevist om at det er riktig å fortsatt ha barna i privatskole.

For det er dette det hele bunner i: Jeg er grunnleggende uenig i mange av de tankene som ligger til grunn for dagens norske skoleundervisning. Dette baserer seg ikke på teorier og ideologi, men noe så enkelt som observasjon av egne barn - samt egne og andres erfaringer om at det kan gå fullstendig galt slik det gjøres i dag. En illustrasjon fra innskrivingen til norsk skole: Eldstegutten vår kunne ikke skjønne hvorfor læreren snakket "babyspråk" til ham, korte setninger med snille ord og en halv oktav høyere enn normalt. Han krympet seg og så ut som han var havnet på feil planet. For ham var ikke dette inkludering, det var fremmedgjøring. Der og da ble den endelige avgjørelsen om å velge privatskole tatt.

Per Aahlin, Utdanningsforbundets nestleder, uttrykte i sitt innlegg i NKLU-debatten at foreldre skal si sin mening på foreldremøter, ikke ved å flytte barna til en annen skole. Ved et foreldremøte ved innskrivingen til den andre gutten skulle vi bekymrede foreldre skrive ned spørsmål på en lapp, som så ble lest opp og kommentert. Jeg stilte noen spørsmål om læring, lekser og tilrettelegging for de som ønsket mer. Åpenbart var jeg alene om dette, for ikke et eneste spørsmål som lignet mine ble tatt opp. Det var åpenbart ingen som hadde bekymringer i den retning. Norske foreldre har tilsynelatende ingen andre ambisjoner for skolen enn at barnet skal trives. Det er en viktig ambisjon, men er det alt? Hvordan skal jeg kunne ha håp om å kunne påvirke noe når mine bekymringer ikke en gang er verdt å nevne? Dermed var det klart for privatskole også for andremann.

Avvisningen av mine tanker er også tydelig i Utdanningsforbundets uttalte holdninger. Det hjelper ikke at Aahlin ber foreldre påvirke med sin stemme, når han samtidig sier at Utdanningsforbundet er det eneste som skjønner noe og han omtaler de som er uenige med ham som bortimot idioter. Det er sikkert morsomt å høre for den som er enig med ham, men må man virkelig være enig med Utdanningsforbundet for å føle seg velkommen i skolen? Jeg tok ordet fra salen, og påpekte at han på denne måten skyver bekymrede foreldre fra seg og over i friskolene. Den eneste oppfølging var at Jarle Landro noen tid senere tok ordet og presenterte en holdning som var enda mer uforsonlig enn Aahlins. Jeg hadde lyst å reise meg og rope: "Skjønner dere nå hva jeg mener?". Skjønt jeg tror ikke mange ville ha forstått det.

Jeg husket et innlegg Landro og Midttun hadde i Adresseavisa, høsten 2002, som svar på et innlegg fra meg. Der klarte de å skrive en setning som var snublende nær å si at de ikke hadde respekt for folk som hadde et annet syn på skolepolitikken. Jeg tror ikke det var ment sånn, men det overrasker meg at de ikke så hvor farlig en slik formulering er. Mangler de kanskje trening i å diskutere med folk som er uenige med dem?

Jeg har merket meg at andre lands skoler som er mer etter mitt hjerte faktisk gjør det bedre enn den norske, at rapporter om svakheter ved den norske skolen kun møtes med polemikk, og at studier som forteller om at ting kan gjøres bedre enn det vi gjør avvises fordi de er utenlandske (!). I Tyskland fikk lederen for Pisa-studien en høythengende ærespris for å ha startet en skoledebatt som ble ansett som viktig for demokratiet, og flere sentrale magasiner har gitt ut omfattende temanummer om skolen. I Norge er Pisa et fremmedord for folk flest, skoledebatten er redusert til er persondebatt rundt Kristin Clemet, og det å kritisere skolen er et svik.

For meg er det derfor bare en mulighet, privatskoler. Jeg tror heller ikke på Steiner, Montessori eller religiøs fundamentalisme, jeg tror på kunnskap. Når de som bestemmer i skolen (ifølge Aahlin må det være Utdanningsforbundet) latterliggjør slike tanker, har jeg bare en mulighet: Å frikoble meg fra dem. Flere galluper tyder på at jeg ikke er alene om å tenke slik. Det er mange som ønsker seg at barna skal lære mer, både av fag, oppførsel og arbeidsvaner, enn det de føler dagens skole kan og vil gi. Vi er ikke, slik Utdanningsforbundet påstår, idioter som er blitt forvirret av Kristin Clemet. Men vi tror ikke, slik Kristin Halvorsen påstår, at 98% av det man lærer i skolen blir glemt, eller at "men det gjør ikke noe for alt finnes jo på Internett". Noen av oss har til og med erfaring for at det går an å gjøre det annerledes, at vi og barna trives med det, og at det ikke er en dyrere skole – bare annerledes. Og vi har sett andre som klart hadde hatt behov for samme tilbud, men hvor familiens økonomi ha fratatt dem muligheten.

Snart er forhåpentligvis friskoleloven vedtatt (kanskje er den allerede det). Vil da store deler av norske skolebarn flykte fra de offentlige skolen? Neppe. Den første tiden vil det være oppstartsproblemer, og motstanderne vil utnytte dette for alt det er verdt i propagandaøyemed. Lokalpolitikere vil bruke de mulighetene de har til å bremse utviklingen, og vil klare det. Dessuten er den norske skolen åpenbart riktig for mange.

Men noen vil endelig føle at de kan puste. Og noen vil endelig kunne vise at det går an å gjøre det på andre måter og utfra andre ideer. For Utdanningsforbundet vil det største problemet ikke bli at elevene flytter. Verre er det at de som stiller spørsmål ved skolepolitiske dogmer får sjansen til å vise at de har rett. Enda verre er det at foreldre med større ambisjoner enn bare det at barna skal trives, endelig får noe å vise til.

Jeg fikk en takk etter innlegget mitt, hun sa hun var fra Lektorlaget. Da slo det meg: Hvorfor har lærernes fagforbund så lav takhøyde at det som det eneste større forbund splittes på faglig grunnlag? Hvordan kan noen påstå at jeg som forelder vil bli hørt i skolen, når det ikke engang er plass for de uenige innenfor Utdanningforbundet?

Dermed fikk jeg enda en grunn til å fortsatt velge privatskole.

Martin Ystenes